Dag 105 – 13.9.24

Vardancohkka – Guhkesgielas: 37 km
Skrevet av Marius

Da jeg ble vekket av Bengt i dag tidlig virket han trøtt, og vi kunne høre vinden ute rive i den lille koia, det virket svært lite fristende å gå ut i den vinden. Vi ble liggende i hver vår køyeseng og prate, og jeg luktet lunten, den første som står opp må hente kaffevann nede kjernet nedenfor. Jeg kjente jeg måtte på do, men kunne jeg vente ut Bengt? Utfra stemmen og bevegelsene virket det ikke som han hadde noen planer om å stå opp, så jeg satte beina i gulvet og da var det avgjort, jeg hadde tapt. 

Jeg fikk på meg alt av vindtette klær, fikk gjort unna det viktigste først så ned til tjernet for å hente kaffevann, det var vått og vinden sto rett på. Jeg måtte krysse noen myrer på veien ned, så jeg tok av sokkene for å slippe å få de våte, heldigvis gikk fyllingen av kaffekannen lett. Da jeg var tilbake sto Bengt der veldig opplagt og fornøyd «ååja, har du hentet kaffevann?», som om ikke det var det vi nettopp hadde kjempet om å slippe å gjøre. Inne i koia fikk vi i oss hver sin kopp kaffe før vi begynte på frokosten, og praten gikk lett, selv etter 105 dager på tur er vi ikke tom for ting å prate om! Praten fortsatte gjennom frokosten og det var først da en av oss kikket ned på klokken vi oppdaget at den var allerede 9! Vi fikk farten opp, pakket sammen og var ute av hytten innen kl 9.30. 

På dagens rute skjedde fint lite spennende, og jeg kjente på at kroppen begynner å bli klar for å bli ferdig med Norge på langs for denne gang. Vi fikk for første gang på turen gått helt ned til havet, langs sjølinjen var det skylt i land mye fiskeutstyr og drivved. Bengt mente da at her måtte det ha vært et naust i gamle dager, og fikk enda mer vann på mølla da vi oppdaget noen grunnmurer en kilometer eller to lengre borte. Etter noen kilometer var det opp i fjellene igjen før det bar rett ned til nordkapptunellen, dette er den undersjøiske tunnelen som knytter Magerøya(som Nordkapp er på) til fastlandet. Denne tunnelen har jeg vært klar på at jeg ikke ville gå gjennom, sist (i 2021) gikk jeg gjennom den og den var bråkete, klam, skitten og støvete. Bengt vurderte lenge om han skulle gå gjennom, men valgte å ikke gjøre det han heller, så da haiket vi. Bengt lurte på hvor lenge vi skulle så, jeg sa maks 30 min, hvis ingen stopper så går vi. Etter 4 minutter stopper Svein og ber oss hoppe inn. Svein vet vi ikke mye om, annet at han bor på Magerøya og var den første til å kjøre gjennom tunellen da den åpnet i 1999. Vi takket for turen og hoppet av på andre siden og hev på oss sekkene og fortsatte turen. 

Vi ble gående noen kilometer langs bilveien før vi tok av og opp i fjellet igjen. Vi kranglet litt om veivalget opp på fjellplatået, men ble enig til slutt. «Stien» vi fulgte gikk ca rett opp (ja da mener jeg rett opp som 90 grader) de første 100 høydemetrene før den slaktet noe ut og ville at vi skulle følge elven oppover i noen trange daler. Vi valgte å ta en omvei og å ta høydemeterne med en gang, for så å gå bort på vidden. Etter litt om og men kom vi oss frem til punktet vi hadde sett oss ut for natten, teltet ble satt opp og middag fortært. Nå ser vi frem til siste natt i telt på en stund, og siste dag på vår rute til Nordkapp i morgen.