24. januar

Rundt frokostbordet var diskusjonen i gang, stilongs eller ikke stilongs. Det hadde jo vært veldig mildt noen dager, så vi søkte råd hos yr.no. For Rondane sin del kunne yr melde strålende sol, 15 minus og 6 m/s, og da var det ikke noe å lure på. På menyen til frokost var det kokte egg, og nå begynner vi nok å bli litt for godt vante til maten vi spiser. Jeg fikk nemlig kjeft fra Marius for at eggene var for kalde ved servering, og han tok seg bryet med å varme de litt opp igjen. Kalorier er ikke kalorier lenger, de skal jaggu smake godt også plutselig! 

Da vi startet dagens etappe like før 09.00, følte vi oss litt lurt. Det var ganske dårlig sikt og ikke noe blå himmel. Det var også så mildt ute at vi angret oss straks på valget av stilongs. Det var litt sent å gjøre noe med det, men vi måtte kaste jakken, luen, hansker og i tillegg brette opp ermene. Vi fulgte skiløypene oppover hyttefeltet i Rondane, og tok stadig flere høydemeter opp mot inngangen til nasjonalparken. Vi var altså så gjennomvåte av svette nå at det føltes bortkastet å få vasket klærne i går. 

Men så begynte det å lysne litt i horisonten, og det ble lysere og lysere for hver meter vi gikk. Denne dagen var jeg i litt «klassisk musikk humør», og hørte på Vivaldi sine «fire årstider». Det var da litt av en opplevelse å plutselig kunne skimte fjellkjedene i Rondane gjennom tåken. Og på bare noen få minutter hadde vi hele fjellkjeden i Rondane i syne med knallblå himmel og strålende sol, og musikkvalget kunne ikke vært bedre. At vi også på samme tidsperspektiv fikk 15-20 effektive kuldegrader med på kjøpet er helt utvilsomt. All perspireringen vår forvandlet oss nå til to nisser på null komma niks. Hvis jeg skal beskrive disse minuttene med ett ord, måtte det vært «Spektakulært», eventuelt «Ubeskrivelig».

Det måtte jo en liten fotoseanse til der vi sto, men når vi til de grader ble tatt på fersk gjerning med så lite klær, var det ikke lange stunden det tok før neglespretten var på plass. Vi fikk på oss litt mer ull og ruslet videre forbi Rondvassbu og i retning turisthytten Bjørnhollia.

Stien til Bjørnhollia er en lang slak oppoverbakke, før det begynner å tippe nedover igjen. Etter mye slit i oppoverbakken, begynte vi endelig på turen ned mot middagsmaten, da sulten på ordentlig mat hadde meldt seg for lengst. Vi begynte da å følge elveleiet nedover, for så å gå oss litt fast her.  Det endte med å først bære opp sekkene våre ut av elveløpet, for så å ta av oss skiene og dra pulken opp den bratte bakken. På dette tidspunktet var det bare 3 kilometer igjen når pulken var hentet opp fra elveløpet, og i tillegg nedoverbakke. Marius sier da selvsikkert «Vi er nede på hytten om 40 minutter». Det vi ikke hadde forutsett var at vi trolig var på feil side av dalen med tanke på vinterruten, og vi hadde kommet litt for langt til at det var noe hensikt å snu. Det så i hvert fall slik ut på andre siden med de slake og fine bakkene som gikk rett ned til hytten. Så da var det bare å begynne forseringen av den stupbratte siden vi befant oss i, for deretter å møte på litt skog og mye dyp løssnø. Men 1 time og 40 minutter etter elvetullet, kunne vi endelig sjekke inn på hytten og begynne å tine hver vår boks med dypfryst lys lapskaus. Nå var det bare å hvile seg best mulig til neste dag, tilfelle vi skulle være så heldig å treffe på mer dyp, dyp løssnø.