Norge til fots med Marius og Bengt

Reisavannhytta – Kautokeino: 38 km

Skrevet av Marius

Jeg våknet også denne gang før Bengt sin vekkerklokke, og prøvde på et nytt på magiker inngangen, men Bengt var ikke like imponert denne gangen. Han hadde sovet på stua og gitt meg soverommet og slitt med varmen fra ovnen gjennom hele natten. Han påsto likevel at han hadde sovet godt, men at det hadde vært litt varmt.

Vi begynte dagen med noen runder kortspilling, der begge var like dårlige tapere og stemningen ble så dårlig at vi valgte å begynne på frokosten, havregrøt…. Jeg har blitt ganske lei havregrøt på denne turen, det er ikke det at det smaker så dårlig, men det er mer at det er så store mengder at jeg føler det er mer som en straff hver gang.

Vi fikk trøkket i oss frokosten og begynte å pakke sammen, i dag var målet Kautokeino! Thon hotel Kautokeino, et sted jeg har gledet meg til å komme til i lengre tid. Sist jeg bodde her hadde de jeg vil kalle Norges beste frokost, med egen kokk som du kunne bestille retter hos og et enormt utvalg av pålegg og brød.

Vi fulgte «stien» fra hytten og bort til veien. Stien var gravd opp og det var brukt store maskiner, det virket som om de holdt på å bygge en stor vei inn til hytten vi hadde bodd i i natt. Da vi kom på bilveien byttet vi til joggesko og begynte på de siste 32 kilometerne, det var lite å se på og terrenget var flatt og farget gult av høsten. Vi gikk på flere reinsdyr og ryper, det var nesten som vi kunne fått oss 20 ryper, bare vi hadde hatt med oss håv. Langs den 32 kilometer lange veien sto det flere kabelruller og det virket som om grøften nylig var gravd opp, og etter en ca 15 kilometer møtte vi på en Karlson sto med en brenner i hånden og jobbet med noen ledninger. Vi hadde ikke snakket med noen i dag, så jeg stoppet og lurte på hva han drev med «æ spleise kahblan, hver 10ehnde kilomheter må æh spleis dhæm» på norsk/samisk dialekt. Det viste seg at det var en trafo som hadde gått i stykker for en stund siden og at de hadde valgt å legge nye kabler istedenfor å bytte trafoen. For to enkle bankfolk virket det noe i overkant dyrt å legge 40 kilometer med kabler kontra å bytte en trafo for de 3-4 hyttene som var i området, men hva vet vi. 

Vi ruslet videre og nå begynte vi å få dekning, og fikk tatt litt telefoner for å underholde oss litt på den langstrakte veien inn mot Kautokeino. Kl 15.55 kunne vi svinge inn på parkeringen på hotellet. Vi sjekket inn, før vi snudde på rommet for rusle ned i baren for en delseires-øl før vi tok turen innom den lokale coopen for å handle litt snax til kvelden. Resten av kvelden ble brukt på hotellet, med middag i hotell restauranten og tidlig kveld på rommet.

Nedrefosshytta – Reisavannhytta: 30 km

Skrevet av Bengt

Jeg våknet litt før alarmen i dag og gikk ut for å lage til frokost og kaffe, i det jeg skulle reise meg for å banke på hos Marius så stormet han ut av rommet som en magiker som entret scenen, tydelig fornøyd med å være oppe før jeg vekket han.

Til frokost var alt ved det normale, men vi begynte å diskutere utstyret vi hadde, hva som kunne brukes videre og hva som er utslitt. Marius har limt skoene sine flere ganger, men de holder enda, mens jeg snart har gått mine inn til sålen, men de holder nok til mål. Når alt var gjort så var det bare å låse hytten og sette avsted. Ute var det sol og blå himmel så det var god fart, men det tok ikke mer enn et par timer før det begynte å mørkne på himmelen og i 12-tiden kom det en god regnskur sammen med en del vind, men heldigvis var vi mer eller mindre ferdige med høydemeterne og terrenget var lettgått, utenom noen elver og myrer som måtte forseres og Real Turmat som måtte luftes ut. Og apropos utstyr, over den ene elven i dag klarte jeg å knekke den ene staven vår, men heldigvis er det bare vei til Kautokeino i morgen, der kan vi få tak i nye staver. 

