3. januar

I dag våknet Trygve 05.30, jeg valgte å knipe igjen øynene for å maksimere søvnen etter nok en krevende etappe dagen før. Klokken 05.50 prøvde Trygve å vekke meg første gang, men jeg var ikke til å rikke på. Klokken 06.15 kom han inn med en kopp kaffi, da begynte jeg å røre på meg og klokken 06.20 satt jeg beina i gulvet, iskaldt! Jeg angret allerede, men det var for sent Trygve hadde oppdaget meg. Vi tok oss noen kopper kaffi til, fikk lappet sammen skiskoene mine som har begynt på samme transformasjon som Trygve sine. Vi var ryddet ut av hytten og i gang ca 08.45. Dagens etappe begynte tungt, med en stigning på ca 150 høydemeter rett ut fra hytten. 

Vi hadde blitt lovet bra vær av NRK på radioen i går og det fikk vi. Det tok noen timer før solen klarte å skinne gjennom tåken, og vi fryktet en stund at solen ikke ville skinne gjennom. Da solen kom steg humøret, og tunge tanker om at vi var litt for tidlig oppe i dag ble glemt. Vi har vært veldig heldig med været, hittil på turen har vi ikke hatt så mye som et vindkast å snakke om mens vi har vært på Hardangervidden. 

I dag byttet vi på å dra pulken, for å prøve å holde så høy fart som mulig. I natt må vi trolig ligge i telt, og da er det en fordel å finne teltplass og rigge seg til før det blir bekmørkt og iskaldt. Dagens etappe gikk til Sandhaug som er en betjent DNT hytte som er stengt for vinteren, og som ikke har noe tilbud utover dette. Siste 10 kilometerne til Sandhaug fulgte vi et pulkspor, men da det tok en rar sving ca 3 kilometer fra hytten valgte vi å ikke følge det lengre. 

Nå ble det skikkelig kaldt, begge kjente istappene feste seg i fjeset. Med ca 2 kilometer igjen til hytten sier Trygve at han har hørt rykter om en selvbetjent hytte på Sandhaug, men at den ikke står oppført på dnt.no. Vi håpte begge dette stemte, og at pulksporene vi hadde fulgt tidligere i dag kom fra hytten, sånn at det kunne være en liten lunk i hytten. Da vi kommer frem til hytten, og ser pulksporene og fotspor ut fra en av hyttene på tunet, kunne vi være så heldige? Jeg tok av meg skiene for å gå bort å kjenne på dørklinken, kunne den være låst? Nei! Åpen! Jubelen sto i taket! Hytten var åpen og det var en grei lunk i hytten! Kald, sliten og sulten kastet vi inn pulk, ski, sekker fikk fyr i peisen. Vi fikk skiftet til tørre varme klær, og for å få varmen tilbake i kroppen ble det en kopp kakao og en kopp solbærtoddy hver. Dagens middag ble lys lapskaus fra Trodhjems, dette da det var det eneste utvalget de hadde på hytten. Ikke noe problem for oss, det gikk ned på høykant.

1. januar

Vi våknet opp klokken 0720 og gikk rett til frokosten på Haukeliseter, hvor det var nybakt brød og masse godt pålegg. Etter frokosten fant vi fram utstyret, pakket ferdig pulken og kledde oss for skitur, og var i gang ca 09.15. Pulken kjennes lett på det harde, isete underlaget uten for Haukeliseter.

Vi kom oss over veien og begynte på den drøye monsterbakken, på nesten 200 høydemeter. Etter ca 10 høydemeter finner Trygve ut at han skulle hatt langfeller på skiene sine (pga problemene med skiskoene, valgte Trygve å bruke noen fjellski og sko han hadde fra tidligere). Trygve returnerer til Haukeliseter for å kjøpe feller, mens jeg prøver å traversere oppover med pulken, som må ha veid mer enn meg. Det var utrolig tungt å trekke pulken i oppoverbakken, men det gikk litt oppover. Etter en stund er Trygve tilbake med langfeller og vi prøver å få pulken oppover sammen, men det er så vidt det går. Da ingen av oss har veldig stor erfaring med pulk prøver vi forskjellige metoder.

Når vi jobber på som verst kommer det andre turgåere etter oss med kommentarer og tips, akkurat det vi trengte….Vi følte oss ikke kjempe kule der vi sto og slet opp pulken, men etter ca 2 timer etter avreise fra Haukeliseter var vi over første bakketopp. Herfra kom Hardangervidden til syne og fine store vidder viste seg. Været var nå gått fra delvis skyet til strålende sol og iskaldt. Nå gikk alt så mye bedre pulken gled fint i snøen og tempoet økte, helt til vi kom til en ny bakke, da var det som vekten til pulken flerdoblet seg.

