2. januar

Etter at vekkerklokken vekket meg kl 07.00, var det neste som møtte meg et par crocs som hadde frøset fast i gulvet. Med andre ord ikke spesielt fristende å stå opp med latterlig mange minusgrader på soverommet. Heldigvis var det en lunk inne på kjøkkenet fra dagen før, da denne hytten faktisk har egen vedovn på kjøkkenet. Jeg var egentlig ganske imponert over oss fra i går at vi orket å ta hele etappen frem til Hellevassbu, med tanke på at siste milen var bekmørk, og vi var utslitt av vår nye venn Fjellpulken. Vi hadde allikevel blitt enig om å komme oss tidlig avgårde for å nå Litlos relativt tidlig, og at vi ikke kom enda mer på etterskudd.

Ca 09.30 var vi pakket og ryddet ut av hytten, og vi hadde en ny taktikk for å mestre pulken. Løsningen ble at jeg tok en god del vekt ut av pulken, og opp i sekken. Da fikk Marius være pulkdrager med en litt mer overkommelig vekt, trolig rundt 60 kg nå. I starten ble det til at jeg hadde høyt tempo opp bakken, satt fra meg sekken, og gikk litt ned igjen i bakken og hjalp til med pulken. Utover dagen virket det som at Marius fikk temmet pulken mer og mer, og det ble stadig mindre behov for hjelp. Jeg vurdere nå faktisk å starte et lite foretak når turen er over, der det istedenfor hundekjøring blir Mariuskjøring, så bra er det blitt!

Mens dagen i går var smertelig kald der snørr og utånding frøs til is i barten, var det en mye mer behagelig temperatur i dag. Faktisk totalt sett en veldig fin dag, med unntak av litt overskyet og flatt lys noen timer midt på dagen. I dag viste den første hare seg også, og en flokk med ca 20 fjellryper lettet for oss mot slutten av dagen.

De siste 5 km over Kvennsjøen og Litlosvannet var seige, og trakk de siste kilojoulene ut av skrotten vår. Da var det fantastisk å komme frem til hytten ved Litlos ca 7,5 timer etter at vi startet fra Hellevassbu. Nå var det bare å utføre de vanlige rutinene; fyre i peisen, smelte snø, skifte klær og lage mat. Kveldens høydepunkt var å finne frem DAB radioen vi har slitt med oss fra Haukeliseter, og slappe av på sofaen med musikk og nyheter på ørene.

31. desember

Det er helt utrolig herlig å kjenne på godfølelsen ved å ha kommet frem til Haukeliseter, og lykkes med det som vi anså som kanskje det mest utfordrende på hele turen.

Når jeg tenker tilbake til morgenen fredag 11. desember da vi dro fra Bergen, hadde jeg en ganske så dårlig følelse for turen. Det var noe som ikke stemte, så jeg ringte til så mange mennesker på Sørlandet som jeg hadde tro på kunne bidra med informasjon om føreforhold i fjellet. Det var spesielt to personer som hadde noe konkret å komme med. 

En kar som driver med hundekjøring i området, ble av mange ansett som en ekstremt erfaren og lommekjent mann i fjellheimen vi skulle først inn i, og han kunne gi følgende uttalelse; «Eg skal ikke si hva dere skal gjøre, men dere skal få en oppriktig beskrivelse av forholdene slik det er nå. Det er ingen vann som har trygg is, det er åpne elver, og snøforholdene er avblåste og varierende. Ryfylkeheiene på denne tiden av året, har kanskje noe av det mest krevende terrenget Norge har å by på.»

Han andre karen jeg pratet med, kjørte trakkemaskin ved Ljosland skisenter, og han nylig kjørt halve distansen på etappen inn mot Gaukhei. Han kunne si følgende korte uttalelse, hverken mer eller mindre; » Eg tror et hadde ventet 14 dager, med mindre det står om liv og død.»

Etter å ha pratet med de ærlige sørlendingene, ringte jeg Marius som satt sine siste timer på arbeid, og gjenfortalte det jeg nettopp hadde fått høre. For å gjøre en lang historie kort, sa Marius; «Er det ikke bare å prøve da?» Og slik ble det til at planene ble uendret, med unntak av at pulk ble droppet fra Ljosland, og sommerstiene skulle følges. 

