11. februar

Vi skal ikke legge skjul på at det var deilig å våkne opp på en hytte i dag. Ikke bare fordi den var god og varm etter mye vedfyring, men også grunnet de 35 gradene type minus, som var utendørs da vi våknet. I dag er det siste etappen ut av trønderskogene som så langt ikke har gitt oss veldig mye gratis. Det er det som er så fint med Blåfjella-Skjækerfjella Nasjonalpark, at sommerstid er det en eneste stor myr og mygghull, vinterstid er den proppfull av dyp løssnø, og dermed er det lite menneskelig aktivitet her. Så nasjonalparken er like utrolig vakker og uberørt, som den er krevende å passere. Så snart vi hadde takket for oss til Nils Christian på Gjefsjøen Fjellgård, var det strake veien ut i løssnøen igjen. 

Grunnet den voldsomme kulden i dag, måtte vi begge starte med bankranermasken vår, så vi ikke skulle forfryse oss umiddelbart på nese og kinn. Men heldigvis skyet det litt til etter en stund, og det tok ikke lenger tid enn en time eller to før temperaturen sannsynligvis hadde steget med 20 grader. Omsider kom vi oss også opp i høyden og ut av skogene, og kunne følge et høydedrag videre innover dalen. Her var det dessverre ikke flate fine sletter, men ganske kupert og minnet skremmende mye om Ryfylke. Det hjalp heller ikke at Marius ikke klarte å holde kursen, og virret seg fort høyere opp enn nødvendig.

Etter timesvis med kjemping mot snø og terreng, traff vi utrolig nok på dagsferske snøscooterspor da det var 4-5 kilometer igjen til hytten. Det var en drøm å kunne følge disse sporene bokstavelig talt helt frem til hyttedøren. Det passet også meget bra, for det skyet enda mer til nå, og i tillegg begynte det å blåse opp.

Klokken var rundt halv fem da vi kunne sjekke inn i Lakavasshytta, som er en fjellstyrehytte. Her holder de på å bygge ny hytte like ved, og det var derfor det gikk scooterspor helt frem. Arbeiderne hadde brukt den gamle hytten til spiserom, og den var derfor god og varm når vi kom frem. Vi var begge ganske trøtte etter slitsomme dager gjennom nasjonalparken, og det ble en lang dupp på sofaen etter middagen før vi tok kvelden helt.

9. februar

Da vi våknet i 06 tiden, hadde værvarselet sviktet oss, og vi fikk ikke sol tidlig på dagen slik det var meldt kvelden før. Havregrøt og kaffe er standard start på en teltmorgen, og intet unntak denne gangen heller. Denne morningen var en del mildere enn normalt, kanskje bare 10-12 minuser, så det var ikke så gale temperatur å pakke ned nattens leir. Dagens etappe var ca 20 kilometer i luftlinje unna, og var Gaundalen fjellgård. Her hadde vi booket overnatting og i tillegg middag, selv om gården ikke har slikt mattilbud lenger. Vi visste at dagen kom til å by på tunge og krevende stunder, så vi satt i gang med noenlunde fulle batterier i halv ni tiden. Dagen før hadde vi tatt en del høydemeter for å komme oss opp på et underlag som ikke var fullt så løssnøaktig, og det fortsatte vi med i dag.

Været var nokså grått mesteparten av dagen, men i det vi skulle starte nedstigningen av fjellet vi befant oss på, ble det litt bedre sikt og noe blå himmel kom til syne. På pulkdraget er det en fjæring som ligger og knirker for hvert skritt vi tar, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at mesteparten av ville dyr har rukket å dra til neste by lenge før vi får øye på de. Men nå endelig fikk vi faktisk øye på 3 elger som vi kom ganske nært innpå, før de loffet seg bort fra oss.

Videre på vår ferd måtte vi før eller siden komme oss ned igjen fra høyden, og begynne på prosjekt «enda dypere løssnø». På vår siste høyde før dalen, ble vi enige om rutevalg, og fant ut at vi kunne følge elven nedover mot Gaundalen, for da kunne vi for det meste slippe unna skogen. Og elven fungerte overraskende godt som sti, ikke bare var det slakt nedover, men det var heller ikke så fryktelig mye snø som fryktet. 