Vel fremme på hytten kom vi raskt til rette å fikk fyringen ovnen, og til min store glede var det noen som hadde lagt igjen en god del snabbgrøt, så jeg fikk meg et måltid til før middagen, noe som var ganske digg da jeg føler meg sulten hele tiden. Tiden ellers gikk til å lese i en bok om barnesanger, sjekke ut Statskogs åpne koier i landet, middag og serier.

Unotjohka – Nedrefosshytta: 17 km

Skrevet av Marius

Vi våknet begge av vekkerklokken til Bengt kl 0700, natten hadde vært fuktig. Ute hadde det vært fint vær, men det hadde slått seg, så teltduken var godt våt, det var også soveposene. Heldigvis hadde begge sovet relativt godt foruten litt snorking fra Bengt og noen slag fra meg hadde natten gått rolig for seg. Vi hev på oss fillene og ruslet ned til «spiseplassen» som var noen meter nedenfor teltet mot elven, her disket Bengt fort opp hver sin kopp kaffe. Vi ble sittende å nyte hver sin kopp kaffe, solen var på vei opp, himmelen knallblå uten en sky og heeeelt vindstille. Der vi satt og gnidde søvnen ut av øynene valgte jeg å lette litt på stemningen med å sette på litt musikk. Jeg valgte  «Guten morgen sonnenscheint» av Nana Mouskouri, og det tok ikke mange sekundene før jeg fikk det «Gi faen!» blikket fra Bengt, og jeg måtte skiftet til neste sang.

Vi veltet i oss hvert vårt lass av nyinnkjøpt finsk havregrøt og begynte å pakke sammen. Dagens etappe bestod av å gå ca 6 km i luftlinje til noen kraftlinjer, følge disse for så å komme på merket DNT sti som skulle lede oss helt til hytten vi hadde bestilt. De første 6 kilometerne gikk seint og terrenget stemte ikke med kartet, det var flere store klipper som ikke fremkom på kartet og vi brukte mye tid på å gå rundt, samt en god del kratt som naturlig nok heller ikke var tegnet inn, men som vi måtte forsere.

Da vi endelig kom til kraftlinjene økte nervene, vi hadde fått denne ruten av Martin som vi møtte på Umbukta, og han hadde frarådet oss å gå her om det var vått. Heldigvis hadde det vært sol i 3-4 dager, så terrenget var tørt og fint, men spørsmålet var hvor gale kunne dette være? Da vi kom til nedstigningen var den ikke så gale som vi hadde fryktet, enkelte partier var bratt, men ikke noe problem å gå. Det fascinerende var at på toppen før vi gikk ned så var det tydelig preg av høst, mye gule trær og løv på bakken. Nedover bakken hadde vi begge nok med å sikre fotfeste så vi oppdaget det ikke før vi kom ned, men nede i dalen (Reisadalen) var det sommer! Solen varmet godt, trærne var grønne og fuglene kvitret! Det var nesten som at vi blunket, og sesongen gikk fra høst til sommer. Reisadalen er en dyp bratt dal, og det er i utgangspunktet kun tre måter å komme inn i den, nordfra, sørfra og inn fra saraelv, vi hadde da gått det fjerde og litt mer ukjente måten (ikke merket sti på kartet). Denne snarveien hadde spart oss ca 1 dag, da rundturen til Saraelv er på ca 30 km.

Vel nede i dalen var det bare å følge elven oppover den merkede DNT ruten, utsikten nede i dalen var fin og mye å se på, men likevel var vi enig om at de 5 kilometerne til hytten var lengre enn vi skulle ønske. Vel fremme på Nedrefosshytta gikk jeg for å hente vann og oppdaget at det var badstue her! Klokken var bare 13 så, jeg tenkte i dag har vi tid til en tur i badstuen og litt vasking. Jeg fyrte opp badstuen og etter 1 time hadde vi 55 grader og fin temperatur. Bengt hadde oppdaget en øl med en hilsen fra TR Rygr bryggeri på kjøkkenet, de hadde donert ølen til neste besøkende på hytten. Ølen ble delt mellom oss i badstuen før vi fikk vasket oss, nyvasket ruslet vi opp til hytten for en powernap.