Men det skal sies at det er sjelden jeg har vært så fysisk uvel som denne morgenen, og det å hoppe på denne beslutningen som ble tatt vel vitende om hvor uklokt det var. Så jeg har sagt til Marius fra før dag 1 av at hvis vi har livet i behold på Haukeliseter, da er mye gjort. Men det går jo stort sett bra, noe det også gjorde denne gangen.

Hviledagen vår på Haukeliseter i dag begynte overraskende tidlig, da NRK Vestland på radio ville ha oss med på morgensending kl 06.40. Det var vel uansett på tide å stå for oss å hive innpå noen kalorier i frokostbuffeten. En hviledag er for oss like mye spisedag i håp om å bygge på muffinsmagen bitte litt, og Gro Drange sponset oss mange muffinser disse dagene!

Mine foreldre kom også opp på Haukeliseter i dag, for å levere blant annet pulk, turutstyr, diverse mat, og nye ski og skisko til meg. Det aller første vi gjorde var å svippe bort til nærmeste matbutikk på Haukeligrend. Da handlekurven var fullt opp og matvaren lagt på båndet, sto plutselig fattern og ville betale for gildet. Hadde vi visst dette, hadde vi selvsagt handlet mye mer! Vi var også såpass heldig å bli påspandert middag nr 1 på oss før de dro ned igjen fra fjellet.

Resten av dagen, utover det selvsagte om at pulk og sekker ble pakket, hadde vi klart å snike oss til to plasser på den strålendes 5 retters nyttårsmiddagen. Et utsøkt måltid som vi sent kommer til å glemme.

En siste stor takk til Kjell Størksen og «2 Stabilise» som ønsket seg mest av alt regningen for hele oppholdet her på Haukeliseter!

Godt nytt år til dere alle som finner reiseskildringene våre både interessant og/eller uinteressant!

29. desember

Når vi i går ankom hytten relativt tidlig i går kveld, dvs med kun 2 timer hodelyktsetappe, bestemte vi oss for at nå må vi komme oss opp tidligere i morgen for å komme oss avgårde i lysningen. På den måten kunne vi ankommer neste hytte mens det enda var lyst, og vi kunne slappe av litt på hytten før siste etappen inn mot Haukeliseter. Vi begynner å bli godt sletne i beina og ryggene nå, etter dag inn og dag ut med svært krevende føre og terreng. Trykksmertene i beina mine på morningen nå er ganske betydelig, men heldigvis går det seg til etter noen skritt i crocsene.

Så kom dagen og morningen, og vekkerklokken min var satt på kl 06.00. Marius vekket meg kl 08.10 og lurte på om jeg hadde dauet, da vi hadde avtalt å dra avgårde tidlig. Selv med en kraftig forsovelse så gikk det to timer før vi var på skiene. 

Været var i hvert fall mildt og relativt fint, og det gikk ikke lang tid før vi måtte kaste jakken for ikke å svette i hel. Bleskestadmoen ligger midt inni tett bjørkeskog, så vi hadde en del løssnø å vasse i mellom trærne på sommerstien. Vi fant ut at vi heller skulle prøve å følge vinterstien opp et elvefare. Her var ikke isen trygg, og vi måtte komme oss tilbake på den kronglete og bratte sommerstien full i bjørk. Det fine med å gå denne turen før vinterstien er klar og alt for sent for sommerstien, er at den fysiske og psykiske treningen blir mange hakk røffere. Uansett begynner den doble frokosten å ikke strekke til.

Men det var ikke så gale i dag som vi tidligere har hatt, for her snittet vi de første 6 km på 1,5 km/t. Her har det tidligere gått enda senere. Det som imidlertid var litt gale er det ubestemmelige skiføret. I det ene øyeblikket er det klabbing på skiene, og i det neste øyeblikk omtrent på flat mark, er det som om noen har lagt ut et bananskall å skli på for så å ligge dønn på ryggen. Det er også ikke så verst når vi er så heldig å få litt skareføre i en bakke og får opp farten, for så at skaren går over til en tettpakket løssnøfelle og påfølgende svalestup kan synes og høres.

Men som hver dag er for oss nå, er det bare å bevege seg i noenlunde riktig retning til målet er nådd. Også i dag ble det gode to timer med hodelykt, og på innspurten blåste det greit opp med motvind. Vi var enda en dag meget glad for å ha nådd en behagelig turisthytte å slappe av på. I morgen er det inn til turens første skikkelige milepæl på Haukeliseter, med påfølgende hviledag som kroppene har ytret ønske om i lang tid nå.

