Kategori: Ukategorisert

Lappjordhytta – Altevasshytta: 24 km
Skrevet av Marius

Bengt vekket meg kl 0625, hele 5 minutter før avtalt tid, men la gå. Jeg hadde som vanlig sovet ekstremt godt, mens Bengt ikke fult så godt. Tyskeren vi hadde delt rom med i natt hadde snorket lav, men jevnt, noe som hadde holdt Bengt våken gjennom natten. Det hjalp vist ikke at de to franske vi hadde delt hytte med hadde forlatt hytten kl 5. Bengt hadde lagt som en våken nattevakt på post gjennom hele natten og fått med seg alt, selv med sov i ro i ørene. I det jeg hadde stått opp og kommet meg til frokostbordet var kaffen allerede klar, så det var bare å begynne å trykke i seg frokosten som i dag var salami og polarbrød og svelge det ned med kaffe. 

Vel ute av hytten var det antydning til blå himmel og relativt varmt. Stien vi skulle følge gikk bratt opp i fjellsiden og svetten kom allerede etter få meter, vi fortsatte oppover ca 300 høydemeter til vi sto i et viddelandskap og kunne skue utover de svenske fjellene bak oss. Vinden tok seg godt opp her oppe så jakken måtte på før vi fortsatte innover. Terrenget var meget lett å gå og før vi viste ordet av det passerte vi en samelandsby som markerte at vi var halvveis. Veien gikk nå nedover mot Innset og Altevass på noe som vi nærmest kan kalle en vei, vi gikk fort, men jeg følte likevel det tok lang tid før vi kom ned til demningen hvor vi skulle møte dages helt. Nede ved demningen skulle vi nemlig møte Tore, en venn av Bengt som jobber i forsvaret her oppe og som hadde tatt mot depotpakker og handlet for oss. Tore hadde kjørt i 1 time for å komme ut til oss med leveransen, og skulle kjøre i 1 time tilbake, det er det vi kaller helt! Ikke nok med at Tore hadde fått tak i alt vi hadde bedt han om å handle han hadde lagt til litt ekstra, som øl og ekstra cola.

Etter å ha sendt Tore hjem igjen ruslet vi de siste meterne bort til altevasshytta der vi hadde booket rom for natten, vi hadde vært heldig å booket 2 mannsrommet. Da vi kom inn på hytten var det en tysker som allerede hadde tatt rommet, men han flyttet fort ut av rommet da vi hadde booket det. Vi flyttet inn på rommet fikk satt ting til tørk og begynte å spille kort og slappet av. Bengt fikk se real Madrid kamp mens jeg lagde Toro sin meksikanske gryte til middag. Etter middag fikk vi fordelt og sett over alt Tore hadde handlet inn og vi konkluderte raske med at vi hadde for mye av mye, så vi delte ut til resten av hyttebeboerne. Ikke før var vi ferdig med dette så rant det inn med flere som ville bo på hytten, så vår gest tiltrakk tydeligvis flere (alle tyskere). Resten av kvelden trakk vi oss tilbake på rommet for litt serie titting og ro. Vi håper på lite snorking i natt, spesielt Bengt (som jeg tok i å snorke tidligere i dag under en liten powernap, så helt uskyldig er han ikke selv).

Riksgrensen – Lappjordhytta: 33 km
Skrevet av Bengt

I dag ringte klokken ekstra tidlig, nærmere bestemt kl 06.00. Det skulle bli skikkelig drittvær utover dagen så vi bestemte oss for at vi skulle starte tidlig i dag, men først en god frokost. Det ble egg, bacon, juice, kaffe og redbull før vi var effektive med utvasken og kom oss ut dørene kl 07.45.