Resten av kvelden gikk til å spise middag, sjokolade, spillekort og til litt serie titting. Det ble en lang kveld på hytten, men det hadde blitt for langt å gå til neste hytte, og vi liker som dere sikkert vet best å bo i hytter, så derfor ble vi liggende.

Meekonjarvi – Unotjohka: 37 km

Skrevet av Bengt

Etter gårsdagens innlegg, der Marius nærmest sang ut av den digitale enheten din, så blir nok dette en stor skuffelse av et innlegg. Men noen må hoppe etter Wirkola også, og siden vi er på vei ut av Finland passer det bra at det er en nordmann.

Vi våknet begge av vekkerklokken kl. 07.00. Begge hadde sovet godt gjennom natten og etter å ha gnidd søvnen ut var vi begge ganske pigge. Selv meg som synes at morningen skal være effektiv begynner å sette pris på at det tar litt tid før vi kommer oss ut, så vi brukte den nye normalen på to timer.

Etter å ha låst første og siste finske hytte for denne gang satte vi avsted. Vi møtte for første gang i Finland noen som ikke var finske (selvsagt tyskere) som vi pratet litt med. De skulle bruke 9 dager til Kautokeino, vi skal bruke 4. Så med det bar det raskt avsted opp gjennom gode, men litt steinete stier opp fjellet. Etter noen timer hadde vi Finlands høyeste punkt på vår venstre side. Fjellet ligger også i Norge, og når du står på toppens høyeste punkt er du i Norge og ser ned på det Finske.

Ved den siste hytten på finsk side flatet terrenget ut veldig, og de 4 km bort til Somashytta, som vi skulle bo på, var veldig lette. Fremme på hytten møtte vi 3 Finner som var på tur i område, de kunne fortelle om vin, sprit og risotto i sekkene, men de skulle videre så det var lite å tigge seg til her. Inne på hytten så var det ganske stusselig, det var senger med madrasser, men ved måtte man sage selv, ingen gass og noen utedoer som kunne skremme selv den sterkeste sjel. Etter litt diskusjon bestemte vi oss derfor for å ta en del av morgendagens etappe i dag, og heller sove i telt i natt. Været var tross alt fint og klokken var bare halv 4.

Etter 200 meter måtte vi til med en kort vading. Jeg er usikker på om jeg har blitt allergisk mot kaldt vann Ila turen, men selv på de få sekundene ble føttene helt røde og begynte å klø. Det gikk heldigvis over ganske kjapt. Vi endte så med å gå ca 12 km innover vidden, uten sti. Her satt vi opp telt og fikk oss middag før vi fant oss tilrette inne med sjokolade. Vi har fått høre om en snarveis ned til Reisadalen som gjør at vi sparer en dag. Vi får se i morgen hvor bratt det er.

Kilpisjarvi – Meekonjarvi: 32 km

Skrevet av Marius

Finland, Finland, Finland, the country I want to be pony trekking or camping, or just watching TV, Finland, Finland, Finland, Finland has it all (Monty python- Finland) 

Jeg våknet for en gangs skyld før Bengt. Bengt våknet forfjamset av at jeg var våken og trykket på mobilen da han våknet. Jeg klarte ikke å dy meg, så jeg sa han hadde holdt meg våken hele natten med snorkingen sin, og han var rask ute å beklaget, men jeg kunne se lettelsen hans da jeg sa jeg bare våknet 10 min før han. Vi hev på oss klærne og ruslet inn til hotellfrokosten! I frokostsalen som hadde åpnet bare 15 minutter tidligere krydde det av finske pensjonister. Vi forsynte oss godt fra frokostbuffeten og ble sittende å stirre på alle pensjonistene, som stirret tilbake på oss. Vi satt og tenkte på at vi sikkert en dag kom til å sitte på en frokostbuffet i blomstrende skjorte og skinnjakke, med en stor hentesveis og føle oss kul. Vi tok oss en ny runde i buffeten før vi ruslet tilbake til rommet for en siste kaffekopp før vi begynte å pakke sammen. På vei tilbake til hotellrommet fikk vi se to reinsdyr som lå og hvilte rett utenfor hotellet, et fint syn til morgenkaffen.

