Ut å gå igjen

Dag 45 – 4. juli

Da var vi klar igjen for en ny dag og forsøke hvordan det skulle gå med leggen til Patrik. Like før kl 11.00 dro vi fra Tjorvihytta og satte kurs mot dagens mål og plass for overnatting som var Algaradhytta ca 30 km unna. I det vi var begynt å gå var myggen på oss umiddelbart, og første del besto av litt kratt og skog som skjermet mot vinden litt for bra. Det ble en rekke med nye myggstikk og tidvis ukontrollert veiving med armene de første 20 minuttene, før vi kom oss over tregrensen og vinden ga oss en hjelpende hånd med å holde udyrene vekke. Temperaturen denne dagen lå nok i hvert fall på rundt 15 grader pluss, tidvis med sol, og hadde det ikke vært for de 6 sekundmeterne med vind som var meldt, hadde det blitt litt av en ulidelig dag.

image

image

image

Vi kjørte på med ca en time med spasering i slengen og ca et kvarter med pause. Dette var mye kortere etapper og mer pause enn det vi hadde hatt de siste ukene, og håpet var i det minste på at leggen i hvert fall ikke skulle bli verre. For hver pause vi hadde, var det bare å kle seg opp i Goretexuniformen og følge med føttene dersom man valgte å lufte de litt, for myggen nølte ikke lenge før den satt og spiste seg rett igjennom sokken.

image

image

image

Like før vi kom til det koselige lille hyttetunet ved Algaradhytta, var det ingen som skiftet fottøy til Crocs, og ville heller forsøke lykken med lærstøvlene og balansekunstene på de glatte steinene i den overfylte elven. Det endte med at kun venstrestøvelen til Jon unnslapp innvendig vask med nydelig rent smeltevann.

image

image

På hyttetunet fikk vi raskt kommet oss i stand og hengt både sko og klær til tørk. Vannet ble satt på kok, og samtlige av oss tok seg en forfriskende dukkert i elven som rant like forbi hyttetunet. Utrolig deilig, i alle fall etterpå når vi var tørr og varm igjen.

image
Etter Patriks sitt ansiktsuttrykk å bedømme, er han svært begeistret for de fine blomstene ved elvekanten

Ved enden av dagen kunne Patrik oppsummere at han fremdeles hadde bra med smerter i foten, men heldigvis litt mindre vondt enn da vi kom inn til Tjorvihytta for to netter siden. Patrik er nå godt i gang med en ny voltarenkur, og det blir spennende å se hvordan smerten og foten utvikler seg over de neste dagene.

image

Tvungen hviledag..

Dag 44 – 3. juli

Etter vi sent kom til hytten i natt, ble det sent opp av den svært behagelige sengen. Patrik hadde fortsatt relativt mye smerter i leggen sin, og mistanken om senebetennelse som vi har hatt en stund, begynner å bli kanskje det eneste svaret på problemet. Vi finner frem telefonen og ringer Doktor Åshild Berentzen (søsteren til Trygve), og får litt konsultasjon per telefon. Og hva er løsning på problemet med senebetennelse, jo ikke belaste foten og hvile. Akkurat det motsatte av hva vår hverdag er forbundet med.

image

Vi velger derfor å ta en “tvungen” hviledag ved Tjorvihytta for å ikke gjøre foten verre, og må etterhvert legge opp dagene våre med hyppigere pauser, og ikke gå lenger enn strengt tatt nødvendig. Vi har også med oss joggesko, og rådet vi fikk var også å bytte fottøy der dette var mulig. Vi må derfor kanskje bevege oss mer på vei der dette er mulig for en periode fremover.

image

Trygve gjorde ett forsøk på fiskelykken, men måtte innse at det ikke var fisk i vannet etter en liten time. Det samme gjorde først Patrik og deretter Jon, men ble ganske kjapt jaget inn av myggen da vinden roet seg litt utover ettermiddagen.

