Hei og hå! No er kroppen snart tilbake igjen på tur, og det blir veldig godt, for haue mitt forlot aldri eventyret, sjølv om luftveisinfeksjonen drog meg heim! Heime har eg jammen isolert meg i huset og oppe i hengekøya, trass for at det skurra fælt i mi sosiale antenne! For no skal eg søren ikkje bli smitta av verken det eine eller det andre. No har eg jo hatt to luftveisinfeksjona på kort tid, og legen meinte eg må ha blitt smitta den andre gongen og. Immunforsvaret er nokså slitent no, og nye infeksjona bryte fort ut då. Det får vere nok helseprat, for man kan vel bli sjuk av det og!

Apropos å tenke seg sjuk, so har eg tenkt meg heilt tullerusk på om eg skal gå med sekk eller pulk, fram til haukeliseter. Pulk er ikkje tungt for skuldrane, men å dra på den, gir nok ein større kraftanstrengelse enn sekk, so pulsen blir totaltsett langt høgre gjennom dagane. Ein går og fortare med sekk. Skuldrane får heller skrike, for det er luftvegane eg vil skåne no). Frå Haukeliseter og nordover blir det pulk, når helsa og formen er blitt sterk nok til det. Og eg treffe jo sikkert der mitt i vinterferien, då det er tjukt i folk på hyttene… Då blir det telt!
Når til og med pappa meina sekk, so satsa eg på det. Det blir tung sekk, men letta litt ved å droppe å ha med telt. Då må eg rekke fram til hyttene kvar dag. Eg må gå når det er fint veir, og skulle det komme ein storm, har eg med ein fjellduk eg kan krype inn i. Sovepose og liggeunderlag tar eg med og. Men det er siste utveg.

Prøva å vise dåke «soving i jervenduk» her, men dåke ser nok verken meg eller duken, grunna dens vesentlege kamuflasje. Prøva å titte opp, so dåke kanskje kan skimte siluetten av duken, men det var ikkje so lett. Kamuflasje er lurt, so ikkje bjørn og ulv ser meg om natta. Eg har trua på sove i den med sovepose og liggeunderlag, men det forutsette at det må finnes tre der, for å kunne henge opp dinna usynlige duken. Etter ein rask kartsjekk, ser eg at eg skal bevege meg nesten kun over tregrensa, so eg tenke dette er ein idiotsikker plan. (Håpa ironien går å gjennomskue her…)

Når eg er inne på prioritering av utstyr, kan eg nemne at eg droppa lesestoff, reservegreier, yndlingskniven, kjøkkenopplegget, headset, geiteskinn, ekstra klede, eine ullvotteparet, sokkar, fotpose, broddar, snøbrillene og ekstra boxer. Til og med lykke-legokrigaren min. Og blåbærsylta… Harde bud! Men jammen blei sekken stappa likevel. 29Kg uten vatn, for eg bruka camelbak på magen, for drikking og smeliting av snø. Då sleppe eg som sagt å bruke bensin til det. (5dl for 10-15 daga. Hmmm, det helde vel det?).

Då laga eg plass til mitt største primærbehov: Mat: pemmican, for eg har fortsatt klokketru på det som drivstoff. Og litt geiteost som tilbehør. Men også ein tredje ting her, for eg var so heldig å få ete heimelaga surdeigsbrød hos familien i kristiansand då eg avbraut turen forrige veke. Det va so godt, og eg tålte det so bra, så eg fekk ein ide! Vaffel.
Mekka ihop ei svær røre med fersk surmjelk, omtrent rett frå jura (Kjøsnes matauk). Ilag med surdeigstartaren eg fekk, speltmjøl og havregryn som eg lot stå over natta å syrne. Då skal i teorien bakteriane ete det magen min ikkje fordøye so bra. Det fiksa bakteriane for meg, og får som premie, av å bli eten opp av meg… Næringskjeda blir komplett, akkurat som når vi ete dyr som beite i utmarksområda! I tillegg til at magen min får masse gode bakteria. Revolusjon! Eller surdeig er visst ein metode som er over 10 000 år gammal. Gøy for det!
Dagen etter, heiv eg i 30 ferske egg frå ørret-etande høns (kjøsnes matauk) og smelta masse storfespekk (grimsbø gard) og eit glass heimelaga ripssyltetøy (meg!). Tilsatte alt det i røra. For ei røre! Den blei til 80stk vaffel, med Emma Watson i bakgrunnen. Det her burde få maskineriet mitt til å gå som eit olja lyn over viddene! Pemmican er grunndrivstoffet, men det kan vere fint med litt variasjon i kosten. Då får eg jammen smugla med litt surmjelk og syltetøy i vaffelform, og. Som dei sa der nede i Kristiansand: Kappløp mellom meg og myglen, om å ete vaflene opp først! (Men eg har ikkje alle 80 vaflene med i denne omgong, altso. Dei blir sendt med posten ilag med alt det andre, i sendingane ettersom kor langt nordover eg kjem.)

So no som alt burde vere tima og tilrettelagt, har pappa køyrd meg heilt ned att til der eg slapp, så går vi opp til Øyuvsbu, der eg fortsette åleine dagen etter. Tar kanskje ein kviledag, for å orke å gå heile etappen til neste hytte dagen etter. For eg vil prøve å unngå å ligge i den duken av ei usynlighetskappe for einkvar pris, for den natta kan nok bli unødvendig minnerik. So får heller telting, fisking og båling bli prioritert seinare i eventyret, når kroppen er sterk nok til å dra pulk!
Då blir det nytt innlegg ved neste dekningshytte, kanskje om ei vekes tid!