Etter kaffen (Bengt gikk for redbull) gikk ferden ca 1 kilometer langs vei før det bar opp i de finske «fjellene». Da vi kom opp til stien gikk den slakt oppover i det vi kaller padjelanta terreng, store slake daler, som opplevdes tilnærmet flatt. I perioder ble det så kjedelig å gå i terrenget at vi måtte koble inn musikk eller lydbok for å komme gjennom det, for det var virkelig ingenting å se på, kun åpne vidder. Heldigvis møtte vi på en hel haug med finner som var ute å gikk på tur. Flere av de som gikk forbi sa «moi» til oss, så da neste gruppe kom forbi måtte jeg spørre hva «hei» er på finsk. Hun tenkte litt før jeg omformulert meg til «does moi mean hi?» hun svarte da fort «yeeees, yeees» da slo det meg, at jeg har hørt at moi er hei og moimoi er hadet. Jeg spurte henne «does moimoi mean bye?» «ehhh yes why not» var svaret vi fikk…. Hmm jeg gikk å tenkte på dette en stund, før jeg spurte Bengt «tror du finnene bare finner på ting underveis i språket sitt?» Bengt svarte kontant «ehh ja det kan jo virke sånn».

Resten av turen gikk vi med øreplugger godt plantet i ørene for å få tiden og kilometerne til å gå unna. Etter 32 kilometer var vi endelig fremme på hytten vi hadde leid, det viste seg at her i Finland kan du enten leie eller ikke leie hytte, det vil si at det er to hytter ved siden av hverandre der den ene er litt finere (ikke like fin som dnt hyttene) og kan leies, mens den andre er gratis og litt mer spartansk.

I vår leiehytte var det madrasser, gassovn og et spisebord med benker. Jeg gikk for å hente vann i bekken, mens Bengt fyrte opp, og satt ting til tørk. Vi varmet opp vann til hver vår feltrasjon og etter at den var fortært ble vi liggende på hver vår spisebordsbenk og reflektere over turen, livet og de «siste» dagene av turen.

Gappohytta – Kilpisjarvi: 31 km

Vet ikke om jeg skal si at vi våknet i dag tidlig, i natt eller om vi har vært våkne siden i går. Booking kaoset fra kvelden før gjorde at vi måtte dele rom med to finner, og den ene av de har trolig drømt at han var en motorsag, vaskemaskin eller motorbåt. Makan til snorking har jeg sjeldent opplevd, det gikk i et banka kjør gjennom hele natten, og det var noen ganske mørke tanker på hvordan jeg kunne stilne snorkingen hans. Men vi kom oss gjennom natten og rundt 06.30 var det bare å komme seg opp. Etter litt fikk vi kokt vann, drukket kaffe, spilt kort og spist frokost før vi ryddet og pakket oss raskt ut. Ute på terrassen stod finnene å røykte sigarillos da vi gikk. 

Det regnet og blåste litt i det vi begynte å gå, men terrenget var lettgått og det minnet for det meste om Padjelanta og utenom noen kraftige vindkast skjedde det lite før vi kom til Treriksrøysa. Her ble det en runde rundt slik at vi hadde vært i Norge, Sverige og Finland i løpet av 30 sekunder. Turen fortsatte så inn i Finland og etter ca 11 km kom vi til grensestasjonen, her valgte vi mest effektive rute og fulgte europaveien mot Kilpisjarvi. Vel fremme på Kilpisjarvi stakk jeg å kjøpte cola til oss og Marius sjekket inn på hotellet. Her ble det en nødvendig dusj før vi tok en rask runde på matplanlegging og satte kurs mot restauranten vedsiden av matbutikken. Her ble det stor burger med ekstra fries, cola og øl på oss. Endelig noe annet enn Real. 

