3. mars

Luftlinje til Nordkapp: 636 km

Etter en natt i den relativt primitive klamme lille hytten, var vi overraskende uthvilte begge to. Til frokost kunne vi koke oss egg til brødskivene, samt fråtse i ost og skinke som vi hadde fått kjøpe her på Graddis. Vi planla kjapt rutevalg for dagen rundt frokostbordet, og bestemte oss for å følge bilveien frem til Trygvebu, for så å ta de neste 7-8 kilometerne til Argaladhytta. Det spesielle med Argaladhytta er et den ligger midt i en dal med stupbratte fjell på begge sider, og det er Betydelig skredfare i regionen. Vi fikk pratet med en kjentmann for området, som rådet oss til å holde østsiden av elven grunnet den siste tids vindforhold.

Godt informert om dagens etappe, var vi pakket, klar og stapp mett i 09 tiden. Jeg skulle trekke pulk første del av dagen, og Marius skulle overta bremsen i runde to. Vi begynte rett i en tett snøbyge i det vi forlot hytten, og starten på de rundt 15 kilometerne langs vei til Trygvebu. Etter en times tid med litt skiftende vær, tok vær og vind plutselig helt av. Vi fikk en kraftig motvind i kombinasjon med en blanding av snø og sludd, og navigeringen vår var de oransje brøytestikkene som vi knapt kunne se. Det er første gang på turen at snøen har lagt seg på innsiden av snøbrillene. Vi vasset tidvis gjennom skjulte dammer under snøen, og en anseelig mengde snø hang fast på både ski og pulk. Pulken har aldri vært lettere målt i antall kg som den er nå, og den har aldri vært tyngre å trekke som nå. Det føltes som å ha 500 kg på slep når siste del av stien inn til Trygvebu skulle forseres i løssnøen. Det var da jeg tenkte at denne pulken er den sjette dårligste investeringen jeg noensinne har gjort, like bak de 5 BMW’en jeg har hatt opp igjennom tidene. En fattig trøst er det allikevel at Marius har betalt halvparten av pulken.

Da vi kom inn i hytten sjekket vi værvarselet videre for dagen og morgendagen, og bestemte oss for å ta kvelden her da været i morgen skulle bli betydelig bedre. En ting er i hvert fall sikkert. Hvis jeg skal grave Marius ut av et skred, så vil jeg helst ha relativt bra vær! Vi utfoldet oss bra i hytten og hang absolutt alt til luftig, inkludert 6-mannsteltet. Lite visste vi at det var en familie på tre som hadde booket hytten samme dag, og plutselig sto på trappene til en rotete hytte sent på kvelden. Vi beklaget rotet, og fikk ryddet hytten rekordkjapt. Det var såpass sent på dette tidspunktet at det ikke tok så lang tid før vi tok kvelden her på min egen DNT hytte; Trygvebu.

1. mars

Luftlinje til Nordkapp: 671 km 

Igjen var vi spent på vær og føreforhold for dagen. Da vi tok kvelden i går, var det 3 plussgrader og det regnet som om vi var tilbake i Bergen. Men når vi sto opp hadde nedbøren kommet som snø gjennom natten, og det så nokså bra ut. Dette til tross for at meteorologen på radioen presiserte at det var svært krevende kjøreforhold over saltfjellet denne dagen. Det er også et under at vi ikke er blitt forkjølet, med tanke på hvor kalde og våte vi var gjennom hele gårsdagens økt. Bra trøtte var vi i hvert fall, og vi var først pakket og klar litt over klokken 10.

Planen vår var nå å følge hovedveien langs sidene noen kilometer, for så å kunne følge gamleveien videre derfra. Etter omtrent 200 meter var det bare å innse at om vi skulle forflytte oss mer enn 5 kilometer i løpet av dagen, så måtte vi ut på selve E6. Alternativt måtte vi tilbake på hytten og bli der til vær og temperatur ble bedre om noen dager. Etter en liten stund langs veien opplevde vi noe merkelig. En av de store vogntogene blinket voldsomt med lysene til oss, og sjåføren pekte gjentatte ganger på hodet sitt. Trolig hadde lastebilsjåføren vondt i hodet sitt, og kanskje til og med migrene, og da var det nok litt vel uforsvarlig av han å kjøre lastebil. Vi er jo ikke helsepersonell, så det var ikke noe vi kunne gjøre hverken fra eller til.

Det var litt slitsomt å gå langs veien med trafikk begge veier, så heldigvis ble det innført kolonnekjøring over saltfjellet kun få kilometer fra Bolnastua. Ei dame som sto i kolonnekø slo av en prat med oss, og hun håpte dette ikke drøyde ut for lenge da hun skulle nå et fly til Svalbard. Vi måtte love at hvis vi var gale nok til å gå over fjellovergangen i dette været, så måtte vi ikke skape trøbbel som medførte enda mer forsinkelser. Vi forsikret henne om at det ikke skulle bli noe problem, og vi dro med oss pulken mellom vegbommene. For alle som sto i kø var det sikkert like irriterende å se oss gå forbi, som det er å se syklister suse forbi bilkøen som stamper inn mot byene. Det var definitivt artig for vår del som sikkert aldri får oppleve dette igjen.