image

image

Vi ble sittende å slappe av innendørs hele kvelden med kortspill og yatzy, og spiste masse god mat for å få sekkene enda lettere til morgendagen. Så var det bare å håpe på en friskere pote på Patrik i morgen.

image

Regn og vind

Dag 43 – 2. juli

Etter enda en lang og avslappende morgen, kviknet vi etter hvert til og begynte så smått å pakke sekkene våre. Vi lå litt bak skjema med å publisere de daglige reiseskildringene våre grunnet lite og ingen dekning siden Abisko, så det gikk fort noen timer med å laste opp bilder og legge ut nye oppdateringer, før vi kunne komme oss avgårde.

image

Klokken ble mye, fryktelig mye, før vi kvart over seks endelig var klar til å forlate fjellstuen. Vi var innstilt på en distanse på 22 kilometer og trodde vi bare skulle mer eller mindre holde en jevn høyde mot Tjorvihytta som vi ville overnatte i. Dessverre samsvarte ikke kilometerne som var opplyst på ut.no med virkeligheten, og vi endte i stedet opp med en distanse på nærmere 30 kilometer i et ganske så kupert terreng og til tider dårlig merket sti.

image

image

Litt over halvveis på vår ferd, stakk vi innom en annen DNT hytte (Tjalalves) for en pust i bakken, og kom til en overfyrt hytte med et ungt par som var på helgetur. Da var klokken allerede blitt ca 22.00 og vi satt her en liten halvtime før vi tok sekken på ryggen og dro avgårde, selv om fristelsen for å bli, var ganske så stor. Været til nå hadde bydd på rikelig med vind og nedbør, og det var ikke så behagelig å igjen iføre seg de våte kalde klærne. Men, så sta som denne gjengen kan være, så satt vi kursen mot Tjorvihytta og de siste 12,5 km når kl var 22.30.

Det vi var noe bekymret for var om det var noen på hytten vi skulle til, for ifølge ut.no var det kun 4 sengeplasser der. Ganske nøyaktig kl 01.30 kom vi frem til Tjorvihytta, og vi var ganske fornøyd da vi kunne skimte at hengelåsen fortsatt hang på døren, noe som ofte indikerer at det ikke er noen inni hytten, med mindre de er låst inne. Vi fikk raskt fyrt i ovnen og hengt alt av utstyr og klær til tørk, og i tillegg laget oss litt god nattmat. Patrik har i de siste dagene slitt med store smerter i leggen, og etter dagens gåtur var nå smertene betydelige. Vi brukte derfor litt tid til å få tøyd ut foten hans før vi sent sluknet i nok en myggfri sone.

6 uker på tur!

Da vi i månedsskifte januar/februar i år bestemte oss for at vi tar turen “Norge på langs”, var det mye som ikke var på plass. Ikke visste vi når det var lurt å starte, bare at vi satset på å dra om ca 4 måneder. Vi tenkte da at 4 måneder var godt nok med tid til å trene og planlegge denne ekspedisjonen på, og ikke minst få på plass alt nødvendig utstyr. Men tiden gikk i rekordfart og plutselig var det bare 3 uker, og mesteparten av turutstyret var ikke på plass. Da det bare var en uke igjen, begynte det virkelig å haste, og vi fikk den siste forsendelsen med mat og turutstyr to dager før vi dro.

Det sies at man alltid skal prøve å sette opp teltet før man skal på tur, men det prøvde vi ganske nøyaktig en mil sør for Nordkapp. Heldigvis var teltene fra Helsport i orden, og ganske enkle å forstå. Vi fikk veldig mye god hjelp fra familie og venner til de siste forberedelsene før vi dro, noe som var helt avgjørende for at det utrolig nok gikk så greit som det gjorde. En stor takk til Erik Rosendahl og hans kollegaer i Stadion sport, for tålmodig og god hjelp med bestillinger av turutstyr.
Også en stor takk til Privatmegleren ved Arild Vikøyr og Herman Brandt som har sponset alt av det tekniske utstyret som gjør at de i heimtraktene våre kan følge oss på turen.