Handleturen på butikken tok litt tid da vi måtte finne alt vi skulle ha, og vi endte selvsagt opp med mer enn vi trolig trenger, men etter å ha kjent på sulten siste uken så er det nok like greit at vi har litt ekstra. Kvelden har gått med på å trykke på tlf, ompakking og avslapping. Ellers kan jeg informere om at Marius har fått Finland av Monty Pyton på hjernen og det er verre en Mummisangen…

Dærtahytta – Gappohytta: 35 km
Skrevet av Marius

Jeg våknet grytidlig kl 0500 da begynte nemlig de første telterne å hente skoene sine som hadde stått til tørk inne i hytten over natten. Jeg hadde vært strategisk og valgt rommet ved siden av inngangsdøren, og et hvert trinn på trammen hørtes ut som et troll som trampet på mi bru. Heldigvis sovnet jeg igjen, men kun til neste telter kom, sånn holdt vi på frem til klokken var 7 og jeg var lei. Da jeg gikk inn i stuen var Bengt allerede begynt på yoga øvelsene sine og oppfordret meg til å gjøre det samme. Jeg takket høflig nei, og tok meg heller en kopp kaffe for å prøve å våkne. Vi fikk i oss noen kopper kaffe og frokost før et stopp innom toalettet skulle unnagjøres, her var det stor pågang, med kun ett toalett på 12 teltere i tillegg til 6 hyttere ble det fort kø. Etter at køen var tatt unna ryddet vi oss ut og vi ble småsnakkende litt med arkeolog naboene før vi låste og satte kursen mot neste hytte. Vi var kommet oss godt opp i bakken når jeg skulle ta et bilde, og oppdaget at mobilen ikke var der den skulle! Jeg har glemt den! Jeg slengte fra meg sekken og løp de ca 700 meterne ned til hytten, hvor mobilen lå fint på spisebordet, så var det de sure 700 meterne opp igjen. Selv om det var surt, kunne det vært mye være, jeg kunne ha oppdaget det senere. Oppe med sekken igjen satt Bengt og slappet av og lo, det virket som han storkoste seg med hele affæren, det var jo kanonfint vær, så det å sitte her å skue utover meg som løpte ned og opp for harde livet var nok bare kos.

Da var det bare å sale på seg sekken og gå på opp bakkene igjen, men nå med mobiltelefonen vel plassert i sekken. Det gikk ikke lang tid før vi møtte første vandrer, han gikk med stor sekk og en liten teddybjørn på brystet. Vi stoppet og pratet med han, og det viste seg å være enda en NPLer, denne gang fra Bulgaria, men han var usikker på om han ville klare det pga den sene oppstarten (begynte 8 august på Nordkapp). Vi gav han detaljert rutebeskrivelse av veien videre de neste 30-50 km, og spurte om han kunne gi oss det samme, «rocky, very rocky» vi kunne se at det var en del steiner de neste 500 meterne, men hvordan var resten av de 25 km vi skulle gå i dag? «Rocky, extremly rocky». Vi takket for samtalen, ønsket han hell og lykke videre og begynte på den steinete veien videre. Etter ca 500 meter var det slutt å steinen, og de neste 25 kilometerne så var det ikke spesielt steinete, så enten irriterte han seg så mye over steinene han hadde gått på at han hadde glemt resten eller så har vi sett oss blind på stein.

Stien videre tok oss til Rostadhytta, stien ned til hytta minnet mer om padjelanta enn Troms, slake fine bakker med dyp tørr sti. Da vi nærmet oss rostad fikk vi øye på ca 30 telt utenfor hytten, «oi, hva skjer her?».vi tok oss en liten rast på en av benkene utenfor en av hyttene der, fikk i oss litt melkesjokolade før vi ruslet videre opp om teltene. Da vi gikk forbi teltene var det ingen folk der, flere av teltene var åpne og mye utstyr inne i teltene, hmm merkelig. Vi ruslet videre oppover da Bengt fikk dagens beste ide, vi ser om det er dekning her og booker overnatting på Gappohytta. Jeg fikk inn to streker 4G oppe i en av åssidene, slenge inn en bestilling da det kun var 10 ledige senger igjen. Vi ruslet videre oppover fjellsiden hvor vi møtte på to hyggelige tyskere som gikk Nordkalottleden (som alle andre tyskerne!?) de lurte på veien videre til rostad og vi fortalte at den var fin, men at det var ca 30 tomme telt der nede. De svarte i kor «zombie apocalypse!?», vi lo og svarte ja mest sannsynlig, de lovet oss gode stier videre til gappo og mente vi som gikk Norge på langs ikke ville møte på noen utfordringer videre.

