3. april

Luftlinje til Nordkapp: 15 km

Vekkerklokkene var synkroniserte og vekket oss klokken 0500, målet var å være ute av teltet og på vei mot Nordkapp klokken 0700. Vi hadde ca 2 mil fra teltet til platået, og bussen som vi hadde bestilt skulle hente oss klokken 12. Vi var livredd for å miste denne, da det var stor mangel på andre alternativer. Da vi våknet var det tilnærmet vindstille, og Geir og Trygve utnyttet dette vinduet til å gå på do, jeg derimot valgte å ligge litt lengre i soveposen, noe som skulle vise seg å være en tabbe. Klokken 0600 begynte det å blåse opp, og vinden ble bare sterkere og sterkere og ble akkompagnert med haggel når klokken nærmet seg 0700. Vi pakket det vi klarte inne i teltet før vi våget oss ut, hvor vi fikk lagt ned teltet og pakket det sammen i rekordfart. 

Nå var det bare å gå de ca 2 milene fra teltplassen og opp til platået innen klokken 12. Vi startet ut i et ok tempo i snøføyken, og fant raskt ut at vi måtte følge hovedveien da vi knapt kunne se mer enn 10-15 meter fremover. Heldigvis løyet vinden noe etter ca 6-7 kilometer og vi fikk senker skuldrene litt. Fremdeles var vi redd for å gå glipp av skyssen hjem , så vi opprettholdte et godt tempo. 

Da vi nærmet oss Nordkapp platået var både meg og Geir ganske sikker på at det kun skulle være en oppoverbakke opp til ca 300 høydemeter, og så mer eller mindre flatt frem til selve platået. Det viste seg å være helt feil, etter å ha klatret opp til ca 300 høydemeter, så var det opp og ned derfra helt til vi kom frem til bomstasjonene ved Nordkapp senteret. Geir som hadde vært i føringen de siste 4-5 kilometerne gled bak over og slapp meg og Trygve frem, sånn at vi skulle få fullføre denne turen slik vi begynte på den, sammen. Jeg fikk en nesten sentimental/ alvorsfølelse i meg der vi gled inn på parkeringsplassen og rundet Nordkapp senteret og fikk se polarsirkelen. Det eneste vi klarte å si til hverandre var fysøren! Vi klarte det! Det var nesten som vi fikk en tåre i øynene begge to. Vi har hatt mange tunge stunder gjennom denne turen, der det har vært fristende å gi opp, men fy søren det har vært en artig tur der vi har fått opplevd så utrolig mye. Det virket nesten urealistisk at turen nå skulle være over, men begge kunne kjenne på seiers følelsen og lykken av å nå et mål som vi har jobbet mot i 113 dager. 

Vi fikk tatt de obligatoriske bildene ved polarsirkelen før vi ruslet inn på senteret hvor vi fikk gratis kaffe og wienerbrød. Siden vi hadde vært livredd for å ikke rekke bussen klokken 12 hadde vi holdt et så godt tempo og heller ikke tatt noen pauser at vi var fremme klokken 11, det gjorde at vi tok et solid innhugg i wienerbrødbudsjettet til Nordkappsenteret. 

Ca klokken 12 kom sjåføren vår Bengt, som skulle frakte oss til Alta. Vi fikk lempet alt av utstyr inn i minibussen til Bengt, og så var vi på vei. Lite viste vi at Bengt hadde tenkt å sette ny fartsrekord på strekningen Nordkapp Alta i dag, men Bengt var en dreven sjåfør, så vi følte oss trygg hele veien. I tillegg til å kjøre fort var Bengt også over gjennomsnittet glad i å prate, noe vi håpte Geir som er helt lik skulle ta seg av. Geir valgte heller å sove på bakerste rad, så meg og Trygve måtte ta tur i å småprate. På turen hjem ble vi også oppringt av TV2 som ønsket å skrive en artikkel om oss til tv2.no, og intervju ble gjennomført på svingete veier i Nord-Norge i 100 kilometer i timen. Så etter intervjuet var vi litt usikker på hva vi hadde svart på, noe som også overskriften til intervjuet også bærer noe preg av, da vi ikke kan si at vi er uvenner enda. 

Vel fremme i Alta fikk vi sjekket inn på Thon hotell Alta, samt fått anbefalt den eneste lokale restauranten som var åpen, Pizza Bakeren. Vi hadde håpet på en mer grasiøs restaurant å feire at vi var i mål på, også med tanke på at min arbeidsgiver DNB hadde valgt å ta regningen for denne feiringen. God og mett etter middagen var det tilbake til hotellet for avslapping, og dagen samt turen, ble avsluttet med samisk melodi grand prix på NRK!