27. desember

Fra dagen før, var vi begge utrolig slitne etter en lang og krevende dagsmarsj. Vi brukte lang tid fra vi begynte å våkne i 07 tiden før vi var i nærheten av klare for avmarsj. Rundt 3 1/2 timer senere etter en dobbel porsjon med havregrøt og hytten var ryddet og vasket, kunne vi endelige ta fatt på skiene igjen.

Men så var det over til værvarselet som vi hadde fått sjekket, som var nullføre, kraftig vind og mye nedbør. Hadde våre navn vært enten Albert til fornavn, eller Einstein til etternavn, eventuelt kombinasjonen av disse to, så hadde vi ganske kjapt skjønt at dette er en dag å bruke egenmeldinger vår på og bli på hytten. Men tilbake på 80 tallet på Os, var det noen kloke hoder som bestemte seg for at navnene skulle være Trygve Berentzen og Marius Prestvold. Så da gikk vi ut på tur da!

Først må jeg begynne med å fortelle at det åpenbart gikk bra med oss denne dagen, men det var ikke til alle tider vi hadde spesielt høye hatter på. Det var kun en faktor som avgjorde at vi kom oss avgårde denne dagen og holdt ut, og det var at den sinnssyke vinden var i all hovedsak medvind.

Vi føler oss ganske trygg på at de islagte vann i denne høyden nå er trygge, men vi sjekker allikevel ekstremt ofte med isstaven som kjøres hardt ned i isen. Prinsippet er, slår vi ikke hull gjennom isen, klarer isen å bære oss. Så ingen problem med islagte vann, bortsett fra svært mye og fuktig snø som skiunderlag. Vi trodde vi var ferdig med klabberiet, men til tider gikk vi på tunge høyhelte ski. Etter vel 3 km var vi ferdige med de største islagte vann, og vi måtte ta en avgjørelse om stivalg videre. Valget var enten vinterruten over fjellet som garantert medførte overnatting i telt i skikkelig uvær, eller sommerstien mot det meget bratte (og for oss skremmende) Kyrkjesteinskaret og videre ned mot DNT hytten «Jonstølen». Valget falt enstemmig på sommerstien.

I min vante hverdag hjemme kan jeg ofte synes at Yr bommer en del på værvarslingen. Her i fjellet derimot, har det så langt vært spot on. Været leverte akkurat som bestilt med mye vind, snø og mildt vær, og da var det ikke akkurat en bonus med flatt lys av en helt ny verden. Det er relativt mange steiner som stikker opp av snøen som gir oss holdepunkter for at vi kan føle oss noenlunde trygge, men flere ganger ble vi godt lurt av noen skavler som hadde blåst seg store på flat mark. Marius må nok ha fått seg en god latter og to da jeg plutselig har forsvunnet utfor en slik skavl og ligger der forfjamset med ski og staver alle veier, men i god behold. På det aller verste har vi måtte kaste stavene foran oss for å få et kunstig holdepunkt, og det var mer enn en gang staven forsvant utfor halvstore skavler. En av gangene tenkte jeg faktisk at den forsvunne staven bare måtte bli liggende igjen her i fjellet. 

Jeg vil si at på det verste så fulgte vi stien frem til et punkt hvor en del høydemeter skulle forseres nedover. Her klarte vi heldigvis å skimte skavler som utgjorde en alt for stor risiko videre. Vi valgte å snu og gå tilbake, for å komme oss på høyden ovenfor og komme oss rundt det bratte partiet. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort. Nå fikk vi motvind med snøføyken rett i ansiktet her vi sto på en hylle, og vi så bokstavelig talt ingenting da snøen la seg som et vått dugglag på skibrillene våre. Det var da ideene om vindusviskere og varmekabler på briller dukket opp, men det fikk vi ta videre visst vi kom ned fra fjellet. Vi fulgte skisporet vårt tilbake kanskje 20-30 meter før det også forsvant, og vinden holdt titt og ofte på å blåse oss over ende. Til slutt klarte vi å få øye på noe avblåst fjell slik at vi kunne følge høyden oppover skrått tilbake. Det var en lettelse å få vinden tilbake i ryggen igjen, og ferden gikk videre i ekstremt sakte fart med skistavene kastende foran oss.