Veien videre gikk raskt og smertefritt, og ikke mange timene senere var vi fremme på gappo. Vi gikk inn i hytten vi hadde bestilt rom i og oppdaget flere folk enn vi har møtt gjennom hele turen. Det viste seg at det var en skoleklasse som hadde tatt den ene hytten og alle bookinger hadde gått i kryss og tvers, men heldigvis løste det seg til slutt med at de som hadde booket(oss inkludert) fikk hver sin seng, mens de uten booking måtte ta madrasser og sofaer til hjelp. Resten av kvelden gikk til å irritere seg over 4 tyske unge gutter (ca 20-25 årsalderen) som hadde bodd på hytten i 2 dager, som gikk frem og tilbake, og brukte hele kjøkkenet til å lage middag, og ikke hentet vann og snakket høyt. Vi valgte til slutt å evakuere inn på «rommet» for å se på serie og komme oss vekk fra galskapen.

Dividalshytta – Dærtahytta: 24 km
Skrevet av Bengt

Vi våknet begge relativt tidlig og begynte å spille kort og drikke en kopp kaffe før Ryan kom sigende også. Det ble en rolig morgen før frokost og utvask gikk kjapt og rundt kl 9 sa vi hadet til Ryan og satte oppover bakken.

Turen startet med at vi tok de aller fleste høydemeterne i starten, men det ble også tid til noen pauser her da det var siste område vi hadde dekning i på en stund. Etter å ha trykket litt på telefonene begynte vi å bevege oss videre opp fjellet. Endelig på toppen så var det bare nedover før vi skulle komme til en elv som vi kanskje måtte vade gjennom. På vei ned bakken møtte vi tre tyskere som kunne fortelle at jeg kom til å bli våt i elven med mine sko, og at det ikke gikk å hoppe over steinene over. De fortalte også at det var dyp myr opp til knærne lenger fremme. Vel nede med elven så kan jeg si at de tok feil, vi kom oss over på steinene og var like tørre på den andre siden. 

Turen fortsatte innover dalen og gjennom myrene som vi var advart mot de siste dagene, men godt erfarne turfolk (vi er jo begynt å bli det), finner alltid en vei, så vi kom oss gjennom dette tørrskodd også. Herfra og inn til hytten var det veldig fint terreng, men det ble litt tyngre for meg enn det kanskje burde. Har kjent på at energinivået har vært litt lavt de siste dagene, så det var lite krefter. Vi bestemte oss derfor for å spise en ekstra Real når vi kom frem i dag og heller fylle på mer i Kilpisjarvi der det er butikk.

Vel fremme på hytten var det noen som hadde tatt inn på hundehuset, mens vi tok inn i den store hytten. Etter litt kom det to til som tok redningsbua og deretter kom 17-mai toget. Først 2 stykker som gikk rett videre, så 2 som campet med elven og 5 som campet utenfor hytten og sistemann kom i 10-tiden på kvelden og campet også utenfor hytten. Det er ekstremt mange utlendinger som benytter seg av området her. Vi kom i prat med de som bodde på hundehuset og de kunne fortelle at 70% av de som bruker tilbudet til DNT her er utenlandske. 

Hun fortalte også at hun var arkeolog og var på jobb i område for sametinget for å merke gamle sameplasser (fangstplasser etc.). Hun kunne også fortelle at de trolig hadde sett en bjørn tidligere på dagen, så det blir spennende å se om vi også får sett annet dyreliv i område enn reinsdyr, som begynner å bli ganske kjedelig. 