Hvordan har det da egentlig gått å være på tur i en hel måned?
Svaret på det må være at det har gått overraskende greit. På den fysiske fronten så har kroppen en unik evne til å endre og tilpasse seg det nye livet med harde og krevende turer hver dag. Det gikk ikke stort mer enn en ukes tid med sekken på ryggen før vi merket stor forskjell.
Den psykiske delen har også gått veldig bra. I forkant av turen tenkte vi mye på at vi skulle være borte i 4 måneder, og forberede oss selv på hvor lenge det faktisk er. I praksis viste det seg at vi ikke tenker så mye på målet helt der nede i Lindesnes etter 120 dager, men neste depot eller tettsted hvor det er mulig å spise noe annet enn frysetørket mat.

Har ekspedisjonen til nå vært som forventet?
Da vi begynte å planlegge turen, var noe av det vi tenkte var viktig, at vi kun skulle gå på norsk side langs hele turen, da det tross alt er “Norge på langs” vi har begitt oss ut på. Det har vi åpenbart gått vekk i fra, da vi har vært innom både Finland og Sverige. Vi vet allerede nå at mange av våre gode venner kommer til å stå på Lindesnes og si; “Dere har jo ikke gått Norge på langs, prøv på nytt!”
Å gå Norge på langs, kun på norsk side, er absolutt ingen umulighet, men det krever nok en del mer planleggingstid enn vi hadde til rådighet. Alternativt kan man jo bare gå enda mer på veier, det hadde også løst saken. Det ble i alle fall til at vi går mye samme vei som resten av eventyrerne som går “Norge på langs”.
Vi tenkte som så at vi også skulle bo for det meste i telt, og unne oss en natt i hytte i ny og ne. I praksis ble dette til at vi sov i telt ved finværsdager eller opphold, og tok inn på hytte/hotell ved ruskevær og på hviledager.

Hvordan reagerer kroppene på belastningen og det å gå over 30 kilometer om dagen?

Jon
Kroppen har har stort sett taklet påkjenningene bra, men det anbefales ikke å gå på trynet/leggen når du er helt avhengig av beina. Det har vært litt slitasje på beina rundt anklene, men dette klarte jeg heldigvis å tape opp før det det utviklet seg til skikkelige gnagsår.

Patrik
I starten og ut i fra Nordkapp gikk det langt bedre enn ventet, og overtråkket som jeg hadde før avreise har ikke bydd på noen større problemer, foruten at det å gå med tapet fot i ukesvis fort kan utvikle litt irritert hud/kontakteksem.
Formen har gradvis blitt bedre og bedre, og det å gå med sekk er etterhvert blitt en naturlig del av hverdagen vår. Etter at vi tok fatt på Padjelanta i Sverige har etappene blitt lengre og pausene kortere, noe som har ført til at høyreleggen har begynt å krangle. Mye kan tyde på at en senebetennelse er under oppseiling, og at hyppige og korte pauser derfor må innføres, i alle fall for en periode.

Trygve
Det har stort sett gått greit, og den lille muffinsmagen jeg klarte å legge på meg før vi dro, kom meget bra til nytte. Etter den første måneden skjønte jeg på fotbladene mine at jeg hadde forsømt vedlikeholdsplikten min, og var etter dette ganske nøye med å vaske de oftere og smøre de med fet krem. Huden blir ganske hard og udelikat, og man blir ganske nummen og følelsesløs i flere av tærne. Dette husker jeg også var et symptom som de fleste i militæret pådro seg etter mye gåing i starten, så dette anser jeg som ufarlig. Akillesen var også litt øm da vi hadde gått en ukes tid, og det kan nok enkelt forklares med at skoene ikke hadde fått gått mange mil før ekspedisjonen. Jeg tapet derfor begge hælene (ikke sammen) som jeg gikk med frem til Kautokeino, og har ikke hatt behov for å tape etter dette.