Ute blåste det skikkelig godt, men det regnet ikke enda. Vi bestemte oss uansett for å følge europaveien østover i 22 km før vi svingte nordover. Heldigvis var det lite biler ute de første timene og de fleste tok godt hensyn til oss, det stoppet til og med en svenske og spurte om vi ville ha skyss, men vi måtte takke høflig nei. Rett etter begynte det å regne godt og vi ble fort våte, men kom oss etterhvert til stedet vi skulle krysse nordover og inn mot norskegrensen igjen, det var ca 11 km til den norske hytten og 8 til den svenske. Terrenget var vått og regnet og vinden økte kraftig, så vi var snart våte langt inne i sjelen. Fremme på den svenske hytten tittet vi raskt inn og det var enkle kår, så selv om vi var våte skulle vi gå til den norske hytten. Litt over en km lenger fremme kom vi til grensepassering, her tenkte vi å ta et bilde, men det regnet og blåste så jævlig at det ikke var sjans, da kom det også noen saftige gloser fra meg.. 

Etter en ganske bratt oppstigning kom vi endelig til den norske hytten og det luktet røyk fra den før vi kom frem, så det var andre på hytten. Inne fant vi et par og en annen kar som nylig hadde komme hit, alle fra andre nasjoner. Her merket vi at vi var litt irriterte i starten da vi var usikre på om de hadde skrevet seg inn i boken og betalt for seg, og de hadde vært her en dag allerede og hadde ikke tørket tingene sine, så det var dårlig plass til våre pissvåte ting. Vi forsøkte oss også på nødbua, men der var det en polsk dame som hadde sjekket inn allerede, så da fikk vi gjøre det beste ut av det her. Etter litt kortspilling kom det et annet veldig hyggelig norsk par som var på helgetur, de jobbet begge for forsvaret i område så her ble det mange gode prater utover kvelden før det ble pizzarester fra i går, iste og sjokolade. 

Katterat fjellstue – Riksgrensen: 16 km
Skrevet av Marius

Vi bråvåknet kl 0500 av kraftig helikopter dur utenfor, og tankene mine gikk rett på at dette må være et redningshelikopter, for det var så kraftig during fra helikopteret. Det gav seg heller ikke og holdt på i ca en time mens vi prøvde å identifisere hva dette kunne være. Vi googlet om det hadde vært en ulykke i nærheten, men fant ingenting. Etter en time forsvant helikopteret og vi gikk tilbake i dyp søvn, før vi igjen ble vekket av helikopteret igjen kl 8, så da sto vi like godt opp. Da vi kom opp kokte vi litt kaffe og vann til havregrøten før Ketil kom inn og spiste frokost med oss, han kunne fortelle at dette var folk som jobbet på jernbanen og de tok ikke noe hensyn til hva klokken var. Vi ble pratende en stund med Ketil før vi pakket sammen og takket for oss. Ketil hadde vært så snill å vasket og hengt opp klærne våre i går og klærne og spesielt sokkene var ikke til å kjenne igjen de var som NY! Ketil hadde skylt sokkene våre 4-5 ganger før han vasket de, noe som hadde gjort underverker for sokkene mine som nå var som nye.

Vi fulgte rallarvegen i rolig tempo og brukte god tid til å lese på plakater som var satt opp langs veien. Rallarveien var en spektakulær sti/vei som følger ofotbanen oppover og har mye historie å vise til. Veien oppover gav oss også veldig god utsikt over dalen, der den nærmest hang utpå i de stupbratte fjellene. Selv om vi gikk i rolig tempo var vi kun et par kilometer fra Bjørnfjell da artictrain med Tor (som vi har gått med de siste dagene) kom susende og vinkende forbi på vei nedover. Artig å få et farvel, da han reiste fra Katterat før vi var stått opp i dag.

Da vi kom til Bjørnfjell var det bare å rusle de kanskje 500 meterne i ulendt terreng til Ica riksgrensen, her fikk vi bunkret godt opp, med mat for de neste dagene, samt en del smågodt til i kveld, noe Bengt har gått å snakket om nå i ca 14 dager. Etter bunkring var det å stappe sekkene og gå de siste 2 kilometer til leiligheten vi har leid her oppe i natt. Her sendte vi av gårde handleliste til Tore som skal møte oss med depo på Innset, planlagt ruten relativt i detalj til Nordkapp, fått oss en dusj og en powernap før middag og serier sto for tur. 