Etter en full arbeidsdag i krevende terreng, kunne vi endelig skimte Gaundalen Fjellgård gjennom skogen. Da vi gikk opp siste tunge bakken opp til gårdshuset, kom Eldbjørg ut og møtte oss og innlosjerte oss i nabohytten. Det viste seg at hun hadde full kontroll på oss, og hadde fulgt med GPS trackeren vår, og det uten at vi hadde fortalt om denne. Eldbjørg og Thorbjørn som er noen av de som driver gården nå, er tidligere politibetjenter begge to, så de hadde nok investigert oss før ankomst. Det var trolig vår plettfrie vandel som gjorde at vi ikke bare fikk komme inn å spise trøndersk festsodd, men også sjokoladepudding og kaffe til dessert. Etter maten satt vi lenge å pratet med de hyggelige vertene, før vi ruslet ned til hytten vår med en pakke egg og kartong appelsinjuice som vi fikk med til frokosten. Det er nettopp slike mennesker som dette som gjør denne turen ekstra hyggelig, og gir oss uforglemmelige minner. 

7. februar

Jeg våknet på sofaen kl 02.30, og hadde sluknet som en stein kvelden før. Kroppen kjentes forsiktig sagt trøtt ut, og jeg klarte å samle meg nok til å legge noen vedkubber i peisen, før jeg fikk pusset tannen. Jeg tok med meg soveposen inn til det iskalde soverommet, for å så ta med meg soveposen ut igjen på sofaen i stuen. Jeg kjente at kroppen ikke hadde noen kilojoule å avse til varmetapet. Igjen sluknet jeg som en stein, og våknet opp rundt klokken 08. Da fikk jeg kaffevannet på kok, og la mer ved i peisen. Utendørs var det begynt å lysne ganske bra, selv om det var overskyet. Det er først nå de siste dagene vi har begynt å tenke over at dagene er blitt noe lengre siden vi startet. Grunnet at vi går nordover mot «mørket», blir gevinsten av lysere og lysere dager nullet en del ut. Men fremover nå skal det heldigvis gå litt fortere med lysere dager.

Etter hvert våknet Marius til live, og vi finner ut av rutevalg videre de neste dagene, og er helt bestemt på å sette av denne dagen til hvile og kroppspleie. Det første punktet på agendaen var grønnsåpebad til føttene, noe tærne jublet for. Dernest var det hver vår tur å stå naken i hyttetrappen og den andre med vannkanne, hvor midtpartiet både foran og bak måtte rengjøres. Jeg var såpass fornøyd med innsatsen til Marius, at jeg har anbefalt han for hjemmesykepleien i Bjørnafjorden kommune. Uansett var det særs behagelig, og sikkert svært komisk om noen skulle fått dette med seg dette synet. Av åpenbare grunner må eventuelle bilder dannes i eget hode, men karakteren «Gollum» med skjegg er nok ikke langt unna. «Rene» og «pene» som vi nå var blitt, brukte vi resten av dagen på å regelrett slappe av og innta masse kalorier i form av lapskaus og hermetiske pærer.

5. februar

Vi var på beina i 07 tiden, og var fremdeles ganske sliten etter noen harde lange dager siden Røros. Da var det godt å kunne starte dagen med en stor kanne kokekaffe, før havregrøten sto i kø. Etter frokost, pakking og utvasking, takket vi for oss på flyplassen og dro avgårde. Nå var det først butikken i Meråker som sto for tur, og Marius nevnte kjapt «i dag skal vi ha wienerbrød!» 

Etter halvannen time var vi fremme på Coop Extra, og det eneste de var tom for i hele butikken var wienerbrød. Skuffelsen til Marius var til å ta å føle på, og som en trøst ble vi enige om å dra bort på bensinstasjonen å kjøpe hver vår hamburger til lunsj. Jeg var ganske så sulten, og bestilte en 500 grams burger. Marius har derimot begynt å tenke på sommerkroppen allerede, så han nøyde seg med en 300 grams, men vi hadde begge pommes frites til.

God og (alt for) mett, begynte vi på bakken oppover mot turisthytten Ferslia, som lå 22 kilometer unna langs en lite trafikkert vei. Til denne hytten var det kjørevei helt frem, og vi visste hytten var et populært sted å dra til. Grunnet korona, er det egentlig slik at alle turisthyttene må forhåndsbestilles, og da bestiller man hele hytten for seg selv. Vi fant rimelig fort ut at hytten var booket, men tok allikevel sjansen. 