Reiseskildringer
Da ordet blogg er et ganske så negativt-ladet ord, velges heller ordet reiseskildring på nett. Det går mye mer tid med å skrive og overføre bilder enn hva vi hadde trodd. Alle reiseskildringer er skrevet av Trygve og Patrik i samarbeid, hvor den ene skriver et utkast, og den andre leser igjennom og rettskriver og supplerer med mer tekst. Vi håper de som leser reiseskildringene våre synes det er spennende å lese, og kom gjerne med innspill om noe savnes.

Hviledag i Sulis/Sulitjelma

Dag 42 – 1. juli

Siden forrige hviledag i Abisko har vi vandret over 30 mil til Sulitjelma, og en hviledag var nå virkelig på sin plass. De siste dagene hadde Patrik hatt bra med smerter på forsiden av høyre legg, så håpet var at foten nå skulle få muligheten til å hvile seg frisk igjen.

Fakta: Sulitjelma er en gammel gruveby for kobber og svovelkis, og gruveselskapet hadde på det meste ca 1750 ansatte. Gruven ble nedlagt i 1991 og hadde lenge vært en av de aller mest forurensende bedrifter i landet.

Etter en god natt søvn og en lengre frokost var det på tide å komme i gang med planleggingen av ruten frem mot neste depot i Hattfjelldal, ca 30 mil unna. Kart ble funnet frem, og ettersom vi befinner oss i et område med 4G dekning har vi nå anledning til å søke opp både rutevalg, hytter og tettsteder på nett. Før vi ankom Sulis hadde vi snakket om å ta en periode fremover å gå fra hytte til hytte for å kunne unngå myggen mest mulig. Vi ønsket da å redusere vekten på sekken noe, slik at vi kunne bevege oss igjennom Mygglandia kjappest mulig. Vi valgte derfor å sende telt, liggeunderlag og turstoler videre til Hattfjelldal, men for å få det til er vi avhengig av å finne en rute der vi kan gå fra hytte til hytte.

image

Dette skulle vise seg å bli litt av en kabal, men etter et par timer, litt søking på nett og og noen telefoner, var vi kommet frem til en rute som kan bringe oss fra hytte til hytte.

 

image

image

Etter den slitsomme planleggingsøkten var det på høytid å slappe av litt på sofaen, og alle 3 fant hver sin sofa der vi ble liggende å surfe på nett med radioen summende i bakgrunnen.

Ut på ettermiddagen var det igjen tid for å komme seg til butikken, slik at vi fikk handlet inn ny proviant samt sendt avgårde pakkene med telt og annet utstyr som skulle returneres til Os og Hattfjelldal. Dagen i forveien hadde Kim Stian sagt at han kanskje ikke hadde anledning til å hjelpe oss med transport til butikken, men at han kunne høre med en venninne. Vi sendte tekstmelding til Kim Stian og fikk raskt til svar at han skulle sjekke opp i det og gi oss en snarlig tilbakemelding. Etter kun få minutter tikket det inn en ny tekstmelding om at transport var ordnet og at vi måtte følge med på bilene som kom kjørende. Et kvarter senere dukket det opp en bil med en hyggelig jente som het Therese, og som skulle kjøre oss ned til butikken og opp igjen. Innkjøp av ny proviant og sending av pakker ble unnagjort i rekordfart, og etterpå ble det tid til en liten rundtur på det nedlagte industriområdet, hvor noen gatekunstnere har fått utfolde seg på utstyr og bygninger. En artig og urban opplevelse for oss som stort sett har tilbragt de siste 6 ukene i fjellet.

image

image

image

Da vi kom tilbake til hytten var det klart for middag, mere avslapping og ikke minst litt etterlengtet vask av klær. Det skal her nevnes at dette er første gang på turen at klærne har fått en skikkelig vask i varmt vann – det var på høytid kan men si! Leggsmertene til Patrik var fremdeles merkbart for mye etter hviledagen, så det ble litt dugnad med uttøying og leggmassasje. Litt over midnatt tuslet den ene etter den andre til sengs.