Cunojavrihytta – Katterat Fjellstue: 27 km
Skrevet av Bengt

Dagen startet litt tidligere enn vekkerklokken for min del, Tor våknet også tidlig så vi satt utålmodig å ventet på at vi kunne vekke Marius. Eller, jeg satt utålmodig å ventet. Etter å ha vekket han var rutinene ganske normale og frokost og kaffe ble fortært før pakkingen. 

Alle andre startet litt før oss, Tor et par minutter og Laila en time før. Tor møtte vi igjen etter en liten stund når han hadde stoppet for å prate med en brite, og Laila etter en god time. Hun satt å ventet på oss og trengte følge forbi en reinsdyrsflokk som var litt store og skumle. Stien i dag var mye bedre enn dagen før og tempoet var ganske bra, så det gikk fort unna med Tor hakk i hæl (han påstår han går sakte, men han holder lik fart med oss, så det gir kanskje dårlig selvtillit andre veien). Det ble stopp på en nødbu etter ca 12 km. Her sa vi hadet til Tor for noen timer, vi skulle gå en annen vei enn han ned til Katterat. 

Vi begynte så ferden videre nedover, nå skulle vi innom Djevelpasset og lurte veldig på hvor krevende det kunne være ut fra navnet, men det viste seg å være en ganske fin nedstigning med en av turens flotteste utsikter nedover dalen. Etter noen km til var vi kommet ned på veien og skulle bare gå 7 km på denne før vi kom frem til fjellstuen. 

Nede på fjellstuen så var vi usikker på om vi var for tidlig ute eller om innehaver var kommet opp før vi kom. Etter en rask tur bortom togstasjonen som ligger her oppe på fjellet, uten bilvei, trasket vi bort til fjellstuen. Der var Ketil Jon på plass allerede, og etter en liten diskusjon rundt hvor mange km vi hadde gått i dag (jeg mener 27 og han 32 km), så fikk vi omvisning av rom, fasiliteter og stue. 

Marius fikk så beskjed om å ringe Kari. Var det skjebnens time? Stemningen har vært litt til å føle å ta på de siste dagene. Vi har nemlig ventet på svar på om Marius får permisjon fra Heimevernet på øvelsen i starten av september, eller om han måtte hoppe av turen i morgen. Avgjørelsen ble tatt i forrige uke, men HV sender svar per post, så det har jo tatt en evighet å få svar og man havner da fort i limbo. Men HELDIGVIS har HV tatt til fornuft og Marius har fått permisjon, under tvil, men det holder! Stemningen var god, men når vi har tenkt negativt så lenge så gikk den ikke helt i taket. Men jeg tenkte at stemningen skulle stige når jeg fortalte at han kunne få 2 isteer i kveld, dog ble han heller litt sur når han fant ut hvor mange jeg faktisk hadde og beskyldningene om at jeg var gnien kom sigende tilbake.. Jaja, han har iallfall noe annet enn HV å irritere seg over nå.

Det ble så en deilig dusj før vi trakk oss opp i peisstuen for avslapping. Ketil kom oppom og har fortalt oss litt om historien her og at han nylig har solgt fjellstuen og den går over til eiere som ikke skal drive denne lenger, så vi blir kanskje de siste gjestene som bor på Katterat Fjellstue. Ketil har til og med vansker klær for oss i kveld, han synes nok at det var noe(n) som luktet surt når vi kom.. 

Noen timer senere kom Tor også og alle 4 samlet seg etterhvert i peisstuen. Her ble det middag, historiefortellinger og gode diskusjoner. Må si at det har vært en veldig fin kveld på Katterat og takk til Tor for følge de siste dagene!