Etter 5-6 timer med kaving, nådde vi overraskende nok og endelig det fryktede Kyrkjesteinskaret med livene i behold. Vi vil påstå at det heldigvis var begynt å mørkne, for når det er så flatt lys som denne dagen, er det ekstremt mye bedre å gå med hodelykt for å lyse opp terrenget. Jeg har fått litt trøbbel med min høyre skisko, da den er begynt å løsne mot festet til bindingen. Det har medført at snø og is har presset seg inn i front og gjort skoen to nummer for små. Vi bestemte oss for å prøve å nå Jonstølen slik at skoen kan tørkes opp og tapes i håp om at skoen skal holde de siste 5 mil inn mot Haukeliseter.

Sikten nedover Kyrkjesteinskaret var allikevel ganske dårlig grunnet det tette snøværet. Med gode hodelykter blir jo bare alle snøfnuggene lyst opp istedenfor omgivelsene. Vi valgte derfor å ta av oss skiene og stroppe de på sekken, for å ta oss til fots ned de verste høydemeterne. Det ble mer eller mindre vading i snø til godt over hoftene, og vi ble overrasket over hvor tungt det kunne være å gå i bratt nedoverbakke.

Etter mye om og men var vi i bunnen av skaret og kunne ta oss videre den korte og trygge sjarmøretappen videre til Jonstølen. Trygg var stien ja, men tunggått var den også. Det var så vanskelig å følge stien i det tette snøværet at GPS måtte sjekkes på snitt hver 20 meter. Fra vi tok hodelyktene på gikk det ca 4 timer før vi endelig kunne innlosjeres på en ganske så ny og flott DNT hytte, og vi kunne oppleve at varmen fra vedovnen for engangs skyld ble værende innendørs.

Når det gjelder beina mine, kan det meldes om at jeg mistenker en taskekrabbe som har sneket seg med på turen og knepe tærne på høyre fot sønder og sammen. Det blir spennende å se hvordan de neste 3 dagene inn mot Haukeliseter blir!

25. desember

Etter gårsdagens pinnekjøttmiddag, sov vi begge som to steiner. Siden Stavanger turistforening er såpass oppegående at de har kokekaffe i proviantlageret, ble det en god start på dagen. Vi fikk også en liten avveksling fra havregrøt til frokost, som vi har hatt de siste 7 dagene, og nå var det knekkebrød med leverpostei og makrell i tomat som gjorde frokosten om til en kulinarisk opplevelse. 

Natten hadde vært rundt 15 minus, og været var skyfritt og delvis månelyst som skinte opp det snødekte landskapet ved morgenkvisten. Ikke bare ble julaften en helt fantastisk dag med nydelig vær, men også 1. juledag lå an til å bli helt ekstraordinær. Ved avmarsj merket vi definitivt at kuldegradene var tilstede, da de nærmest limte igjen neseskaftet når vi pustet. Men det var ingenting å klage over, og så snart vi kom litt opp i høyden da vi gikk soloppgangen litt i møte, kunne varmen helt klart kjennes. 

Etter rundt 2 timer på ski, var vi ved den meget imponerende demningen ved Blåsjø, hvor vi tok en kald pust i bakken. Vi skjønner at det ikke er helt uten grunn den kalles for Blåsjø!

Vi gikk videre over hele demningen, og kom etterhvert inn på turiststien igjen. Nå var det enkelte plasser, og spesielt i skyggen, som var alvorlig kjølige. Det var første gang på turen jeg kjente at behovet for stillongs egentlig var der, selv om jeg ikke tok den på. Det hele løste vi med å piske opp tempoet for å holde varmen, men jeg så meg helt nødt til å finne frem innerdelen til vindvottene mine.

Vi ser mye trakk og spor etter villreinen i området, men vi har enda tillgode å få øye på noen i levende live. 

Da vi ankom hytten ved Hovatn var det ikke verre enn 5 minusgrader innendørs. Vi fyrte vedovnen som den trolig aldri hadde blitt fyrt i før, og jublet da hyttetermometeret fikk riktig fortegn på gradestokken.

Inne på proviantlageret fant vi litt diverse mat som andre turgåere/jegere hadde lagt igjen til oss. I følge besøksloggen var dette for 2 1/2 måned siden, men det satt ingen gledesdemper for vår del, som forsynte oss med poteter, smør og soppsaus. To kulinariske opplevelser på en dag! Også hermetisk fruktcocktail til dessert er en høydare i høyden. Ikke overraskende ble dagen avsluttet med kortspillet «idioten».