Norge og 100 mil

Dag 41 – 30. juni

image

Da vi forlot vår siste svenske fjellstue og den hyggelige turgåeren fra Polen, hadde vi ca 5 kilometer igjen før vi entret det Norske territoriet igjen. En liten funfact om Patrik er at han er halvt svenske. Det illustrerer han veldig godt her med å stå med en fot i hvert land ved riksgrensen.

image

Det var jo egentlig ikke store forskjellen på terrenget, men det føltes allikevel godt å vite at vi nå var i hjemlandet igjen, og skulle nå kun bevege oss i Norge og videre sørover. Fra vi entret Norges grenser var det estimert en god time til fots før vi kom til Sorjushytta til SOT (Sulitjelma og Omegn Turlag) hvor vi skulle ha oss en bedre lunsj (les frysetørket mat). Sorjushytta lå på en fantastisk flott plass med nydelig beliggenhet innerst ved et turkisfarget og krystallklart vann. Været var strålende da vi var her, og vi ønsket nesten å bli her da hytten og plassen var så flott.

image

image

image

Etter lunsjen bar det videre mot Sulitjelma og vi passerte mellom breene Blåmannsisen og Sulitjelmaisen. Vi klarte ikke å se disse breene fra dalen vi gikk gjennom, men vi fikk allikevel mange flotte syn utover Sulitjelmafjellene.

image

image

Litt senere på dagen kom vi frem til neste turhytte til SOT som var nye Sulitjelma fjellstue. Etter litt frem og tilbake fant vi ut at hotellet i Sulis var omgjort til asylmottak, og vi bestemte oss for å ta to netter her da vi nå hadde fortjent en ny hviledag, og vi til nå har gått ganske nøyaktig 100 mil siden vi startet på Nordkapp. Nye Sulitjelma fjellstue ligger ca 4 kilometer opp fra Sulitjelma og siden det nærmet seg stengetid for butikken, ble vi enige om å rekvirere enn taxi. Det skulle vise seg å bli vanskelig, da nærmeste taxi befant seg i Fauske, ca 35 kilometer unna. Telefonvakten hos taxibyrået foreslo at vi heller skulle finne en lokal pokal som kunne kjøre oss frem og tilbake til Sulis. Med litt hjelp fikk vi kontakt med en meget hyggelig kar ved navn Kim Stian, som kunne være behjelpelig med å transportere oss. Helt konge! Etter en kort stund dukket Kim Stian opp og vi dro ned til butikken, hvor vi fikk handlet og hentet ut depotpakkene våre. Vel tilbake på fjellstuen var det klart for å fråtse i Grandis, brus, øl, mengder med snop og masse annet digg. Resten av kvelden ble tilbragt i horisontal stiling på sofaen og med radio.

Kiosk i “ingenmannsland”

Dag 40 – 29. juni

Vi pakket sekkene våre og dro fra Arasluokta, og satte kursen vår mot Staloluokta fjellstue, hvor vi hadde fått et tips fra en turgåer om at det var mulig å kjøpe litt snacks fra en liten kiosk i området. Vi fulgte den flotte Padjelantaleden og gikk i et fantastisk flott turterreng. Da vi kom frem til Staloluokta etter 12 km, var det riktig at det fantes en kiosk, og den hadde faktisk åpningstider også. Ganske utrolig, og med de ca 50 varegrupper som fantes i denne lille buen, framsto kiosken som det rene supermarked for oss. (Bildene av kiosken er hentet fra deres Facebook side)

image

image

Vi kjøpte oss litt snacks og svenske kjøttbullar som vi kunne variere middagen vår litt med, og satt med den svenske fjellstuen og spiste samtidig som vi slo av en prat med en tysk turgåer, og en mor og sønn fra Sveits som var på tur. En hyggelig lunsj med litt sosialt samvær.