Dag 82 – 21.8.24

Gautelishyttene – Cunojavrihytta: 27 km

Skrevet av Marius

Vi våknet kl 0730 som avtalt, fikk i oss litt kaffe før en rask runde med idiot og frokost stod for tur. Vi fikk besøk av de tsjekkiske telterne som hadde lagt seg 30 meter fra hytta, de fikk spist frokost før vi pakket sammen og ryddet oss ut av hytta. Vi var klar ca kl 9, men først måtte vi en rask tur innom for å se på badstua på Gautelis, som var litt av et syn! 

Fra hytten gikk det rett opp og før vi hadde gått en kilometer måtte vi ta dagens første stopp, vi fikk nemlig dekning. Vi ble sittende i ca 5-10 minutter å oppdatere oss på siste nytt samt svare på noen smser og e-poster før vi gikk videre. Tor som vi hadde delt hytte med skulle også til Cunojavri og holdt følge med oss store deler av veien opp mot et fjellpass vi skulle over. Opp over fjellpasset ble det veldig steinete og vinden tok seg også god opp sånn at å holde balansen på steinene ble enda vanskeligere.

Ikke lenge etter at vi hadde passert høyeste punktet begynte det å regne også, det gjorde nedstigningen i de store steinene enda vanskeligere for nå var de glatte også. Vi skrudde tempoet godt ned og sa ting som «bedre å komme hel ned enn å ikke komme ned», det var godt steinete i flere kilometer og etter 12 kilometer valgte vi like godt å ta en sjokoladepause på Caihnavaggihytta for å få en pause fra vind og vann(regn). Dette må være en av de kjipeste hyttene DNT har, kun 6 stoler rundt et spisebord, et enkelt kjøkken og 2 soverom. Overlykkelig for at vi ikke skulle bo her ruslet vi videre, og akkurat i det vi forlot hytten kunne vi se Tor i det fjerne sikte seg inn på hytten. Vi fulgte dalen nedover og temperaturen økte betraktelig, regnet forsvant og så gjorde vinden, så jakkene måtte fort kastes på sekken. Helt nederst i dalen var det en elv som måtte krysses heldigvis hadde DNT satt opp en bro her, men av den rare sorten det var nemlig et stort hull midt på som gjorde kryssingen litt mer spennende. 

Da var det bare å komme seg de siste 7 kilometerne opp i dalen hvor hytten lå, stien oppover var godt gjengrodd og ganske dårlig merket, men vi fant en vei. Da det var ca 4 kilometer igjen til hytten måtte vi krysse en elv, det var ingen bro og ingen steiner å hoppe på over så jeg prøvde best mulig å komme over med mine fjellsko, og Bengt vasset rett gjennom med sine joggesko, og ble skikkelig våt. Heldigvis var vi nå ikke langt fra hytten, og stien videre var fin og relativt tørr. Vel fremme på hytten slang vi fra oss sekkene og satt oss ned, og i det baken treffer benken spretter NPL Laila(som vi har møtt 2 ganger før på denne turen) ut, vi utvekslet en kort dialog før vi bestemte oss for å flytte inn i annekset. Jeg gikk for å hente vann og Bengt fyrte opp for det hadde vi lovet Tor at vi skulle. Bengt som var veldig sulten, og begynte på middagen og hadde tydeligvis bommet på rasjoneringene sine da vi kun har 2 dager til butikk og Bengt hadde en hel 400 grams rødvinspølse i sekken så halve den måtte bøte med livet til middagen. Like etter vi hadde fått i oss middagen kom Tor, som gikk rett ut igjen for å teste fiskelykken, men kom tomhendt tilbake. Resten av kvelden gikk til småprating og besøk av Laila, og refleksjoner av turen hittil.

Sitasjaurestugorna – Gautelishyttene: 36 km
Skrevet av Bengt

Når klokken ringte kl 7 var det ingen av oss som var spesielt giret på å stå opp. Høsten er kommet til de svenske viddene, og det var skikkelig kaldt på rommet. Men etter litt fikk vi tvunget oss ut av soveposene og satte i gang med kaffe og frokost. Etter litt kom hytteverten innom med dagens værmelding og han ønsket at vi skulle komme innom når vi skulle gå.