Vi festet et ekstra tau i pulken og slet med oss pulken over toppen. Da vi kom over var det en fin slak bakke ned til Mannevatn. Da vi kom ned der, som var ca 15 kilometer fra dagens mål Hellevassbu, møtte vi på skispor og fulgte disse. Det er veldig behagelig å slippe å lage egne spor, pulken flyter bedre, vi slipper følge like mye med i terrenget og vi slipper sjekke kartet like ofte.

Da det var ca 5 kilometer igjen til dagens mål var vi begge ganske så utkjørt, men vi var begge enig om at vi skulle klare å komme frem. Vi drømte om å komme til en varm og god hytte når vi kom frem. Ca 20.00 var vi fremme på hytten, ganske så sultne og utslitt. Når vi kom inn i hytten ble vi møtt av et hyggelig kjærestepar, som hadde varmet hytten godt opp, det viste seg også at det var de som hadde laget sporene vi hadde fulgt. Resten av kvelden gikk med til å spise middag og hyggelig prat med paret vi delte hytten med.

30. desember

Vi startet dagen klokken 07.00 med kaffe og frokost, og sekkene var på skuldrene ca klokken 09.15. I henhold til kartet skulle dagen starte ganske rolig med ca 3 kilometer relativt flatt, før vi skulle over «Turistskaret» som virket til å være en relativt bratt bakke, før vi vendte ned igjen mot Haukeliseter. Dagen begynte i relativt kupert terreng med mange oppoverbakker.

Etter ca 3 kilometer kom vi til Turistskaret, som ble forsert relativt enkelt. Vi tok oss en rask pause etter skaret og gikk videre kanskje 2-3 kilometer, og plutselig kom noe rart til syne. Dette var noe vi ikke hadde sett på flere uker og de beveger seg sakte og rart oppover, det var folk! Noen andre enn oss selv! Det gikk plutselig opp for oss at vi ikke har sett andre folk enn oss selv de siste 2 ukene. 

Vi slo av en hyggelig prat og det viste seg at de kom fra Haukeli og skulle til Holmvatnhytta for å feire nyttåsaften. Det gjorde at vi endelig fikk oppgåtte spor, det var en drøm, tempoet vårt økte og vi var fulle av humør og energi. Det viste seg etter noen kilometer at de hadde gått vinterruten, som går over en del regulerte vann. Vi ble skeptisk, men valgte å følge ruten deres. For å være på den sikre siden tok vi frem isstaven for å sjekke at isen var tykk nok. Ca 200 meter ute på isen så går staven igjennom «dette er ikke mye trygt» roper Trygve og vi blir enig om å gå den kjipe og tunge veien inn til land for å gå sommerruten. Alt blir plutselig mye tyngre og alt går mye saktere. Vi stabber oss gjennom løssnøen til vi kommer til Haukeli godt slitne i dag også. 

Når vi kom inn i resepsjonen får vi beskjed om at alt er fullt og at vi burde ha forhåndsbooket. Vi prøver å forklare situasjonen og hun smiler, drar litt på det, så sier hun at jeg tror vi kan få til en løsning. Det hele endte med at vi fikk et «hotellrom» som vi måtte dele i 2 dager. Strålende fornøyd med at vi ikke måtte ligge på sovesal gikk vi til rommet og fikk oss en god dusj. Etterpå var det ned på restauranten for å få seg litt mat, det ble fjellburger til middag og viltpølser til dessert på meg og Trygve gikk for ørret til dessert. God og mett gikk vi tilbake til rommet for noen runder med Idioten.

28. desember

Godt slitne både mentalt og fysisk etter gårsdagens strabaser vekket Trygve meg ca 0730. Vi kokte opp kaffe og ble pratende foran peisen på hytten. Vi ble enige om at i går hadde vi oppført oss litt for uansvarlige, og at vi hadde tatt nok sjanser for turen.

Trygve sin skisko har også fått merket påkjenningene fra turen, og har mer eller mindre valgt å gi opp. Sålen er på vei av skoen, noe som er en svært dårlig egenskap for en skisko. På morgenen fikk vi tapet opp skoen så godt vi kunne, i håp om at den holder til Haukeli. Vi fikk i oss frokosten og var ikke avgående før kl 11.15. 

Dagens etappe begynte med å snirkle oss gjennom tett skog på dårlig markerte stier, med lite snø. Så lite snø at jeg valgte å ta av meg skiene og gå. Etter ca en kilometer var vi på en ubrøytet vei som vi fulgte i ca to kilometer, før det bar opp på en ny dårlig markert sti med lite snø.

Vi tror vi klarte å følge stien noenlunde og i kom stadig høyere og høyere opp i fjellet. Jo høyere vi kom jo sterkere ble vinden, og vi fikk vinden rett i mot oss i dag. Når vinden røsket tak i oss på det værste var det sånn at vi slet med å holde oss på beina. Nå begynte vi også å komme opp i dyp løssnø, som drenerte kreftene rett ut av oss.