image

Etter lunsjen var det nye 18 kilometer til en ny svensk fjellstue hvor vi planla å overnatte. Store deler av denne distansen befant seg i et myggeldorado av dimensjoner, og sammen med varme og vindstille perioder, ble det en heller ubehagelig opplevelse. Etterhvert var vi så heldig at vi skulle litt opp i høyden, og kjølig deilig vind kom vår vei. Da vi sent kom frem til Sårjåsjaure fjellstue på ca 800 meters høyde, kom vi frem til en liten og koselig hytte, helt ved elveutløpet av Sårjåsjavrre-vannet som deles av riksgrensene mellom Norge og Sverige. Dette skulle nå være vår siste natt i Sverige, og etter planen er vi nå helt ferdig med vasingen vår i andre land enn Norge på denne ekspedisjonen vår.

image

image

Jon forsøkte fiskelykken på nytt, og hevdet han hadde fisk på samme størrelse som sist på kroken frem til 2 meter fra land, som senere ble redusert til 1 meter. Hva som er sant vites ingenting om..

Ganske sent denne kvelden kom det en sliten turgåer med tung sekk som også ønsket å overnatte i hytten. Denne karen var opprinnelig fra Polen, men jobbet som resepsjonist på et hotell i London. Hans store drøm var å reise til Svalbard, og på alle feriene hans dro han helst til villmarken i Norge og Sverige. Da vi fortalte om våre intensjoner for turen vår ble han virkelig misunnelig, og kunne ikke forstå at det var mulig å ta seg fri så lenge for å leve livet. Dette var en virkelig bekreftelse for oss om hvor privilegerte vi er som har slike muligheter, og vi er veldig glad for at vi har grepet sjansen mens den var her for oss.

Padjelanta nasjonalpark

Dag 39 – 28. juni

image

Da vi våknet, hadde det svenske unge paret pakket sakene og dratt avgårde. Vi fikk i oss frokosten, og dro avgårde fra den flotte svenske fjellstuen. Vi skulle nå begynne på Padjelanta nasjonalpark, og var veldig spent på hvordan stiene i området var med tanke på hva vi hadde vandret gjennom de siste dagene. Det viste seg at stiene her skulle være stort sett fantastisk flotte å gå på, og på de fleste myrområdene var det lagt ut klopper/treplattinger i kilometervis totalt sett.

image

Også i dag beveget vi oss utrolig fort på stiene, og før vi visste ordet av det var vi kommet til lunsjhytten som lå ca 18 kilometer unna. Her datt vi oss inn i en liten åpen svensk stue med en håndfull turgåere fra Polen som hadde sovet på hytten noen dager.

image

image

Etter lunsjen bar det avgårde ca 12 kilometer til Arasluokta fjellstue, hvor vi planla å sove i en ny åpen turisthytte. Her fikk vi slappet av og laget oss litt kveldsmat før vi la oss til ro. Dessverre var det en ganske klam og dårlig ventilert hytte, og i kombinasjon med en liten håndfull mygg som hadde klart å snike seg inn i løpet av kvelden, var det ikke noe god natt. Da kl var 02.00, var det akuttilfelle av myggkløe på Trygve, og den varme klamme hytten hadde gjort natten til en ubehagelig opplevelse til nå. Han valgte derfor å sette opp teltet sitt i rekordfart, og klarte først å slappe av når han var helt sikker på at det ikke var noen mygg som hadde sneket seg inn sammen med flyttelasset.

Endelig elg

Dag 38 – 27. juni

Som forventet, var det en dårlig natt, og spesielt for Patrik og Trygve. Det beste vi imidlertid kunne våkne opp til var tilfelle, vind, mye vind. Sliten etter gårsdagens langkjøring og lite søvn, pakket vi teltene, og begynte mot lunsjmålet vårt som var innendørs i en svensk turisthytte. Her visste vi at dersom hytten var åpen, kunne vi spise og hvile i fred fra myggen. En ting vi i hvert fall kunne fastslå, var at den personen som hadde ansvar for denne delen av Nordkalottleden, ikke lenger hadde jobben, og det var heller ingen nye som var ansatt for å ta over ansvaret. Det var helt utrolig at vi i det hele tatt til tider fant stiene som ofte var fullstendig gjengrodd!

image

Det gikk ikke mer enn en time til fots, før vi igjen oppdaget en bro som ikke lå over elven. Da var det rett i Adams drakt med sekk på rygg og vadestaver i hendene, og passere elven asap før myggen tok seg mer til rette enn hva vi kunne tillate.

