21. februar

Luftlinje til Nordkapp: 786 km

Noe jeg har tenkt på den siste tiden er at mitt forhold til pulken vår, er omtrent det samme forholdet som Odd Børretzen hadde til måker. Dette handler mest om at jeg heller foretrekker å bære tung sekk, fremfor å slepe pulk opp og ned i all slags terreng, da jeg mener det er ineffektivt i så mye kupert terreng vi passerer. Det kommer derfor tidvis en argumentasjonsrekke ovenfor Marius om at vi må bare kvitte oss med hemskoen, men jeg har foreløpig ikke lyktes med dette.

Et annet stort spørsmål som reiser seg for dagen; Er alle gode ting 3, også når det gjelder sko? Det er første dagen med nye skisko, og nå er det tilbake til turens første modell igjen «Crispi Svalbard», som holdt ut i første runde mellom Ljosland og Haukeliseter ca 14 dager. Og ikke minst, er føttene mine blitt så hardføre nå at de ikke behøver metervis med sportstape? 

Heldigvis holdt skoene mine turen over Børgefjell med hjelp av både superlim og tape, selv om den delen på skoen som var brukket, bokstavelig talt hang i noen tynne tråder. Og igjen har vi fått meget god hjelp fra Maria på Stadion Sport, som sørget for nye sko sendt hit til Hattfjelldal.

Veien videre i dag var til Sæterstad Gård, og hovedplanen var å følge bilveien ca 37 kilometer, med mindre de hadde tømt et nytt sandtak for strøsand. Alternativt var det også noen snøscooterløyper som kunne være plan B hvis det var krise langs veien, men erfaringsmessig er det krevende å følge slike løyper med mindre de nylig er oppkjørt. 

Da det potensielt var en ganske slitsom dagsetappe, var vi i gang allerede litt over klokken 08. Været denne dagen var en kombinasjon av mye snøfall, og motvind type kraftig. Jeg vil ikke si at det var snøstorm, men minst stiv snøkuling. Jeg startet ut fra Hattfjelldal med pulken på slep, og der var det rett i en endeløs motbakke. Mine to og eneste motivasjoner var at Marius skulle overta pulken halvveis til Sæterstad Gård, og at halvveis på etappen min var det stort sett slutt på oppoverbakkene.

Etter 16 kilometer skulle vi ta hardt babord fra hovedveien, og der hadde også heimevernet en liten veibom og varmebu. Vi fikk komme inn til de og spise lunsj i le og ly for vær og vind. Det var såpass hyggelig og varmt at vi ble sittende i en times tid og prate med de trivelige soldatene som også kunne by på nytraktet kaffe. Vi fikk aldri med oss navnene deres, men det var sikkert topphemmelig uansett. Det vi vet var at G.I. nr 1 var bonde med 300 vinterforede sauer, og G.I nr 2 også var bonde og hadde 60 kyr. Da lunsjen var over forsøkte vi å lure de til å bytte, slik at vi kunne være soldater noen dager, og så kunne de gå med sekker og pulk opp til Saltfjellet. Dette lyktes vi ikke å overtale de til, og vi måtte pent og pyntelig få på oss jakke og ski igjen før det var videre nordover.

Foreløpig gikk det ganske greit med mine nye sko, og jeg så lyst på livet med bare noen kilometer igjen med pulkslit for denne dag. Mer eller mindre nøyaktig halvveis på dagsetappen videre, faller selve bindingen på ene skien til Marius av. Dette medførte at skiene til Marius ble stroppet på pulken, og jeg fikk den takknemlige oppgaven med å trekke pulk resten av dagen også, og med Marius vandrende til fots like etter.

Etter en ny halvtime kjentes det ut som en popcorngryte i skoene, hvor vannblemmene plutselig tøt ut over alt på føttene i de nye skoene. Da vannblemmene også begynte å dukke opp i flertall per tå, kjente jeg på at irritasjonen fikk ta noe overhånd. Og hva var ikke mer irriterende enn et «anker» på 70 kg som hang på slep med mer eller mindre dårlig gli over snøen som lå ujevnt fåkket i dyner. Det mest fristende var å bruke de 5 literne med primusbensin vi nettopp kjøpte i Hattfjelldal til å brenne opp hele pulken, men i grevens tid kom brøytebilen og gjorde livet litt lettere for oss.

17 vannblemmer senere kunne vi endelig si oss fornøyd med innsatsen for dagen, og sjekke inn på Sæterstad Gård. Her har jeg vært en gang tidligere, og vet at det er et usedvanlig flott sted å bo, og med mat og service som bør være en rettesnor for mange andre. Vi tok en god og varm dusj etter den lange forblåste etappen, og deretter fikk Marius hjelp av far og sønn på gården til å fikse skien sin. Grunnet et nyfødt barn på gården, var det litt vanskelig å få til matservering til oss, men det lå helt fersk og filitert røye til oss i kjøleskapet, og masse fiskesuppe som vi kunne varme opp selv. 