Når alt var pakket å klart stakk vi innom hytteverten for å si adjø, han var tydelig pratesyk og hadde behov for å gi noen tips, som vi ikke forstod noe av, og vi endte fort med å gå veien vi selv hadde sett oss ut. Det er veldig gode stier i Sverige, men Kungsleden føltes ut som et makkverk når du sammenlignet det med Padjelantaleden. Uansett var det lettgått terreng og de første 19 km frem til siste svenskehytten var unnagjort på litt over 4 timer. Her ble det en kort pause med sjokolade og lufting av ben før vi begynte å gå de neste 17 km. Pausen hadde vært litt kjølig, og når vi hadde gått 200 meter møtte vi en dame som kom gående i shorts. Kontrastene var dermed store når Marius stod der i full Goretex med hetten på og hun der i bare shorts. 

Stien frem mot Norge var veldig fin, men etter en stund kom første tegnet på at det hadde klikket for Marius. Han begynte å synge høyt, han som har klaget på syngingen min i snart 3 mnd, men endelig var det akseptert å synge og vi satte i gang med alle sanger fra de siste 50 år som vi kunne og vi tenkte at det var greit. Var tross alt allsang på grensen. Men ikke nok med det, rett før grensen begynte han plutselig å hysje på meg, og 50 meter før grensen begynte han å løpe. Tydelig at han innbiller seg at han flykter fra svenskene. Like greit at han ikke går alene.

Rundt 17.30 var vi fremme med Gautelishyttene. Her møtte vi Tor som holder på med Nordlandstuen og 3 tsjekkere som skal bo i telt ute. Etter hyggelig prat, middag og litt kortspill kom ene tsjekkeren bort med en flaske med noe blankt i og begynte å forklare at det var plommesprit som han hadde brygget selv, og lurte på om vi ville ha en shot. Alle 3 takket høflig ja til det og 54% sprit varmet godt i kroppen, god var den faktisk og! Men med skjegget så kan vi trygt si at Marius ser ut som han har drukket litt for mye, litt for lenge..

Resten av kvelden har gått med til det vanlige, avslapping og serietitting. 

Ritsem – Sitasjaurestugorna: 21 km
Skrevet av Marius

I dag våknet jeg 10 minutter før vekkingen var satt til, endelig våknet jeg før Bengt tenkte jeg. Jeg lå i sengen og slappet av og gledet meg til å se en trøtt Bengt bli vekket av vekkerklokken, men da klokken ringte viste det seg at han allerede hadde vært våken i en time! Vi ruslet inn på kjøkkenet på Sveriges turistforening sin «betjente» hytte på Ritsem og laget oss en kopp kaffe og spilte litt kort før «butikken» åpnet. Betjent hytte i Sverige er noe annet enn i Norge, her i Sverige vil det si at noen er på hytten, men på Ritsem har de en bitteliten butikk også hvor vi tenkte vi kunne kjøpe frokost. Det ble egg, danskrugbrød og røkt skinkeost på tube, akkurat det vi hadde drømt om etter flere dager med havregrøt… eller nei, men det var det de hadde og noe annet enn havregrøten som vokser seg lengre og lengre opp i halsen på meg. Etter frokosten ryddet vi oss ut, handlet inn litt(mye) sjokolade i den lille butikken sammen med litt godteri, brus og chips til senere på kvelden da vi kun skulle ca 21 km og på vei helt frem til hytten. 

I det vi var kommet ut av hytten på Ritsem kom jeg på at vi måtte bestille overnatting på Katterat fjellstue, da de kun tar i mot forhåndsbestillinger. Da jeg ringte var det en litt fortvilt fjellstue eier som tok telefonen. Han måtte da reise opp ens ærend for å åpne opp til oss, og togene gikk ikke for tiden så han måtte gå opp fra nærmeste vei som var ca 5 kilometer unna. Likevel nektet han ikke, så da bestilte vi overnatting, han fortalte også at dette var nok det siste han gjorde da han hadde solgt fjellstuen, og nye eiere snart tok over. 