Resten av kvelden gikk med på å spise mer mat, før det ble noen episoder og deretter tidlig i seng.

Vuomahytta – Dividalshytta: 18 km
Skrevet av Marius

Jeg våknet da Bengt sto opp, men da han ikke sa noe lukket jeg igjen øynene og sov videre. Da jeg sto opp etter det jeg følte var 10 minutter, men Bengt senere fortalte va 1,5 time. Bengt hadde nemlig vært oppe siden 06.00 og vært «jeg er ikke sint, men bare skikkelig skuffet forelder» til finnene på tur som kom «hjem» kl 01 i natt. De hadde beklaget seg veldig til Bengt og Bengt hadde fulgt opp med spørsmål om utstyr og veivalg, for så å riste oppgitt på hodet. Da jeg vaglet meg litt ør og halvveis i søvne inn i stuen kunne jeg kjenne på noe klein stemning i luften, men fikk en «goood mårning» fra de, før jeg dumpet ned i sofaen og Bengt serverte meg en kopp kaffe.

Vi tok noen runder med idiot, der Bengt hadde uvanlig mye flaks før vi begynte på frokosten. Før vi begynte å pakke sammen, måtte vi varsle finnene om at vi kom til å reise snart og da de hadde besluttet å ta en hviledag måtte finne noen som kunne låse hytten, eller flytte ut. På stotrende engelsk kom det fra den ene «dei in other kabin is finish, and dei have restinday, so dei kæn låkk oss out». Finnene var svært dårlig i engelsk, men hvis de i den andre hytten også var finner(og hadde dnt nøkkel), så minimerte det rom for feiltolkning, så vi kunne da stikke. 

I følge værmeldingen skulle det være surt i dag, oppimot 24 meter i sekundet i kastene og regn. Jeg tok derfor på langermet ulltrøye for å ikke fryse, ute blåste det godt, men i det vi bikket hjørnet på fjellet og vendte ned i Anjvassdalen forsvant vinden og jeg begynte å angre på valget med å gå med langermet. Stien nedover var fin, eller som Bengt kaller det, «det er som å gå i en skyttergrav, men uten kulene». Det gikk relativt fort og etter to timer kunne vi skimte broen som markerte at vi var halvveis, og begge begynte å synge høylytt «aaaa we`re halfway there! Aaaa living on a prayer! take mye hand and can make it out there! Aaaa…..» 

Fornøyde med å være halvveis ruslet vi over broen og fortsatte videre i skyttergraven. Etter noen kilometer kom vi til enda en bro, men denne var på nedsiden av et stup! Her kunne jeg fortelle Bengt at han kjente en som hadde stått på ski ned dette stupet for noen år siden og at det var ganske lite hyggelig sammenlignet med å gå ned på beina nå. 

Vel over på den andre siden av elven fulgte stien elven oppover i noen kilometer, men slanget seg oppover, noe som gjorde ferden irriterende lang. Flere av partiene bortover var så gjengrodd at jeg måtte snu meg til Bengt for å spørre om vi var i regnskogen, hvor han spurte hvor macheten min var. Jeg hadde jo bare en liten speiderkniv med, den kunne ikke kutte oss noen vei gjennom dette, så det var bare å sparke seg gjennom! Etter ca en kilometer med gange gjennom regnskogen var det opp vi skulle, ca 300 høydemeter noe som opplevdes som en tung affære. Heldigvis var hytten på toppen av de 300 høydemeterne og begge jublet da vi fikk se den. Dagen i dag var bare på 18 kilometer og egentlig ikke spesielt krevende, men likevel er det godt å komme frem på hyttene. 

