27. desember

Fra dagen før, var vi begge utrolig slitne etter en lang og krevende dagsmarsj. Vi brukte lang tid fra vi begynte å våkne i 07 tiden før vi var i nærheten av klare for avmarsj. Rundt 3 1/2 timer senere etter en dobbel porsjon med havregrøt og hytten var ryddet og vasket, kunne vi endelige ta fatt på skiene igjen.

Men så var det over til værvarselet som vi hadde fått sjekket, som var nullføre, kraftig vind og mye nedbør. Hadde våre navn vært enten Albert til fornavn, eller Einstein til etternavn, eventuelt kombinasjonen av disse to, så hadde vi ganske kjapt skjønt at dette er en dag å bruke egenmeldinger vår på og bli på hytten. Men tilbake på 80 tallet på Os, var det noen kloke hoder som bestemte seg for at navnene skulle være Trygve Berentzen og Marius Prestvold. Så da gikk vi ut på tur da!

Først må jeg begynne med å fortelle at det åpenbart gikk bra med oss denne dagen, men det var ikke til alle tider vi hadde spesielt høye hatter på. Det var kun en faktor som avgjorde at vi kom oss avgårde denne dagen og holdt ut, og det var at den sinnssyke vinden var i all hovedsak medvind.

Vi føler oss ganske trygg på at de islagte vann i denne høyden nå er trygge, men vi sjekker allikevel ekstremt ofte med isstaven som kjøres hardt ned i isen. Prinsippet er, slår vi ikke hull gjennom isen, klarer isen å bære oss. Så ingen problem med islagte vann, bortsett fra svært mye og fuktig snø som skiunderlag. Vi trodde vi var ferdig med klabberiet, men til tider gikk vi på tunge høyhelte ski. Etter vel 3 km var vi ferdige med de største islagte vann, og vi måtte ta en avgjørelse om stivalg videre. Valget var enten vinterruten over fjellet som garantert medførte overnatting i telt i skikkelig uvær, eller sommerstien mot det meget bratte (og for oss skremmende) Kyrkjesteinskaret og videre ned mot DNT hytten «Jonstølen». Valget falt enstemmig på sommerstien.

I min vante hverdag hjemme kan jeg ofte synes at Yr bommer en del på værvarslingen. Her i fjellet derimot, har det så langt vært spot on. Været leverte akkurat som bestilt med mye vind, snø og mildt vær, og da var det ikke akkurat en bonus med flatt lys av en helt ny verden. Det er relativt mange steiner som stikker opp av snøen som gir oss holdepunkter for at vi kan føle oss noenlunde trygge, men flere ganger ble vi godt lurt av noen skavler som hadde blåst seg store på flat mark. Marius må nok ha fått seg en god latter og to da jeg plutselig har forsvunnet utfor en slik skavl og ligger der forfjamset med ski og staver alle veier, men i god behold. På det aller verste har vi måtte kaste stavene foran oss for å få et kunstig holdepunkt, og det var mer enn en gang staven forsvant utfor halvstore skavler. En av gangene tenkte jeg faktisk at den forsvunne staven bare måtte bli liggende igjen her i fjellet. 

Jeg vil si at på det verste så fulgte vi stien frem til et punkt hvor en del høydemeter skulle forseres nedover. Her klarte vi heldigvis å skimte skavler som utgjorde en alt for stor risiko videre. Vi valgte å snu og gå tilbake, for å komme oss på høyden ovenfor og komme oss rundt det bratte partiet. Det var selvsagt lettere sagt enn gjort. Nå fikk vi motvind med snøføyken rett i ansiktet her vi sto på en hylle, og vi så bokstavelig talt ingenting da snøen la seg som et vått dugglag på skibrillene våre. Det var da ideene om vindusviskere og varmekabler på briller dukket opp, men det fikk vi ta videre visst vi kom ned fra fjellet. Vi fulgte skisporet vårt tilbake kanskje 20-30 meter før det også forsvant, og vinden holdt titt og ofte på å blåse oss over ende. Til slutt klarte vi å få øye på noe avblåst fjell slik at vi kunne følge høyden oppover skrått tilbake. Det var en lettelse å få vinden tilbake i ryggen igjen, og ferden gikk videre i ekstremt sakte fart med skistavene kastende foran oss.

Etter 5-6 timer med kaving, nådde vi overraskende nok og endelig det fryktede Kyrkjesteinskaret med livene i behold. Vi vil påstå at det heldigvis var begynt å mørkne, for når det er så flatt lys som denne dagen, er det ekstremt mye bedre å gå med hodelykt for å lyse opp terrenget. Jeg har fått litt trøbbel med min høyre skisko, da den er begynt å løsne mot festet til bindingen. Det har medført at snø og is har presset seg inn i front og gjort skoen to nummer for små. Vi bestemte oss for å prøve å nå Jonstølen slik at skoen kan tørkes opp og tapes i håp om at skoen skal holde de siste 5 mil inn mot Haukeliseter.

Sikten nedover Kyrkjesteinskaret var allikevel ganske dårlig grunnet det tette snøværet. Med gode hodelykter blir jo bare alle snøfnuggene lyst opp istedenfor omgivelsene. Vi valgte derfor å ta av oss skiene og stroppe de på sekken, for å ta oss til fots ned de verste høydemeterne. Det ble mer eller mindre vading i snø til godt over hoftene, og vi ble overrasket over hvor tungt det kunne være å gå i bratt nedoverbakke.

Etter mye om og men var vi i bunnen av skaret og kunne ta oss videre den korte og trygge sjarmøretappen videre til Jonstølen. Trygg var stien ja, men tunggått var den også. Det var så vanskelig å følge stien i det tette snøværet at GPS måtte sjekkes på snitt hver 20 meter. Fra vi tok hodelyktene på gikk det ca 4 timer før vi endelig kunne innlosjeres på en ganske så ny og flott DNT hytte, og vi kunne oppleve at varmen fra vedovnen for engangs skyld ble værende innendørs.

Når det gjelder beina mine, kan det meldes om at jeg mistenker en taskekrabbe som har sneket seg med på turen og knepe tærne på høyre fot sønder og sammen. Det blir spennende å se hvordan de neste 3 dagene inn mot Haukeliseter blir!