1. februar

Siden vi nylig hadde vært i Røros, hadde vi blant mye annet spandert på oss en pose kokekaffe fra Kiwi. Den kunne vi nyte til frokosten og følge med termometeret som sank fra minus 14 til 17 på morgenkvisten. Utendørs var det ikke et vindpust, og solen kunne sees på toppene relativt tidlig da himmelen var skyfri. Vi dro rundt 09.30 fra hytten og hadde nå noen timer å forsere i skiløypene i retning Stugudalen. Etter noen timer, kom vi frem til et veiskille der vi valgte å følge et skispor som tilsynelatende gikk i mer riktig retning enn skiløypene. Det viste seg å være en veldig vakker løype, men trolig en bomtur tidsmessig, da den kronglet seg nedover bjørkeskogen.

Etter vanvittige mengder med bjørk, kom vi omsider ned til det store og regulerte vannet «Aursunden» som vi måtte krysse. Alle vi hadde pratet med sa at isen var trygg, og at det mest sannsynlig var mange spor over vannet. Da vi kom ned til vannet kunne vi ikke se et eneste spor i snøen på isen, og vi kunne da se noen kilometer i begge retninger. Så vi hadde ikke noe valg enn å lage sporene selv, noe som var ganske så tungt i den dype snøen. 

Da vi omsider fikk krysset isen, var det en slak og fin bakke på 30-40 meter opp til veien. Her var det ganske dyp snø som ga absolutt null og niks feste til skiene, og vi brukte nærmere 10 minutter kun på dette prosjektet. Herfra fulgte vi bilveien videre som var nydelig preparert for pulkdragning. Vi tok unna de neste 10 kilometerne, før vi satte opp teltet vårt for natten på en flate like ved veien. Vi fikk rigget oss godt til rette, og fikk tilberedt en hjemmelaget hjortegryte til middag. Marius som var kokk for kvelden, tok en liten smaksprøve på tallerkenen min, og lurte på om den var klar. Jeg tok den frosne metallskjeen min med litt hjortegryte i gapet, og munnen min ble umiddelbart limt igjen. Jeg skvatt såpass til at jeg åpnet gapet mot skjeens vilje, og fikk dermed en deilig blodsmak på middagen. Etter middagen var det aprikoskompott med fløte og sukker til dessert, og grunnet kulden ble den mer eller mindre forvandlet til softis. Det var i hvert fall svært godt, og vi kunne sovne mett og god.

30. januar

Dagens gjøremål foruten å hvile bein, var å få planlagt turen videre med tanke på matforsyning. Depotsjefen vår Martin hadde med diverse mat og utstyr opp til Røros, slik at vi kunne plukke med det vi ønsket. Målet vårt er hele tiden å få spist mest mulig på turisthyttene så lenge de har proviantlager, og handle mat underveis på matvarebutikk. Det er bare en uke til dette tilbudet begynner å skrante på hyttene, samt at distansen mellom butikkene øker. Da gjelder det å porsjonerer ut den dyrbare tørkede maten vår til disse etappene i nord. Vi fikk også sett litt på rutevalg videre fra Røros, for vi hadde i utgangspunktet planlagt å svinge litt innom svenskene oppover. Grunnet restriksjoner i begge land, har vi nå tenkt til å holde oss på riktig side av grensen en stund til i alle fall. Vi har lagt til grunn at distansemessig er ca 1/3 av turen ferdig her i Røros. Om rundt 2 uker er vi trolig ankommet Røyrvik som er vårt neste delmål, og da er vi ferdig med omtrent halve distansen vår mot Nordkapp.

Etter vi var ferdig med logistikken, dro vi ut i gatene i Røros og fikk handlet litt diverse til ferden vår videre, før vi dro ut med resten av besøket vårt og spiste lunsj. Etter måltidet var det tilbake på hotellet for avslapping, før vi dro ut igjen på kvelden og spiste middag sammen. Det ble en meget trivelig dag i Røros denne kalde og fine hvilelørdagen.

28. januar

Vi forlot Tynset ca kl 09, og hadde herfra 52 kilometer til Røros hvor vi har planlagt noen hviledager. Vi håpet derfor å ta unna så mye distanse som mulig i dag, slik at etappen i morgen til «hviledagens bygd» ble kortest mulig. 