Fremme på hytten fikk vi fyrt opp, og like etter begynte det å blåse og regnet bøttet ned, vi var heldig med timingen i dag også! Bengt gikk fort for en god powernap (all den bekymringen og skuffelsen han følte på gjennom natten tok på), mens jeg leste gamle aviser og magasiner fra hytten, før jeg kom over en glemt storselger, og klassiker «over stokk og stein» av Ivar Hostad og Jeppe Holst. De gikk Norge på langs i 2010, og det var artig å lese om deres ferd og veivalg, de har også en ganske humoristisk fremstilling av situasjoner som førte til høylytt latter, som « mange har spurt om våre strategier i forhold til bjørneangrep. I de mest bjørnerike områdene har vi passet på å ha med gjester vi er sikre på å løpe i fra» på ene etappen var Gisle hyret inn som bjørneåte. Det kan nevnes at Ivar og Gisle er kollegaer fra DNB og har vært primus motorer i DNB klubbens turgruppe, som jeg også er med i.

Like etter at Bengt våknet opp fra sin 1-1,5 times powernap banket det på døren, der var Britiske Ryan på 18 år som gikk Nordkalottleden (Kautokeino til Sulitjelma) alene! Ryan var en meget hyggelig og oppegående kar som nylig hadde kommet tilbake fra Sør-Korea hvor han hadde vært på speiderleir og skulle nå gå Nordkalottleden før han skulle tilbake til England for å studere medisin i Birmingham. Vi ble pratende en del med Ryan og lurte han til slutt til å bli med på noen runder idiot. 

Altevasshytta – Vuomahytta: 29 km
Skrevet av Bengt

Vi våknet begge to lenge før vekkerklokken skulle ringe kl. 7.30, det var nemlig full fres ute i stuen fra kl. 06.00 med hele bataljonen som skulle videre. Vi tasset sakte ut av rommet for å drikke noen kopper kaffe og spille kort, før vi spiste brødmaten. 1 brød, 3 pakker salami og en hel tube majones gikk ned, før det ble svelget unna med cola rester fra i går, skikkelig sunn frokost. Etter dette måtte begge ta en telefon hver før vi skulle begynne å rydde, men da hadde sistemann, en italiener virkelig gått løs på oppgaven og fikset det meste. Så det var nesten bare å sette i marsj for oss.

Stien de første 12 km var ganske flat og litt kjedelig, men jeg merket at sekken var litt tyngre enn dagen før, takket være all den nye maten som skal holde oss gående til Kilpisjarvi. Fremme på første hytte ble det et skobytte til lavere sko for min del, før vi fortsatte oppover de neste stykket som hovedsakelig bestod av slake høydemeter og litt før vi nådde toppen ble det en liten matpause som gjorde godt. Vi fortsatte så opp på toppen og nedoverbakken mot hytten som var litt steinete. Vi timet ankomsten ganske perfekt da det var regn i luften den siste km, Marius løp for å være på den sikre siden, men jeg tror han ble mer svett og våt av det enn av regnet. 

Fremme på hytten var det ingen andre enn en finsk jente som hadde slått opp telt utenfor. Vi kom oss inn og fikk fyrt i, og Marius gikk så for å hente vann som er noen 100 meter unna, se bilde for et praktfullt esel. Etter litt kom den finsks jenten innom og spurte angående hytten, hun hadde ikke DNT nøkkel, og hadde trodd at det var hyttevert her. Det viste seg etter litt at de var et følge på 4 der de 3 andre hadde gått på en fjelltur. Hun fikk uansett komme inn å tørke tingene sine. Vi begynte etter litt på middag som i dag var den luksuriøse Real Bolognes før det ble noen timer serietiting.

Utpå kvelden var fortsatt ikke de 3 i turfølget til den finske jenten kommet tilbake og vi begynte å stille mange spørsmål, da vi begynte å bli bekymret. De skulle gå på en 1700 meters topp, uten sti, hadde startet kl 13.00 på dagen, men skulle være tilbake før det ble mørkt. Kl 22.00 har det begynt å mørkne skikkelig og de er fortsatt ikke tilbake. Jeg var en tur ute for å se etter de, men kunne ikke se noen lys eller skikkelser. Vi er veldig usikre på hvor erfarne de er og hvor mye utstyr de har med seg. Selv om det har blåst å regnet litt i kveld så er vi ikke veldig bekymret enda, det er relativt mildt ute og de hadde med mat og ekstra klær. Vi ga henne beskjed om å vekke oss i natt om de ikke dukket opp etter noen timer. Så får vi se hva som skjer..