Etter gode 4 timer siden vi spiste hamburger, ankom vi Ferslia som var helt tom. Her registrerte vi at det også var et eget lite hytteanneks med kjøkken og vedovn. Vi helgraderte oss og fyrte opp i annekset, før vi tok oss inn i hovedhytten, pakket ut og fyrte opp i vedovnen der også. Så snart vi hadde fått varme i hytten, og satt oss ned med middagen på tallerkenen i 19.30 tiden, dukket det opp en familie på fem som hadde booket hytten. Vi hadde intet valg enn å trekke oss opp i annekset, men fikk lov å spise opp maten vår først av den hyggelige familien. De var jo også ganske takknemlig for at det var blitt godt og varmt der, og slapp å komme inn i minusgradene slik vi gjorde. Det var heller ikke så fryktelig stor nedtur for oss da det lille annekset hadde nådd 25 grader, men vi fikk ikke hver vår sofa lenger. Da det var fredag, fikk vi også sett «Mesterenes Mester» og «Nytt På Nytt» på iPad før vi tok kvelden.

3. februar

Det er undervurdert å starte dagen med brød og melk, men det fikk vi altså anledning til denne morgenen. I tillegg fikk vi smurt med oss brødmat til niste, noe som er svært godt å enkelt når kroppen trenger energi under dagsøktene. Vi var i gang fra Stugudalen like før halv ni, og målet for dagen var turisthytten Storerikvollen. Vi hadde fått tips om at det var scooterløyper opp til Nesjøen, og et godt stykke inn på isen på dette vannet, som vi måtte krysse for å nå hytten. Også i dag var det nokså kjølig, og det tok ikke lang tid før istappene var på plass tilfeldige plasser i ansiktet. Jeg føler at isen i ansiktet begynner å bli mer og mer «stålisaktig», som om det er trygg skøyteis i ansiktet. Det merkes svært godt når de tjukke brødskivene skal inntas, og munnen ikke kan åpnes skikkelig. Det er ganske vondt når det lugger godt i skjegget under tyggingen, men det går seg til mot slutten av brødskiven.

Det er nesten helt utrolig hvor heldig vi har vært med været hittil i år. Vi begynner nesten å bli bortskjemt, og vakre solopp,- og nedganger begynner å bli dagligdagse. Det var så godt som skyfri himmel i dag også, men det var tidvis en liten trekk fra svenskegrensen i dag som var bitende kald. 

På isen var en skikkelig firefelts motorvei med scooterspor vi fulgte, men etter noen kilometer begynte sporene å bli blåst igjen, så det ble en del tyngre å komme seg fremover. Vi hadde beregnet at vi måtte trakke egne spor når det var en god mil igjen til hytten, men jaggu var det ikke et spor som gikk videre i riktig retning. Håpefulle som vi var, fulgte vi dette utover isen, og dette sporet kunne holde oss i drift i nesten 7 kilometer til. Vi var svært fornøyd med innsatsen til scooterførerene som hadde nylig vært i området, for vi sparte veldig mye tid og energi. Til slutt måtte vi bryte av sporet, og trakke egne spor i retning hytten. Det var mildt sagt tungt å begynne siste etappen denne dagen med å trakke nye spor i snøen, men vi durte på innover mot land. Like før vi skulle gå av isen og ta en antatt tung sjarmøretappe opp gjennom skogen til hytten, dukker det opp en sprekk og overvann. Vi styrer hardt barbord, og kommer heldigvis på et nytrakket bredt spor som går helt opp til hytten. 

7 timer etter vi startet fra Stugudalen, ankommer vi Storerikvollen. Her var det faktisk 3 spreke damer, og en av disse er på sin egen «Norge på langs» tur; @stineogmalamutene for de som vil ta en titt. Til tross for at de 3 damene hadde hver sin hund, var det vi som ble plassert i hundehytten. Det gjorde ingenting da hytten var ferdig oppvarmet da vi sjekket inn, og vi kunne legge oss rett ned på den harde trebenken uten puter for å slappe av. Til middag i dag var det «Firepot» på menyen av typen «Steinsopp og kremet risotto». For årvåkne lesere ser de umiddelbart at den viktigste ingrediensen «kjøtt» mangler, men frykt ikke. Vi hadde med selvtørket kjøttdeig av villrein, slik at vi får innpå proteinene som vi her helt avhengig av. Og smaken på maten var ganske så bra, men ikke nok for to bunnløse magesekker. Så da var det bare å følge opp med masse pannekaker utover kvelden. 

Det artige med denne plassen er at Telenor Norge ikke har dekning her, men det har Telenor Sverige. Vi benyttet derfor anledning til å oppdatere oss på «Mesterenes Mester» på NRK nett-TV som underholdning til middagen. Etter diverse måltider, var det snøsmelting på agendaen, og da oppdaget vi nordlyset for første gang på turen. Et sikkert tegn på at Nord-Norge nærmer seg!