Dagen i dag var av den lite innholdsrike typen, vi gikk langs vei og lite skjedde. Vi hilste på litt turgåere langs veien, kikket litt på utsikten og hev på oss regnjakkene i det en byge drev over oss. Været var for det meste skyet, men opplett med 1-2 regnbyger og litt vind. Da det var ca 7 kilometer igjen til hytten tok vi en liten sjokoladepause før Bengt ble utålmodig og ville sitte på de harde krakkene de har på de svenske turisthyttene. Vi avsluttet derfor pausen og gikk mot hytten og de harde krakkene. Vel fremme på hytten ble vi tatt i mot av stugværden, som ga oss tidenes mest detaljerte forklaring på alt, hvor doene var, hvor oppvaskkosten var, hvilke 4 vann vi ikke skulle hente vann fra og ett til vi heller ikke skulle hente vann fra men som vi måtte hente vann fra. Etter 20 minutter med opplæring slapp han oss endelig inn i hytten og vi fikk STF (Sveriges Turistforrening) sin tynne tynne saft som premie. Etter hver sin kopp med saft gikk jeg for å hente vann der vi ikke skulle hente vann før vi gikk løs på en sjokolade og litt kortspilling. Etter noen timer fikk vi besøk av 2 tyske jenter som søkte ly på hytten, men skulle bo i telt like utenfor.

Etter enda litt mer kortspilling kokte vi vann og hev i oss hver sin feltrasjon. Ikke lenge etter kom det 3 høylytte svensker som også skulle bo på hytten og som klaget på det meste og var for det meste høylytt. Som stille og beskjedne nordmenn trakk vi oss derfor stille inn på rommet vårt i håp om ro og fred, men veggene på de svenske STF hyttene er laget av enda tynnere materiale enn toalett veggene på jobb, så lyden fra svenskene ble enda høyere. Nå ligger vi her og snart skal legge oss og håper ingen av svenskene snorker, for da kommer ingen av oss til å få sove i natt.

Låddejåhkå – Ritsem: 34 km
Skrevet av Bengt

Vi våknet overlykkelige, snorkingen fra bulldoseren i rommet ved siden av hadde heldigvis stoppet ganske tidlig i går, og begge hadde sovet godt. Vi satte raskt i gang med morgenrutinene og brukte bare 1 time og 20 minutter før vi var klar i dag, men da vi skulle gå var det så mange rundt oss som var pratesyke så det gikk 10-15 minutter før vi kom oss ut av tunet. 

Vi gikk de to første km der vi stod ved et veikryss. Skal vi gå gamlaleden eller den nye, over fjellet på det som så ut som god sti og potensielt inntil to vadinger eller den nye stien som så ut som en motorvei. Vi valgte den første, den var nemlig 6 km kortere. Vi valgte ganske bra kan vi si, stien var fin stort sett hele veien og vi kom godt opp i høyden og fikk fin utsikt i alle retninger. Etter ca. 18 km var vi kommet frem til dagens første delmål som var en liten samelandsby. Her spiste vi en sjokolade og gikk de neste 16 km mot båten, ja du leste rett. Stien frem til der vi skulle ta båt til Ritsem var som en motorvei, med gode pinner/planker/klopper og godt oppgått, så det gikk raskt unna. Vi kom frem til der vi skulle ta båten rundt 2 og en halv time før tiden, så vi endte opp med å spise middag på kaien og slappe av og nyte utsikten. 

Vi har valgt å ta båten over til Ritsem pga. at vi har litt dårlig tid, og det tar 3 dager å gå rundt vannet, som er dager vi ikke har. Så det blir vårt «juks» på turen. Båtturen derimot ble en humpete affære. Til en innsjø/vann å være så var det mye bølger, men skuta var stødig nok til å få oss over og inn til land. Båtturen tok 40 minutter og jeg ble litt sjøsyk på veien.