I alle tilfeller ble det straks bedre å være skigåer på Europaveien nå med trafikk kun en retning av gangen med lange mellomrom, og vi kunne ta unna kilometerne ganske fort til tross for snøbygene og den kraftige vinden som herjet. Med ujevne mellomrom ga også uværet seg noen minutter, og faktisk noe blå himmel og sol kunne titte frem for oss. Da det var rundt 500 meter igjen av selve fjellovergangen, valgte Vegvesenet å åpne veien i begge retninger, så det var jo helt utrolig flaks at dette klaffet så bra!

Som de fleste andre dager er det nesten alltid slutten av dagen som skal by på litt ekstra utfordringer, og denne mandagen var intet unntak. Da det var rundt 2 kilometer igjen til hytten, var det helt slutt på snøen i veien. Da var det bare å slepe med seg pulk og trakke seg opp gjennom skogen i den bløte tunge snøen. Da Lønsstua endelig var nådd, var det utrolig folksomt rundt hyttene med massevis av ski som sto stablet oppover veggen. Det viste seg at begge hyttene på tunet var booket for natten, men den største hytten hadde en egen avdeling med soverom og kjøkken hvor vi kunne få overnatte. I den andre hytten var det ei dame fra Voss som syntes det var så kult at vi gikk på langtur, og hun lurte på om hun kunne få donere to bokser cola til oss. Vi takket selvfølgelig ja til dette, og kunne nyte en pose medbrakt chips og donorcola som en fin avslutning på dagen.

27. februar

Luftlinje til Nordkapp: 705 km 

Da vi sto opp i 06 tiden, var det været vi var mest nysgjerrig på. Værvarselet hadde ikke vært spesielt lovende, så det store spørsmålet var om vi skulle ta en værfast dag eller dra videre mot Virvasshytta. Været var foreløpig overraskende bra, og gradestokken viste minus 1 grad. Vi bestemte oss for å pakke sakene våre, selv om denne nye hytten egentlig var mye mer fristende å være på. Det er kun to ting dette hyttetunet ikke får toppkarakter på. Det ene var standard på utedoen, og det andre var at sengen jeg hadde funnet meg knirket av så lite som pulsslagene mine. Under nedpakking av soveposen min, syntes jeg den begynte å få en litt vel dårlig odør. Jeg begynte å tenke om det kunne være A) jeg hadde pisset i søvne, eller B) Marius hadde pisset på meg i søvne, eller enda verre C) Marius hadde pisset på meg når han var våken og jeg lå og sov. Jeg satset på at det bare var x antall netter med en svett og klam kropp som begynte å danne en ufyselig snek.

Etter havregrøt, kaffe og utvask var det videre ut i terrenget på vei mot neste hytte. Skiføret var overraskende bra med tanke på at underlaget bar oss fint, men helfellene klabbet litt vel mye etter bare en kilometer. Vi stoppet og byttet til halvfeller, før vi var på full fart oppover dalen og elveleiet. 

Fremdeles var det nokså bra vær med lite vind og ingen nedbør, men vi kjente at det ble mildere og mildere. Da vi hadde gått en tredjedel av dagens etappe begynte vinden og yppe seg litt, men det var heldigvis vind i ryggen, så det gjorde ikke så mye. Sikten var dårlig de neste timene, helt til vi kom oss ned igjen fra høyden til tregrensen. Da vi var halvveis på dagens strekning kom regnet for fullt, og det ble en ganske sur tilværelse. Fremover nå blir vi utelukkende nødt å satse på kuldegrader, for Gore texen er definitivt ikke vanntett lenger!

Ruten vi hadde planer om å følge videre gikk ned i bjørkeskogen helt frem til hytten. Da vi kom ned til skogen var det betydelig tyngre å trakke seg fremover med krokete bjørketrær overalt og dypere våt snø, og vi dro oppover i høyden igjen. Det var litt klarere sikt nå, og til og med solen viste seg noen minutter. Men vinden var vanvittig kraftig i kastene, og det var ikke mye om å gjøre før vi ble blåst over ende. Det skal selvsagt mye mer til enn «luft i bevegelse» for å sette oss to ut av spill, og det gikk ikke lange tiden før vi hadde overvunnet dagens utfordringer og sto på trappene til Virvasshytta. 

Kun kort tid etter vi hadde kommet oss inn i hytten, ble været betydelig verre, og vi kunne sitte inne foran peisen med nystekte fleskepannekaker til middag. Hytten var ganske så romslig, noe som kom godt med da det ikke var en tørr flekk på klær eller utstyr. Etter vi hadde forvandlet hele stuen om til et tørkerom, kunne vi slappe av på sofaen med en cowboystrekk, før vi avsluttet kvelden med litt serietid på iPaden.

