Dag 36 – 25. juni
Den kjølige natten utviklet seg etter hvert til en fantastisk sommermorgen som vi kunne nyte med en utendørs frokost. Patrik danderte en herlig frokostbuffet til seg selv like ved boligen sin.
Det klare blåaktige vannet her indikerer antagelig at det er en god og varm badeplass, slik som den blå lagune på Island…
Etter en lang og avslappende sommermorgen, pakket vi sekkene våre og dro videre på vår ferd. Vi skulle nå krysse en stor elv, hvor vi heldigvis hadde sett en bro, i alle fall trodde vi… Det var noe vesentlig som manglet kan man si! Vi begynte å innse at her snakket vi om en skikkelig crocse-elv, og Jon og Trygve gikk til det de mente var nærmeste beste plass for vading. Det ble øverst i elven hvor elven rant ut fra det islagte vannet på Norsk side. Patrik ville prøve lykken, og gikk nedover elven for å lete etter en enklere og noe grunnere passasje.
Det var vanskelig å klare å se hele veien hvor dyp elven var, og Jon den ivrige, fikk kjapt tatt av seg buksene og vadet i bokser og ulltrøye. Trygve fikk derfor gleden av å se hvor det var lurt å gå, og ikke minst se Jon gå dypere og dypere i elven. Til tross for at Trygve skjønte at han skulle gjennom det samme, så lo han gått da halve sekken til Jon var under vann.
Da både Trygve og Jon var kommet seg over den iskalde elven og fått på seg tørre klær, kom Patrik gående tilbake opp dit vadingen måtte foregå. Beina til Jon og Trygve var såvidt nedi bunnen av elven, så det var mye latter da Patrik fikk beskjed om å ta av seg alle klær og pakke alt vanntett. Fra Patrik satte sine føtter uti det nedkjølte vannet på ene siden, til han var crawlet seg over på andre siden, tok det ganske nøyaktig 2 minutter. Den fettløse kroppen til Patrik med minimal isolasjon, var godt nedkjølt før de tørre klærne var kommet på og varmen tilbakeført. Vi håper å få lagt ut en video av denne svømmeøkten ved en senere anledning.
Oppdatert 11. juli 2016: Videoklipp
Sitat Jon etter den drøye elven: “Det er viktig å kjenne at du lever. Hvis du ikkje kjenner at du lever, er du sannsynligvis dau!”
Videre på ferden var det jo fint vær og varmt i luften, så den nylig kjølige opplevelsen glemte vi kjapt. Nå var fokuset videre å finne stien som ikke var så fryktelig godt merket i dette området. Vi var nok i det litt kreative hjørnet denne dagen, for vi prøvde oss på noen snarveier utenom stien. Det fungerte greit på første forsøket, men endte opp i en skikkelig kupert berg og dalbane på andre forsøket. Her tapte vi både tid og krefter, og vi endte til slutt opp med å finne stien ved en ny elv som ikke så helt god ut for oss vade over. Nå var det fine sommerværet blitt omgjort fra en flott sommerdag til en overskyet og kjølig høstdag. Vi gikk litt opp og ned langs elven for å finne en plass å forsere elven, men fant ingen god vadeplass. Jon gjorde til slutt er forsøk, som nesten endte i at han ble en del av elven og måtte komme slukøret tilbake til elvebredden han kom fra.
Vi befant oss nå akkurat innenfor Sveriges grenser, og det hele endte med at vi vandret videre opp langs elven for og gå rundt vannet som lå innenfor Norges grenser. Her var jo selvsagt enda en elv, men etter litt vurdering og planlegging klarte vi til slutt å komme oss over på riktig side.
Dagen med snarveiene endte med å sette opp teltene våre rundt en kjølige midnatt, ganske nøyaktig 15 kilometer unna vårt egentlige mål for dagen. En liten nedtur for oss alle, men den optimistiske Jon sa like før vi gikk i posen at “Eg stemmer for blå himmel og fint vær i morgen” og sa god natt.