Vi hadde høyt tempo i retning Tolga langs en sidevei opp langs Glomma, og tok kun pauser til å farge snøen enkelte plasser. Etter rundt fire timer og 21 kilometer, var det en velfortjent timespause på kafeen i Tolga. Her fikk vi luftet litt sure føtter (NB ikke smågodt), svette klær og varmet oss. Vi ble også enig om å gå de neste 20 kilometerne, slik at vi kom frem til Os (Østerdalen) i kveld. På kafeen var det egentlig kun en koronabasert kaffe og kakemeny, men vi fikk tryglet til oss hver vår store porsjon med egg, bacon og poteter. Med ostekake og kaffe til dessert ble det en perfekt oppladning til dagsturen videre.

Da vi var på skiene igjen, var det fra Tolga en litt mer trafikkert vei ca 9 kilometer før vi igjen kunne følge en sidevei. Etter en halvtimes tid langs den trafikkerte veien, begynte føret å bli fryktelig dårlig, og jeg vil helst ikke snu pulken for å se på slitasjen. Straffen vår for dårlig rutevalg foruten slitasjen, var at friksjonen på det glisne underlaget fikk pulken til å føles dobbelt så tung. Det var en drøm å komme inn på sideveien, slik at engergiforbruket gikk ned og farten opp. I det mørke hadde kommet for å bli, kom vi frem til Os sentrum og vi kunne gå inn i butikken med vanvittige mengder istapper mellom nesen og haken. Her bunkret vi opp masse kalorier, før vi tok den siste lille etappen til en liten campinghytte hvor vi tok kvelden. Nå var det bare å glede seg over at vi var kun 11 kilometer unna hviledager på Røros!

26. januar

Etter en meget behagelig natt, var det over på frokost med knekkebrød uten knekk som beste alternativ. Men til en forandring, hadde denne hytten appelsin og aprikossyltetøy, samt skinke og rekeost. Vi fikk under frokosten diskutert litt rutevalg, for så å komme oss avgårde i 09 tiden. Marius sier med det samme vi har forlatt hytten; «Det var ikke så gale temperatur i dag, kanskje 10 minus». Jeg tipper ca 15 minusgrader, sa jeg.  Etter 100 meter ser vi på hverandre og ble enig om at det var relativt kaldt i dag også. Vi var noenlunde trygg på at det ikke var kaldere enn 30 minus, for da er det såpass vanskelig å lure den ut av smekken når vi skal bimmelimme. Vi ble derfor enig om at rundt 20 minus var et rimelig anslag da det rev såpass i nesen ved innånding.

Etter vi hadde gått en stund, spurte jeg Marius om han husket å blåse ut stearinlysene, og det mente han at han husket. Vi gikk litt til, og Marius sa at han fikk en litt dårlig følelse nå. Jeg la fra meg sekken og gikk tilbake til hytten, og Marius fortsatte med pulken. Da jeg var tilbake til hytten og åpnet hytten, var selvfølgelig alle stearinlysene blåst ut. Som enhver normal person, var det for meg bare å tenne et lys å blåse det ut igjen, så var ikke turen tilbake helt meningsløs. Jeg la også merke til at hovedhytten hadde utendørs termometer, og det kunne avleses med 22 minuser.

Også i dag var det et fantastisk vær med blå himmel, strålende sol og minimalt med vind. Når de første 12 kilometerne var unnagjort på skare i tillegg, var vi også svært optimistisk for dagens økt. Vi tok oss en kjapp pause før vi begynte på ferden videre. Men det var nå utfordringene begynte, og herfra var det svært tungt å ta seg de neste 3 timene. Da klokken var blitt 15.30, kom vi endelig frem til en brøytet vei og vi tok en pust i bakken. Vi hadde nå gått nesten 20 kilometer, og nærmet oss minimumsmålet for dagen. Det var herfra ca 15 kilometer til Alvdal, og 38 kilometer til Tynset som var morgendagens mål. Vi ble enige om å gå noen kilometer til før vi skulle finne en teltplass for natten, slik at ikke etappen i morgen skulle være så lang.