Vi tok oss en kjapp pause når vi nærmet oss toppen, fikk i oss litt økosjokolade som vi hadde laget før vi starter på turen, montert på hodelykter og satt i marsj videre. Jeg kjente meg mer og mer sliten, men Trygve sine oppløftende meldinger om at hytten kun var fire kilometer unna mobiliserte kreftene. De siste ca to kilometerne ned fra fjellet gikk i å navigere mellom trær på leit etter en dårlig markert DNT rute. Endelig fremme på hytten fikk vi fyrt opp peisen, hengt klær til tørk og varmet oss.

Trygve sin reparerte skisko fungerte i følge han selv bedre enn da den var ny, så vi satser på at den skal holde til Haukeli. Dagens festmåltid ble erter, kjøtt og flesk med en boks brun lapskaus til. Etter middagen var begge klar på at det måtte bli pannekaker til dessert/kvelds. Vi ser begge frem til en hviledag når vi kommer til Haukeli om to dager.

26. desember

Før vi la oss ble vi enig om å ha fyringsvakt på peisen sånn at vi skulle ha en behagelig temperatur i hytten når vi sto opp. Fyringsvakten ble gjennomført og vi våknet til en hytte som holdt 15 grader. Planen var å begynne dagens etappe klokken 8, men vi var begge ganske trøtte så vi var ikke i gang før ca 9.30. Begge dullet bort tiden på morgenen, vi tenkte på hvordan Mike Horn og Børge Ousland hadde hatt det da de krysset Nordishavet på vinteren i fjor. Da de våknet i et kaldt telt, alt var mørkt og hvordan de klarte å motivere seg til å stå opp og starte dagen. Vi forsto det ikke, her slet vi med å starte dagen fra en lunken DNT hytte i skumring. 

Vi begynte dagens etappe med turens første skikkelige kryssing av vann. Trygve gikk først med isstaven for å sjekke om isen var tykk nok, og jeg etter. For å være på den sikre siden hadde vi også ispigger rundt halsen, sånn at vi skulle klare å komme oss opp av vannet om vi skulle gå gjennom. 

Etter ca 3 kilometer tikker første sms inn, og vi blir enig om å sjekke telefoner. Det er veldig dårlig telefondekning der vi går, så telefonene våre står som oftest i flymodus for å spare batteri. De gangene vi får inn dekning står vi på veldig vindutsatte partier, så vi bruker så lite tid som mulig på dette, det er også derfor vi ikke får svart på alle SMSer, telefoner eller kommentarer på nettsiden eller Instagram.

Vi prøver å hente dette inn igjen når vi har dekning og sitter i en varm hytte( neste hytte med dekning er Haukeliseter). Etter ca 500 meter fikk vi hele 3 streker på 4G og vi ble enig om å oppdatere nettsiden vår en siste gang før vi er på Haukeli. Vi hoppet inn i hver vår jervenduk og begynte å oppdatere. 

Etter ca 1 time med kontorarbeid var vi ferdig og satte kursen mot det vi hadde fått beskjed om var en av DNTs minst besøkte hytter, Vassdalstjørn. Der kastet vi i oss en pakke kjeks og dro videre mot Krossvatn, som skulle være dagens endestopp ca 10 kilometer unna. Nå fikk vi endelig øye på en villreinflokk på rundt 100 dyr også som vi hadde sett spor etter i dagevis.

Vi har slitt med flatt lys i hele dag og nå ble det enda verre, vi så ingenting. Nedoverbakkene forserte vi som to blinde menn, vi kastet skistaven foran oss for å se om hvordan terrenget var foran oss. Dette gjorde at vi brukte veldig mye tid og at vi måtte gå de siste kilometerne med hodelykt i mørket. Da vi tok på oss hodelyktene kom et veldig snøvær, sånn at lyktene som skal kunne lyse 500 meter kun lyste maks 10 meter foran oss. Med god navigering og godt pågangsmot gjennom løssnøen var vi på hytten ca kl 18.15, godt slitne.

Vi fikk fyrt i peisen, begynt å smelte snø og laget oss middagsmat. Etter middagen hadde vi fått temperaturen i hytten fra minus 7 til pluss 6 grader. Slitne begge to ble vi enig om å ta en liten powernap, 2,5 timer senere våknet jeg, skrev dette innlegget, før jeg la meg til å sove videre. Dagens etappe tok nok mer på enn vi hadde tenkt og håpet. I morgen blir en skikkelig kraftprøve der vi må ta unna ca 2,5 mil for å komme frem til hytten, vi er forberedt på å måtte overnatte i telt på veien.