Vel over på andre siden løp vi mer eller mindre i land og oppover mot den svenske turistforeningens hytte på Ritsem. Etter en rask innsjekk, hvor vi fikk vårt eget rom, så ble det en etterlengtet dusj! Rene og pene satt vi oss inn i stuen for å trykke på telefonene, drikke en øl og en cola og roe helt ned etter dagens etappe. Resten av kvelden fikk jeg sett første ligarunde i Spania, som var en begredelig affære og Marius slappet av mens han hørte på banningen min fra hjørnet.. 

Stallolukta – Låddejåhkå: 23 km

Skrevet av Marius

Heldige som vi var hadde vi fått rommet som lå vegg i vegg med kjøkkenet og i det vi skulle legge oss så virket det som noen skulle rive kjøkkenet, aldri har jeg hørt så mye klirring med panner. Jeg stappet sov i roene godt inn i ørene og det fungerte, både snorkingen fra våre svenske romkamerater og klirringen på kjøkkenet forsvant og så gjorde jeg inn i dyp dyp søvn. Jeg ble vekket av at Bengt rev tak i foten min og ropte «Våkn opp!» jeg svarte med gratulerer med dagen! Vi ruslet inn i spiserommet som i de svenske hyttene er ganske eller meget sterile, 3-4 langbord med 8 stoler rundt hvert bord av typen hard. Bengt kokte opp vann og jeg hentet frokosten, etter den faste havregrynsgrøten ble det både eple og bursdagskake til dessert.

Hytteverten fra i går satt seg på nabobordet og ønsket Bengt gratulerer med dagen, vi slo av en liten prat og gikk på rommet for å pakke oss ut. Våre to svenske romkamerater var allerede reist. Vel ute av rommet oppdaget vi en vekt på utsiden av hytten hvor vi kunne veie sekkene våre, jeg veide min først 22 kg, litt motvillig hev Bengt sin på også 21 kg. Vi var begge redd for å ha en mye lettere sekk enn den andre, men nå var begge fornøyd i at vekten var fordelt ca likt. Vi vinket hadet til hytteverten som kom ut for å gi oss en klem før vi reiste videre.

Svenskene som vi hadde delt rom med hadde kommet fra Låddejåhkå og kunne fortelle om våt og steinete vei, det vi opplevde var klopper, pinner(som Bengt kaller det) eller planker (som jeg kaller det) eller sjargongen Jørgen (etter Jourgen Klopp) hver gang det var en liten anelse av vann i nærheten. Stiene var enormt godt opparbeidet og det var mer en følelse av å gå på motorvei enn å gå på sti. Etter ca 6 kilometer møtte vi på de første turgåerne, de lurte på om det gikk bra, og både meg og Bengt svarte i kor «JA», de svarte da med «e ni från nårje?» igjen svarte vi i kor «JA», da sa hun ene «ååååå då forstår ja, normen har det jo alltid bra! For ni har innta så goda stiar som hær». Vi sa oss enig og ruslet videre, stiene her oppe er virkelig fine og terrenget er veldig behagelig å gå i, men både meg og Bengt liker fjellene våre i Norge bedre, selv om stiene og terrenget ikke er like behagelig. 

Vi durte på videre og før vi viste ordet av det så var det kun 9 km til vi var fremme, så vi bestemte oss for å ta en kort pause sånn at jeg kunne sende melding hjem til min mor å gratulere hun med dagen via inreachen (det er ingen mobildekning her). Etter ca 1,5 -2 timer senere var vi fremme og klokken var bare 14.30, men å gå til neste hytte ville være 20 kilometer til og det gadd vi ikke i dag, så da tok vi inn på hyttene her. Vi rigget oss til på et 4 mannsrom rom og håpet på at ingen andre skulle komme, tok oss en liten powernap før bursdagsbarnet ville spille kort og spise middag. Etter en del kortspilling og middag på knallharde krakker så trakk vi oss tilbake på rommet hvor vi slappet av med litt serier og hver sin 200 grams sjokolade for å feire at Bengt hadde blitt ett år eldre.