Vi gikk og gikk, det ble kaldere og kaldere, og det ble mer og mer hytter og hus som vi passerte. En duft av middagslukt begynte å trigge Marius sine drømmer om en hamburger til kvelds, og det tok ikke lang tid før forslaget om å bare komme oss ned til Alvdal, sto på agendaen for godkjenning. Før vi visste ordet av det satt vi på gatekjøkkenet med hver vår dobbel Alvdals-burger. I tillegg tikket det inn et bidrag fra mor og far til overnatting, så vi tok inn på en liten overnattingsplass i sentrum. Dette passet svært bra da vi var ganske utslitt etter en lang og krevende dag, og ifølge hamburgerdamen var det 27 minus ute. Vi tok også en kjapp tur innom butikken for å handle litt snacks og frokost til neste morgen, før det ble en tidlig og rolig kveld på oss.

24. januar

Rundt frokostbordet var diskusjonen i gang, stilongs eller ikke stilongs. Det hadde jo vært veldig mildt noen dager, så vi søkte råd hos yr.no. For Rondane sin del kunne yr melde strålende sol, 15 minus og 6 m/s, og da var det ikke noe å lure på. På menyen til frokost var det kokte egg, og nå begynner vi nok å bli litt for godt vante til maten vi spiser. Jeg fikk nemlig kjeft fra Marius for at eggene var for kalde ved servering, og han tok seg bryet med å varme de litt opp igjen. Kalorier er ikke kalorier lenger, de skal jaggu smake godt også plutselig! 

Da vi startet dagens etappe like før 09.00, følte vi oss litt lurt. Det var ganske dårlig sikt og ikke noe blå himmel. Det var også så mildt ute at vi angret oss straks på valget av stilongs. Det var litt sent å gjøre noe med det, men vi måtte kaste jakken, luen, hansker og i tillegg brette opp ermene. Vi fulgte skiløypene oppover hyttefeltet i Rondane, og tok stadig flere høydemeter opp mot inngangen til nasjonalparken. Vi var altså så gjennomvåte av svette nå at det føltes bortkastet å få vasket klærne i går. 

Men så begynte det å lysne litt i horisonten, og det ble lysere og lysere for hver meter vi gikk. Denne dagen var jeg i litt «klassisk musikk humør», og hørte på Vivaldi sine «fire årstider». Det var da litt av en opplevelse å plutselig kunne skimte fjellkjedene i Rondane gjennom tåken. Og på bare noen få minutter hadde vi hele fjellkjeden i Rondane i syne med knallblå himmel og strålende sol, og musikkvalget kunne ikke vært bedre. At vi også på samme tidsperspektiv fikk 15-20 effektive kuldegrader med på kjøpet er helt utvilsomt. All perspireringen vår forvandlet oss nå til to nisser på null komma niks. Hvis jeg skal beskrive disse minuttene med ett ord, måtte det vært «Spektakulært», eventuelt «Ubeskrivelig».

Det måtte jo en liten fotoseanse til der vi sto, men når vi til de grader ble tatt på fersk gjerning med så lite klær, var det ikke lange stunden det tok før neglespretten var på plass. Vi fikk på oss litt mer ull og ruslet videre forbi Rondvassbu og i retning turisthytten Bjørnhollia.

Stien til Bjørnhollia er en lang slak oppoverbakke, før det begynner å tippe nedover igjen. Etter mye slit i oppoverbakken, begynte vi endelig på turen ned mot middagsmaten, da sulten på ordentlig mat hadde meldt seg for lengst. Vi begynte da å følge elveleiet nedover, for så å gå oss litt fast her.  Det endte med å først bære opp sekkene våre ut av elveløpet, for så å ta av oss skiene og dra pulken opp den bratte bakken. På dette tidspunktet var det bare 3 kilometer igjen når pulken var hentet opp fra elveløpet, og i tillegg nedoverbakke. Marius sier da selvsikkert «Vi er nede på hytten om 40 minutter». Det vi ikke hadde forutsett var at vi trolig var på feil side av dalen med tanke på vinterruten, og vi hadde kommet litt for langt til at det var noe hensikt å snu. Det så i hvert fall slik ut på andre siden med de slake og fine bakkene som gikk rett ned til hytten. Så da var det bare å begynne forseringen av den stupbratte siden vi befant oss i, for deretter å møte på litt skog og mye dyp løssnø. Men 1 time og 40 minutter etter elvetullet, kunne vi endelig sjekke inn på hytten og begynne å tine hver vår boks med dypfryst lys lapskaus. Nå var det bare å hvile seg best mulig til neste dag, tilfelle vi skulle være så heldig å treffe på mer dyp, dyp løssnø.