Og for å gjøre kvelden vår fullkommen, fikk vi en melding fra «Skorpengjengen», som syntes at våre reiseskildringer var akkurat interessante nok for at de ville gi et bidrag til noe vi kunne glede oss til. Dette er forsåvidt ikke eneste bidraget vi har fått fra familien Skorpen, for de er også eier av hytten på Ustaoset vi fikk overnatte 3 dager på, etter vi hadde krysset Hardangervidda. Noe vi lenge har gledet oss til, er å faktisk komme frem til akkurat denne gården, så jeg tror jaggu vi skal kreditere Skorpengjengen til akkurat denne overnattingen. Tusen takk!

Fremover nå er det meldt en god del mildere vær, og kanskje til og med plussgrader med påfølgende regn. Vi har derfor en liten kamp mot klokken nå de neste dagene om å forflytte oss lengst mulig nordover og opp i høyden til de kalde blå. Kvelden ble avsluttet gjespende og mett på sofaen, før vi skjønte at flest mulig timer på puten var det vi trengte mest til neste dag.

19. februar

Luftlinje til Nordkapp: 825 km

I løpet av natten hadde det definitivt vært en værskifte. Da vi krøp i posen kvelden før, var det såpass kaldt at nesetippen hadde det ubehagelig, og da vi våknet i dag var det en behagelig temperatur i teltet, allerede før vi fyrte opp primusen. Dagen begynte allikevel med en relativ ny fast morgenrutine. De siste 2 ukene har nevene begynt å knyte seg bra til over natten. Når vi går på ski i snitt 7-9 timer, mer eller mindre hver eneste dag, så har vi et nokså fast grep om skistavene. Nevene er i tillegg utallige ganger både iskald og alt for varm i løpet av en dag. Så når vi våkner må vi bruke noen minutter på å rette ut fingrene på noen ganske ømme hender.

Da vi var pakket å klar for å ta oss ut av Børgefjell, var det ikke lenger det fine været fra i går. I dag var det nokså vindfullt, grått og lite sikt, men det stoppet selvsagt ikke oss. Det var en ganske så ensformig etappe i rundt 6 timer med litt opp, litt ned, litt opp, osv., før vi kom ned til tregrensen. Da var det slutt på det relativt greie skiføre, og vi kan nå skilte med ny rekord med dyp løssnø. På dette tidspunktet var jeg pulkdrager og Marius sportrakker, og for hvert skritt Marius tok, var det en kamp å få skiene ut igjen av snøen. Det var helt brutalt, og det til tross for at vi gikk i ganske bratt nedoverbakke. 

Da vi så at vi kunne klare å komme ned til veien og Susendalen i rimelig tid, ringte vi til Furuheim gård ikke langt unna, og lurte på om de hadde ledig overnatting. Det var ingen problem, og hvis vi ville ha mat, kunne hun også fikse dette. Kloke som vi er, takket vi naturligvis ja til dette generøse tilbudet, og fortsatte nedover skråningen. Tempoet vårt var en periode rekordtregt, men da vi hadde kommet et stykke nedover, traff vi heldigvis på et gammelt skispor som var betydelig bedre å følge. Like før det var helt mørkt kom vi ned på veien, og da var det bare 2 kilometer igjen av dagens etappe.

Vel fremme på Furuheim gård, ble vi godt tatt i mot og vist rundt i det gamle kårhuset vi skulle overnatte i. Her hadde de fyrt opp i peisen til oss, og det tok ikke lange tiden før vi fikk servert varmrøykt røye til middag med masse deilig tilbehør og noen Nordlandspils. Og siden det var fredag, kunne vi igjen avslutte kvelden med «Mesterenes Mester» og «Nytt På Nytt».

17. februar

Luftlinje til Nordkapp: 860 km

Det er alltid en litt tung start på dagen når vi skal forlate et bedagelig hvilehjem. Men slik er det bare, og det er ikke annet å gjøre enn å spise frokost, pakke sekk og pulk, betale for oppholdet, og begynne dagens etappe. Denne gangen var det en hyggelig overraskelse at mor og mormor til Marius betalte for overnattingen på Limingen Gjestegård. 

Nå nærmer vi oss slutten av Trøndelag, og ikke minst starten på Børgefjell som er en glidende overgang til neste fylke; Nordland. På værvarselet var det for fjellet meldt liten storm, så vi hadde undersøkt mulighet for å bli innlosjerert i Viermahytten ved foten av Børgefjell. Her fikk vi beskjed om at nøkkel hang ved døren, og at det trolig bare var å låse seg inn å ta seg til rette.

