30. mars

Luftlinje til Nordkapp: 136 km

Etter en noe urolig natt og en begivenhetsrik kveld dagen før, våknet jeg klokken 0600 av at Trygve begynte å fyre opp primusen i teltet for å få varmt vann til kaffen. Vi fikk helt oss hver vår kopp kaffe og begynte å diskutert gårsdagens helikopter besøk. Ingen av oss forsto noe av årsaken til at noen hjemme var bekymret for oss, men vi forsto den urolige og ekle følelsen de hjemme må ha følt. Etter en liten stund tok jeg opp kartet på telefonen for å studere dagens rute, og oppdaget raskt at vi hadde slått opp teltet midt på en elv. Da vi slo opp teltet i går kveld kunne vi ikke se elven da det var godt med snø i dalen vi lå i, og elven var islagt. 

Dagens plan var å komme seg så langt mot Skaidi som mulig, noe vi estimerte til ca 60 kilometer, noe som ville være tilnærmet uoppnåelig. Ute var været av den kjipe sorten, overskyet og rundt 0 grader. Vi fikk pakket ned teltet, og satt i gang på dagens etappe. Etter ca 500 meter kom vi inn i mobildekning, og vi fikk ringt hjem for å prøve å løse mysteriet om hvem som hadde sendt ut helikopter etter oss. Da jeg ringte mamma tilsto hun med en gang, det var hun og moren til Trygve som hadde aset hverandre opp, og blitt mer og mer bekymret over at vi hadde stoppet å bevege oss over en elv (at vi skulle drukne i en elv har vært mor til Trygve sitt største mareritt siden vi begynte på dette prosjektet). De hadde da vært i kontakt med rødekors og politiet her som hadde blitt like bekymret og til slutt sendt ut et helikopter for å se til oss. Mamma hadde fått tilbakemelding fra politiet om at det var tre sjokkerte karer som lå god og varm inne i teltet, og kunne dermed puste lettet ut. Vi kunne se tilbake på dette som en morsom historie, og sytes selvfølgelig at det er godt å kjenne på at det er noen som følger med, og passer på oss.

Etter å ha oppklart mysteriet durte vi på videre mot Skaidi, da vi hadde gått i ca 1 mil oppdaget vi en mulig snarvei som ville gjøre ruten til Skaidi ca 1 mil kortete og oppnåelig. I Skaidi hadde vi fått bekreftet at det sto en varm hytte å ventet på oss om vi klarte det. Vi giret om og økte tempoet, lysten etter å kunne bo i en hytte var stor hos alle tre. De første 15 kilometerne hadde vi måtte lage våre egne spor, men herfra kunne vi følge skuterspor. Vi tok oss en kort pause på siden av skuterløypen, og ikke lenge etter stoppet det en kar på skuter som kunne fortelle at løypen videre var meget fin, og at det kun var en oppoverbakke mellom her og Skaidi. At det kun var en bakke mellom her og Skaidi skulle fort vise seg å ikke være sant, vi ble gående i oppoverbakke etter oppoverbakke, men lysten på hytte gjorde at motet og tempoet ble opprettholdt. Det hjalp lite at føret var så trått at vi også måtte gå i nedoverbakkene. Selv med ganske dårlig og vått føre og overskyet vær gikk det overraskende bra, og kilometerne ble spist opp sakte, men sikkert.  

Da klokken viste 1900 var det tre slitne karer som kom frem til servicesenteret på Skaidi, hvor vi fikk bestilt oss hver vår store burger. Etter en liten stund tikker det inn en melding fra foreldrene til Geir som sier at de spanderer overnattingen i Skaidi på oss! Tusen takk til Eero og Gerd Lindberg! Vi kan dermed konkludere med at foreldre er gode å ha, og at det er fantastisk at de støtter, heier og passer på uansett hvilke sprell vi finner på, og uansett hvor gamle vi er, om vi er 35 eller 51. Så takk for at dere er her og heier på oss! Etter burgeren var det strake veien til hytten, hvor vi fikk vasket litt klær og tatt oss en dusj, før hver vår seng med sengetøy ventet.