15. mars

Luftlinje til Nordkapp: 414 km

I kveld får vi en ny mann på laget, og vi hadde derfor planlagt en lang etappe fra Abisko helt frem til Innset. Vårt nye team-medlem heter Geir Lindberg, er 51 år ung, kommer opprinnelig fra Narvik men bor i Bergen. Han begynte på samme langtur som oss 13. januar, men grunnet de ufremkommelige forholdene fra Røros og langt nordover, som kom like etter at vi passerte har han måtte endre litt på taktikken sin. Vi har gjennom turen vår hatt jevnlig kontakt med Geir, og når han fikk tilbud om å møte oss ved Altevasshytta, så takket han ja til å bli med på våre siste 3 uker opp til Nordkapp.

Så tilbake i virkeligheten, måtte vi da stå opp klokken 05 slik at vi kom oss ut dørene så kjapt som mulig. Dagens første mil var rett ut på det enorme vannet «Torneträsk», og her fikk vi relativt greit føre over isen. Etter isen var det rundt 7-8 kilometer opp til riksgrensen, hvor halve distansen ifølge kartet var gjennom skog med lett stigning. Vi håpte så inderlig på noen scooterspor opp gjennom skogen, og da vi nærmet oss, ble vi ganske begeistret da vi så en snøscooter kjøre inn mot skogen vi var på vei mot. Dessverre var den parkert helt i grensen mellom is og skog da vi kom frem, men vi kunne følge noen ferske skispor opp gjennom lien. Føret var allikevel vanvittig tungt å trakke seg gjennom, og pulken begynte å skape seg igjen.

Etter en god del lengre tid enn planlagt, kom vi endelig opp til riksgrensen, hvor vi dausliten satt oss ned på noen steiner og spiste litt lunsj. Været frem til nå hadde for det meste vært greit, men nå kom det et skikkelig blindføre i det vi fortsatte ferden etter lunsjen. Da vi herfra gikk opp noen ganske bratte bakker uten å se så mye, virket hele opplegget håpløst med at vi skulle klare å komme frem til Altevasshytta i kveld. Det er ikke første gang denne uken hvor det har føltes som en nyinnspilling av filmen «The never ending story». Men ofte i slike tilfeller lønner det seg å bare holde ut, for all fremdrift er god fremdrift. Det gikk faktisk ikke mer enn en times tid, før været klarnet litt opp, og vi fikk plutselig øye på et gammelt scooterspor. I selve scootersporet var det ikke noe spesielt bedre skiføre enn i terrenget, men det gjorde at vi kunne se konturene på bakken, og dermed fikk vi økt tempoet.

Jeg begynte straks å få håpet tilbake om at vi skulle komme oss til hytten i kveld, og etter noen timer var vi på dagens høyeste punkt. Herfra var det en lang slak nedoverbakke til Innset, men vi fikk på nytt dette blindføret og scootersporene forsvant. Det begynte å mørkne så hodelykten kom på, og vi fikk igjen opp tempoet vårt da hodelykten hjelper på med å avdekke konturene i snøen. 

Rundt 12 timer og 4 mil etter vi forlot Abisko, dukket vi endelig opp på Altevasshytta hvor vi omsider fikk møtt Geir Lindberg «In The flesh». Ikke bare hadde han kald cola og pils til oss, men også den mest solide biffmiddagen jeg noensinne har fått. Det var entrecote, fløtegratinerte poteter, stekte grønnsaker og all slags mulig sauser og kryddersmør. Så vanvittig sultne og utslitt meg og Marius var nå, kunne vi lett spist oss i hel. Det gjorde vi heldigvis ikke, og vi klarte også å holde oss våken et par timer til hvor vi fikk pratet med vår nye turkamerat. Vi har egentlig ikke hatt hviledag siden Umbukta, så nå skal vi unne oss en todagers hvile, og spise på oss noen gram til den neste uken mot Kautokeino.