Første del av dagens etappe var 15 kilometer på vei inn til Namsvatnet, hvor vi så skulle følge isen inn til Viermahytten og Viermadalen. Det store spørsmålet var om det hadde vært noen luringer på snøscooter over isen før oss, eller om vi måtte trakke egne spor de 13 kilometer inn til hytten. De første 15 kilometerne inn til vannet var på vei, og gikk unna i en fei, da vi kom frem til Namsvatnet var det noen gamle snøscooterspor som delvis var blåst igjen. Ikke optimalt, men det var i det minste en hard såle som sto for en noenlunde grei fremdrift. Over isen ble også siste pakke med hjemmelaget økolade inntatt, så nå må vi utelukkende sette vår lit til bortelaget sjokolade.

Da vi hadde kommet helt i enden av vannet, fant vi ut at det ikke alltid lønner seg å blindt følge spor uten å sjekke kartet. Det har vel egentlig aldri lønnet seg heller, og heldigvis var det ikke mer enn en kilometer bomtur. Da vi endelig kom frem til hytten, var det mistenkelig mye skispor utenfor, samt diverse utstyr både inne og ute, men ingen folk. Vi skjønte fort at det ikke var rom for oss der, og at det var teltet som kalte på oss lenger oppe i dalen. Terrenget oppover Viermadalen som er slakt skrånende, hadde urovekkende mye løssnø liggende innimellom grantrærne, men også heldigvis relativt ferske skispor som vi kunne følge. Etter en halvtimes tur oppover dalen i skumringen, møtte vi på de to rypejegere som hadde tatt hytten vår. Etter en kjapp prat, gikk vi videre til vi fant en fin plass for teltet som ble satt opp i le for vinden. Det var jo tross alt meldt liten storm, men allikevel var det relativt lite vind. Vi bardunerte teltet meget godt, før vi inntok en ganske god middag levert av «Firepot» type svinekjøtt og nudler. En solid klatt meierismør i gryten sikret oss nødvendige kalorier, før vi kunne slukne for dagen til lyden av økende vind.

15. februar

En natt i Råvassbua, var for min del ikke spesielt behagelig. Hytten var jo ikke så stor, og hadde en effektiv vedovn. Da det var min tur å sove i øverste del av køyesengen, ble dette veldig varmt og klamt. Marius derimot hadde en langt bedre natt nede i kjelleren. Planen vår nå var å gå et godt stykke langs veien til Røyrvik, slå opp telt, for så å gå inn til Røyrvik dagen etter for en hviledag. 

De siste tre dagene hadde vi virkelig fått muligheten til å spise enorme mengder mat, noe vi også hadde gjort. Da vi skulle spise frokost, var jeg på grensen til mett før bespisning, men fortærte allikevel svært mye mat. Da vi sto i vår lille intime koie og skiftet til det svette vandreulltøyet, var det vanskelig å holde frokosten inne da Marius tredde ulltrøyen på seg. Det eneste jeg klarte å tenke på var vaskemuligheter i Røyrvik vi var blitt lovet, og en 5 liters dunk med Milo som ullet kunne bløtlegges i. Det var vel gjerne ikke usannsynlig at også jeg var bærer av en viss odør.

Da vi dro fra Kvelia var det rett i motbakke i fullt firsprang da det var en kjølig morgen. Herfra var det en times tid opp til svenskegrensen, hvor ca 7 kilometer vei gikk videre inn igjen til Norge. Her hadde vi fått avklart at det var ingen problem å gå på denne veien, så lenge vi bare skulle rett igjennom, fra Norge og inn igjen i Norge. Hadde det ikke vært greit, hadde vi antagelig ikke brydd oss så mye om det heller. Turen fra start var mye stigning, noe som medførte mye nedoverbakke gjennom Sverige. Det første stykket gikk unna i en fei. Og slik fortsatte dagens etappe, en del opp både korte og lange bakker, for så å få god fart nedover igjen. 

I en pause i 14 tiden, sjekket Marius hvor langt unna Røyrvik vi var, og da var det bare 20 kilometer igjen. Han spurte hva jeg tenkte om å bare dure på videre, så fikk vi hviledagen allerede i morgen. Jeg tenkte jo fremdeles på vaskemaskinen, og svaret ble et høyt og rungende «JA, FOR EN GOD IDE!». 

Så slik ble det denne dagen, og vi tok hele strekket på 53 kilometer i ett jafs. Vi rakk akkurat post i butikk, og fikk hentet ut matrasjonene som lå å ventet på oss. Deretter var det opp på Limingen Gjestegård hvor elgsteiken ventet tålmodig på oss, mens vi vasket klærne med en solid dose vaskemiddel og tøymykner. Og det var akkurat som forventet; En lang varm dusj og en seng hvor vi slapp soveposen, det var fantastisk! 

