23. desember

Da var det faktisk lille julaften, og vi var på beina kl 05 for å starte dagen. Skiene hadde stått innendørs å tørket helt opp, i håp om at de nå skulle slutte med klabbingen. Målet for dagen var lunsj med Heiberg tunet, og overnatting på hytten ved Kringlevatn.

Dagen startet i relativt tøft terreng, med både vind, snøbyger, en del stigning, kupert terreng, dyp snø og litt klabbeføre! Dette ga seg heldigvis så snart vi var kommet opp en del høydemeter, og kunne for første gang på turen få et inntrykk av at nå hadde kong vinter endelig kommet for å bli. Her ble det merkbart kaldere enn vi noensinne hadde hatt tidligere, og vi fikk utrolig nok partier med skareføre. 

Vi ankom sultne på Heiberg tunet, og forsynte oss grovt fra proviantlageret med pasta i ostesaus til lunsj. Siden vi ikke skulle være så lenge på hytten, tok vi oss ikke tid til å fyre i vedovnen. Det medførte at vi satt i et iskaldt kjølerom og spiste lunsj, og var i helfrossen etter en times tid inne i hytta. Det er ikke godt å si om man skal elske eller hate den tunge sekken vår, for på den ene siden er den en solid varmeovn, men på den andre siden er den en konstant ubehagelighet for skuldrene og nakken. Etter lunsjen var det i hvert fall en glede å få den på ryggen.

Etter en halvtimes tid skivandring fra Heibergtunet, fikk vi plutselig litt dekning i fjellet. Dette har vært en stor mangelvare så langt på turen, så vi bestemte oss for å ta litt kontortid og oppdatere nettsiden vår. Det gikk vel ikke mye mer enn 20 min før fingre var så frosne at ikke de funket på iPad lenger, så da var det bare å hive på seg varmeovnen igjen og beine på litt videre.

Distansen videre mot Kringlevatn var relativt grei å ta unna, men de siste 5 km fikk vi fryktelig tungt føre, og vi ble helt drenert for energi. Når vi endelig var fremme, var det mørkt og hytten var nedfrosset slik vi også var. Etter stormfyring i noen timer, litt mat, og en powernap begynte vi å få litt energi og humør igjen tilbake. Pinnekjøttet ble lagt i vann så snart snøsmeltingen var et faktum, og vi kunne begynne gledingen til å bli kvitt nærmere 3 kilo med pinnekjøtt, kålrabistappe og poteter fra sekken snart.

Resten av kvelden gikk med på litt fundering om hva som er en passende straff for de som putter brukte fyrstikker tilbake i fyrstikkesken? For det er en merkelig greie det, og ganske irriterende når det dukker opp i alle fyrstikkesker på alle hyttene. Jeg har ikke konkludert med noe her, bortsett fra at straffen ikke nødvendigvis trenger å stå i forhold til forbrytelsen. 

21. desember

I dag startet vi tidlig, med vekking kl 05 og avmarsj kl 07. Vi hadde planlagt å prøve å gå til Taumevatn turisthytte hvis det var mulig. Så hodelykten var på, og første etappe var opp til den ubrøytede og vinterstengte Suleskarveien, som skulle følges et godt stykke vestover før stien mot Taumevatn dro oss tilbake i terrenget. Gjennom natten hadde det lagt seg ca 20 cm med kram nysnø, og fra første stund klabbet skiene noe voldsomt. Vi fikk mildt sagt opp både pulsen og temperaturen det korte stykket opp til veien. Her måtte vi bare gjøre et forsøk på å skrape skiene rene for snø, og legge på fellesmørning. Dette funket en kort stund, før vi var tilbake til utgangspunktet.

Til tross for utfordringene vi har, er det herlig at vinteren i full fremmarsj der vi går og hører på rypene som tyter i fjellsidenene.  Når vi er ferdig å gå på veien, tar vi oss en velfortjent pause. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har brukt så mye krefter å gå på en vei som denne. Lite visste vi da at det skulle bli betydelig tyngre i stien videre mot Taumevatn. Stigningen begynte ganske umiddelbart, og om ikke det var nok med de 20 cm med nysnø, så kollapset også det gamle snøunderlaget også for hvert skritt. Og for å toppe det hele enda mer, så begynte jaggu skiene å klabbet snø på oppsiden også! Det var helt sykt, og skiene var nok minst dobbelt så tung, men føltes tre ganger så tung.

Til slutt innså vi at teltet skulle tas i bruk igjen denne natten, og vi fant en egnet plass i rundt 1000 meters høyde, like ved en elv. Om vi skal tenke på noe positivt med at vinteren ikke er skikkelig i drift enda, er at det er åpne elver til å hente vann, og vi slipper å smelte snø. 

19. desember

Så satt vi på vår første DNT hytte, og hadde hviledagen vår. På dette tidspunktet hadde vi egentlig budsjettert med å komme en etappe lenger. Avstanden mellom hyttene i dette området, er absolutt ikke avskrekkende, og vi så nok ikke for oss at en ca tomils etappe måtte deles opp i to dager. Men føre er blytungt, og når hastigheten krøp ned mot 1 kilometer i timen, var det mest motiverende vi kunne finne at regnet var gått over til sludd. Noe vittig jeg kom til å tenke på denne hviledagen, er det posive utsagnet til Marius ca halvveis på gårsdagens etappe; «De siste 300 meterne gikk jo egentlig ganske fort». Små gleder for fjellfolket.

En hviledag får oss også til å reflektere litt på ordet luksus når ting blir satt i litt perspektiv. Da vi satt opp teltet ved Pytten, var vi trøtte, sletne og det meste var vått. Vi klarte å komme oss i ly for været, få i oss mat og allikevel ha det fint. Når vi deretter klarte å karre oss frem til Gaukhei neste dag, ble jo en primitiv hytte uten innlagt vann og strøm til en 5 stjerners feriebolig.