25. februar

Luftlinje til Nordkapp: 718 km 

Da vi var på beina etter en natt i stabburet på Umbukta Fjellstue, skjønte vi hvor heldige vi hadde vært med å komme frem hit dagen før. Det var et skikkelig vestlandsvær med striregn og vind, og det føltes helt magisk å være inne i en tørr og varm hytte. Etter en lang og god frokost med ski-VM på TV, fikk vi lov å låne en bil som kunne ta oss inn til Mo i Rana. Nye ski måtte jeg ha, og ideelt nye sko også. De 4 dager gamle skoene jeg fikk i Hattfjelldal, har hatt en vond kant rundt ankelen som har gitt en vanvittig trykksmertene i et senefeste. Det var så ille mot slutten av gårsdagens etappe at det kun var gamasjene som holdt skoen fast i foten, da jeg ikke klarte å snurpe de igjen med skolissene.

Etter en halvtimes kjøretur til Mo, var vi først en tur innom bakeriet hvor mine to søstre; Åshild og Ingrid, hadde ringt inn en overraskelse til oss. Så her kunne vi hente både, baguetter, boller og kake, noe som ble fortært på få sekunder i bilen. Videre gikk ferden vår til Sport 1, hvor vi fikk en utmerket service med nye ski som de tok inn som reklamasjon, pluss nye skisko, og litt diverse annet utstyr vi trengte.

Vi hadde også strippet pulken og sekkene våre maksimalt for utstyr, som vi fikk puttet i en eske og sendt hjemover. Med mildværet som er meldt en uke frem i tid, er vi forberedt på et grusomt føre, og da gjelder det å kvitte seg med alle gram vi kan. 

Vi fikk også handlet masse annen god mat i Mo, blant annet lasagne som vi laget til kvelds med en god salat og rømme som tilbehør. Før vi tok kvelden, fikk vi pakket mye utstyr og ladet alt av batterier, og igjen var det bare å tape opp beina og satse på at de nye skoene skal være behagelige.

23. februar

Luftlinje til Nordkapp: 746 km

Starten på dagen ble fantastisk, da vi hadde fått tilbud om frokost her på gården. Kl 08 kom Kari og Håkon inn med ene godsaken etter den andre, og vi kunne ha et etegilde med egg, bacon, hjemmelaget brød, nystekte pannekaker, og mye annet godt. Så langt ligger Stekvasselv Gård godt an til å vinne VM i gjestfrihet og vennlighet.

De nye skoene mine har forårsaket en del slitasje på beina mine de to siste dagene, og det er vel turens største tabbe å ikke tape beina med det samme. Spesielt med tanke på at første dag med skoene var såpass lang. Men det er få ting som er så gale at det ikke er godt for noe. Marius som elsker pulken mer enn seg selv, fikk muligheten til å dra på dette rukkelet hele dagen, og jeg hadde nok med å flytte ett og ett bein for å minimere videre gnagsår.

Da vi var klar for å starte dagens etappe mot Gressvasshytta, laget Håkon seg et ærend et lite stykke på stien vår med snøscooteren sin. Vi fikk da nykjørt løype første stykke opp den bratte bakken i løssnøen, og deler av dagens etappen jeg fryktet skulle bli grufull, ble lekende lett.

Da vi var kommet litt opp i høyden, var snøen heldigvis for det meste relativt fast. Vi fryktet at vi skulle få like mye snø som i Børgefjell, men det hadde visst ikke vært den samme snømengden som hadde falt i dette området. Etter hvert var det faktisk bra vær og vindstille også, noe som var en hyggelig overraskelse etter en litt pessimistisk værmelding vi hadde fått. De meldte plussgradene virket også å være litt forsinket, for vi fikk litt is i skjegget i dag også.

Vi er meget klar over den store snøskredfaren i området, og vi passer veldig på at vi holder oss unna bratte områder. Dette «vedvarende svake laget» i snøen som fagpersoner prater om i forbindelse med den store snøskredfaren, merker vi stadig vekk. Det er utrolig fascinerende å gå på flat mark, og plutselig kollapser dette laget under oss. Drønnet er ofte så kraftig at fjellbjørken står å rister av sjokket flere titalls meter unna.

Da vi nærmet oss Gressvasshytta, fikk vi som tradisjonen sier masse løssnø i et svært kupert område med mye vegetasjon. Hytten var veldig nær, men veien dit var 3 ganger så lang i sikksakk mellom trær og litt for dype juv. En utmerket måte å bli kvitt siste rest av kreftene til Marius som dro på ankeret. 

Vi innlosjerte oss og fyrte i peisen, og det er alltid en positiv overraskelse når det viser seg et det er dekning på radioen så vi kan høre på uenige folk på Dagsnytt 18. Dette er blitt en fast rutine for oss å høre på når vi har mulighet, og gjerne med en varm kopp solbær toddy. På menyen for kvelden var det turens siste rasjon med mat som er selvtørket, og det var Pasta bolognese a la Marius, piffet opp med en drøy klump meierismør. Jeg brukte ellers kvelden på å stelle beina best mulig for å klargjøre de for morgendagens etappe, akkompagnert av Marius sin snorking på sofaen.