Sorjushyttene – Stallolukta: 29 km

Skrevet av Bengt

I natt hadde det blåst skikkelig og Marius måtte opp i 3-tiden på natten for å lukke ytterdøren på sikringsbua som hadde blåst opp. Vi spøkte litt i går kveld om vi skulle tjore fast hytten, og det føltes som at det kunne bli en realitet. Men det gikk fint, den store stygge vinden blåste og blåste, men fikk ikke tak i de to små grisene i hytten. 

Klokken ringte 07.00, og etter å ha sittet å vurdert været en stund mens vi drakk kaffe konkluderte vi med at det bare var å komme seg av gårde, det kom ikke til å bli bedre med det første. Dermed bar det avsted kl 09.00. Terrenget var lettgått de første 5,5 km, men så kom det vi hadde gruet oss til. Dagens lengste vading. Vi hadde hørt mye forskjellig, at den var skikkelig lang og jævlig, at den var helt ok, at den var dyp osv. Siden det hadde regnet godt i natt ble vår verste frykt en realitet. Vadingen var ca. 150 meter lang i isvann fra breen, ikke lett å se gjennom vannet og med et par dårlige valg kom vannet tidvis opp til bokserkanten. For min del ble det en øvelse i pusteteknikker for å komme meg gjennom og til lenger vi gikk til varmere ble vannet og beina begynte å klø.. Men vi kom oss over, og etter et raskt skift ble det temposkifte frem mot riksgrensen for å få opp varmen. 

Vel fremme med riksgrensen startet turen i Sverige på verst mulig måte. Det var bare en stor myr de neste 4-5 km og vi ble søkkvåte på beina, så det var litt banning på svenskene fra min side der, men fremme med svenske Sorjushyttene endret stien seg til å bli skikkelig fin. Her møtte vi et par som så ganske fortvilet ut og sa det var vått der de kom fra også, det var det ikke, det var flott sti, så de får seg en overraskelse lenger fremme.. 

Vi hadde et kort stopp på noen samiske turisthytter på Staddajåhka hvor vi snakket litt med hytteverten, fikk vrengt sokker og spist noen skiver. Lenger nede i dalen ble det en rask vading til, og når vi skulle over en ny elv like etter kom de to kjente skikkelser mot oss. Det var Fjellfantomene (du kan følge de på Instagram). De går NPL fra Nord til Sør og vi har fulgt hverandre på Instagram. Her ble det en hyggelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. 

De siste 10 km med til dagens overnatting gikk ganske raskt på god sti. Fremme på hytten var det en skikkelig hyggelig dame som var hyttevert. Hun var nesten betatt av skjegget til Marius (hun var i 60 årene, Kari). Etter å ha fått rommet for kvelden bar turen videre for å utforske Stallolukta. Først ble deg en tur innom en liten kiosk som ligger her i ødemarken, der fikk vi cola (gratis siden vi går NPL), øl, epler og sjokolade før vi stakk innom en dame som solgte brød og kaker, så deg ble hvert sitt av det også. 

Tilbake på hytten laget vi middag, og fikk etter litt vite at vi har fått to svenske romkamerater. Etter å ha forsøkt å snakke litt med de ble det raskt konkludert med at de var dårlige i norsk og jeg i svensk. Jeg forsøkte å forklare myr til de, men han ene var veldig forvirret, og det er ikke så rart når Marius ler fra sengen over, og påpeker at svamp (som jeg sa) betyr sopp.. Så de skal få seg en fin tur i soppen i morgen.. 

Resten av kvelden gikk med til å spille kort og snakke med hytteverten som kom å satte seg ned med oss, og mens jeg nå sitter her å skriver dette innlegget så hører jeg på snorkingen fra våre nye romkamerater. Hurra..