Hviledag var det i hvert fall, og vi brukte dagen til å planlegge rutevalg neste dag mot Øyuvsbu. Dersom vinterruten over diverse vann kan benyttes, kunne vi kanskje klare å gå til denne hytten på en dag. Vi tok oss derfor ned til vannet nedenfor Gaukhei, og sjekket om isen var i nærheten av trygg. Det kunne virke slik ved første vurdering, så vi tok skiene fatt et stykke unna hvor vannet var litt større og dypere. Konklusjonen var kjapp og nedslående, og isen mangler mange dager med noen kalde blå før den er farbar i denne høyden. Så da blir det sommerstien til Øyuvsbu på rundt 17 km, som blir tryggeste valg. Kanskje må denne etappen deles opp i to med overnatting i telt halvveis til mål.

Etter istiden, tok vi oss en kjapp liten fjelltur på en høyde over hytten, for å se om vi kunne finne litt dekning til å legge ut reiseskildring for en dag og to. Dekning fant vi til slutt, men den var såpass ustabil at vi ikke fikk med noen bilder. Værvarselet fikk vi også sjekket, og det kan se ut som at vinteren endelig skal komme om 2-3 dager.

Resten av dagen gikk med på rydding og diverse matlaging som pannekaker til lunsj, og hjemmetørket strimlet svinekjøtt i «sweet and sour» saus til middag. Så nå blir det bare spennende å se hvor nærme vi klarer å kommer Øyuvsbu i morgen, med avspark i 08 tiden.

17. desember

Etter et ypperlig opphold på Ljosland fjellstove, var vi ganske giret på å komme oss i gang med ski på beina mot Gaukhei. Vi var endelig ferdig med den vonde asfalt-delen av turen, og nå skulle selve ekspedisjonen begynne. Ferdigpakket, mett og klar var vi ca kl 08, og så var det ut av fjellstoven og rett ut til flere plussgrader og regnvær. Det var selvsagt ingen stor overraskelse, for vi hadde jo sjekket værmeldingen, men det føltes allikevel ganske absurd å gå på ski i dette været.

Målet for dagen var i hvert fall turisthytten Gaukhei, og til den var det totalt ca 21 km langs skiløypen og videre på sti. Siden vannene definitivt ikke er trygge enda, delvis for det de ikke har is, så må vi følge sommerstiene. Vi var derfor stålsatt for en krevende dag.

Etter noen timer på ski kunne vi konkludere med at dagen blir en del tyngre enn hva vi hadde sett for oss. Sekkene våre etter ompakkingen på Ljosland, var nå tre ganger så tung som da vi gikk langs veien fra Lindesnes. I tillegg var tempoet redusert fra 5-6 km/t til 2-3 km/t. En siste lille bonus var regnværet som ikke ville gi seg spesielt lett, og som passet på å la sekken trekke til seg noen ekstra kilo med vann.

Etter rundt 6 timer og 12 kilometer, var det slutt på skiløypene, og sommerstiene sto for tur. Vi slo fra oss å klare å nå Gaukhei i dag, og ville bare ta unna de to siste kilometerne bort til et området kalt «Pytten». Vi brukte ca 2 timer på dette, og da var det helt i skumringen med svært lite lys igjen. Det tar med andre lang tid å gå gjennom kupert bjørkeskog med en halvmeter med våt snø, og her fikk vi redefinert ordet blytungt.

Det var heldigvis nok juice i armer og bein til at vi greit klarte å sette opp teltet og fikk vann på kok til middagen. Til tross for at det meste var relativt vått, fikk vi det ganske greit i palasset vårt, som er intet mindre enn et 6-mannstelt. Nå er målet å få kommet seg til Gaukhei i morgen, så kan vi få tørket opp sekker, telt og klær. Med to slitne kropper, ble det en tidlig kveld, og vi la oss til å sove til lyden av isras som titt og ofte kunne høres fra de bratteste fjellsidene.

15. desember

Å starte dagen med uthvilte kropper, nytraktet kaffe og oppdekket frokostbord, er ikke å forakte. Vertskapet fortsatte med sin gjestfrihet til siste slutt, og vi fikk en av gårdens mange spesialiteter som er hjemmelaget lefse med smør og egg. Det var også fantastisk å finne ut at gjennomvåte sekker og sko fra gårsdagens etappe var tørket fint opp! 

Vi klarte å oppføre oss såpass greit på vårt opphold at vi fikk lov å komme på et besøk senere hvis vi var i området. Og med det, takket vi fint for oss og begynte de 23 km mot Eikerapen Gjestegård.

Vær og vind er litt bedre i dag, og ca halvveis fikk vi oss en liten lunsjpause i et busskur. Ofte er det ikke mer enn tak over hodet som skal til for å løfte stemningen noen hakk. 

Så var det bare å ta beina fatt, og ta siste innspurt for dagen. Trykksmertene rundt omkring på beina er fremdeles sterkt representert, så heldigvis var mer enn halve dagsetappen i dag på grusvei.

Vel fremme på Eikerapen Gjestegård, ble vi raskt innlosjert på et meget flott rom og det blelevert topp service. Siden det er litt vanskelige tider nå i hotellbransjen, var det litt artig at kokken var kalt inn på kveldsvakt kun for å lage middag til oss to. Litt senere dukket det opp to gjester til, så da ble omsetningen, heldigvis for Gjestegården doblet. Eikerapen Gjestegård kan så langt virkelig anbefales.

Nå gleder vi oss bare til å påbegynne morgendagens etappe på rundt 32 km, som trolig er siste del av turen uten skisko.