Her i Røyrvik, er vi så nært som halvveis på turen målt i luftlinje. Til Lindesnes fyr er det ca 840 kilometer, og til Nordkapplatået er det ca 860 kilometer. Neste prosjekt er gjennom Børgefjell og videre til Hattfjelldal, hvor jeg blitt lovet nye skisko i slutten av denne uken.

13. februar

Da vi ikke hadde planlagt noe spesielt lang etappe i dag, ble vi sovende litt frempå og med en sen frokost. Nå bodde vi riktig nok i et gammelt hus med en del knirk, men så mye trøkk det var i vinden i natt må det ha blitt registrert på Richters skala. Det var helt klart ikke et vær å sove i telt på fjellet i hvert fall. Under frokosten dukket Alf Joar opp, og kunne by på grævfisk, som er en spesialitet fra Lierne. Dette er røye som har lagt noen dager i salt og sukkerblanding, for så å ligge noen måneder i myse fra melk. Vi var svært spente da A.J. renset fisken til oss, og gjorde den klar for polarbrødet, og det vi begge tenkte var; Skal vi gulpe på dette de neste 2,5 milene? Heldigvis gikk det noenlunde greit, og det var definitivt en ny smak for ganen. Ikke dårlig, men heller ikke noe spesielt godt for to vestlendinger, men dette er nok en smak man venner seg til.

Når jeg tenker tilbake til da vi var i Gaundalen, kan jeg erindre at noe skjedde med den ene skiskoen. Jeg tenkte først at skoen datt ut av piggene på bindingen, men oppdaget først nå at sålen var sprukket, igjen… Vår venn Oddvar Repstad som er nordlending og gikk samme turen for 12 år siden, sa til oss før turen: «Ikke gå for 75 mm binding, æ gjentar, ikke gå for 75 mm binding. Dem blir ødelagt!»

Nå når han leser dette, og vet at dette er sko nr 2 for min del som er ødelagt, tipper jeg han sier til sin kone Anne som også var med han på turen: «Æ sa det til dem. Hahaha. Dem vestlendingan altså, dem lærer aldri». Men dette er jo bare spekulasjoner fra min side. Forhåpentligvis leser han det ikke.

Etter frokosten og nedpakking av pulk, fikk vi en omvisning i fiskeutstyrrommet til den svært dedikerte jakt og fangstmannen. Han hadde jaggu et langt større utvalg enn de fleste sportsbutikker! Vi takket for oss og gjestfriheten, og begynte på vår ferd langs veien til Sandvika i Nordli. Vi trodde dagens etappe skulle være enkel da det var lite stigning og kun på vei. Det vi ikke hadde forutsett var at det var blitt nullføre, og veien var ganske full i fåkket snø. Blytungt var det, og stilongsen var dagens dummeste valg. Varmen var så intens at jeg holdt på å drukne i egen svette, men tenkte at det ikke kom til å gjøre noe da vi hadde bestilt en hytte i Sandvika hvor de satt på varmen i går. Da vi kom frem til hytten i Sandvika hadde sikringen gått, og hytta var definitivt ikke varm. Da var det bare å få på noen tørre klær og komme seg opp på Liverten som er det lokale spiseriet. Vi fant ut at det var langt bedre å sitte der oppe noen timer, i påvente av et hytten ble lunken. 

Grunnet oppussing av kjøkkenet hos Liverten som akkurat var blitt ferdig, hadde de kun pølse og hamburgere på menyen, så da ble det enda en hamburger som skulle inntas på denne turen. Da betalingen skulle foretas, kunne den hyggelige betjeningen fortelle at de hadde for vane å spandere mat på alle som gikk Norge på langs. Det var en svært hyggelig overraskelse, og de kunne også fortelle at 11-12 kilometer lenger opp langs veien vi skulle til neste dag, tilbudte de gratis overnatting til NPL’ere. Vi ble sittende å kose oss med hver vår gratis hamburger og så på Mesterenes Mester fra Marius sin telefon. Ikke den største skjermen, med det funket til en viss grad.

Min mor og far orket ikke å kjøre opp med fastelavensboller til oss, så de sendte heller bidrag til noen kalorier via vipps. Og da de kun hadde to boller igjen, måtte vi følge opp med Napoleonskake. Da klokken ble 19 stengte Liverten, og vi ble kastet ut og ned til vår hytte. Den var fremdeles ikke blitt noe spesielt varm, så vi måtte spe på litt med bensinbrenneren vår i noen timer, og da ble det hett til slutt. Så da var det bare å si seg fornøyd med dagen, og vi ble enig om en rolig dag i morgen å ta turen til den lille hytten vi kunne låne gratis.