 

Like før vi kom til lunsjhytten, kom vi til et privat hyttetun, og fikk for første gang sett skogens konge, Elgen. Jon skremte de selvsagt vekk før vi klarte å ta bilde av de to elgene i skogholtet, men historien er sann!

image

Etter en avslappende og ganske lang lunsjpause, trasket vi videre de siste 18 km til neste svenske stuga hvor vi håpte å få tilbringe natten over. Formen vår begynner å bli rimelig bra, så distansen gikk unna i en fei gjennom et lite fjellpass og ned i dalen på andre siden av fjellet.

image

Da klokken nærmet seg 23:00 ankom vi en åpen og varm hytte hvor det allerede bodde et ungt svenske par. Etter en lang og klam dag, valgte alle å ta seg en liten kattevask i elven siden vi ikke var alene i hytten, og det var gjerne ikke behov for at vi skulle lukte verre enn nødvendig. Vi beklaget til svenskene at vi sikkert luktet litt vondt. Den svenske piken svarte så diplomatisk at hun ikke hadde lagt merke til noe lukt, men ble raskt rettet av kjæresten sin om at, jo det luktet… mye! Det ble litt latter og vi slo av en prat før vi sluknet for kvelden.

En “nydelig” sommerdag

Dag 37 – 26. juni

Jaggu fikk Espeviken rett! Endelig våknet vi til en skikkelig fin og vindstille sommermorgen med nærmest skyfri himmel. Etter en avslappende morgen, begynte vi ruslingen vår for å ta igjen det tapte fra dagen før. Alt var fantastisk og i skjønneste orden, trodde vi.. Siden vi startet turen for ca 5 uker siden, har vi med unntak av en kort distanse på Finnmarksvidda, med for tidlig fødte mygg, ikke møtt noe nevneverdig antall med mosquitos. Vi fikk knapt lagt forbi oss den første lille fjelltoppen før det vrimlet av mygg på størrelse med hegrer og fullvoksne måker. Utrolig merkelig at myggen kom som om noen skulle ha skrudd på en bryter over natten.

image

image

Skrittene gikk fortere og fortere utover dagen i et desperat forsøk på å gå fra myggen. Det var litt av en merkelig følelse vi fikk da vi hadde stått opp til et fantastisk vær som vi hadde ønsket og drømt om i ukesvis, og nå når det endelig var kommet, var det nesten et lite savn til kaldere og mere vindfulle omgivelser. Vinden som vi ofte hadde irritert oss over på vår ferd, skulle nå vise seg å bli vår aller kjæreste venn.

 

image

image

Jaja, hva annet kunne vi gjøre på en strålende flott, vindstille og myggfull dag bortsett fra å gå dit vi skulle, samtidig som vi hemningsløst slo og viftet bort hegrer og måker. Den Nordsvenske myggen er utstyrt med et slagbår, som er så kraftig at det enkelt trenger gjennom både ulltrøyer, sokker og bukser. Løsningen ble derfor full Goretex bekledning og mygghatt. I lunsjen var det virkelig tragisk å ligge i solsteiken i full Goretex uniform å svette vekk for å unngå å selv bli servert som lunsj for 673 milliarder blodtørstige mygg. Det var såpass gale at vi strengt tatt burde hatt med oss eget ambulansehelikopter med blodtilførsel.

 

image

image

image

Vi hadde virkelig et høyt tempo ut fra lunsjplassen vår, og kilometer etter kilometer ble tatt unna. Vi hørte at vi nærmet oss en større elv, og jublet inni oss da vi så noe som lignet på en bro bortover langs myggsletten. Vi ble vel lettere oppgitt på svenskene da vi oppdaget at broen ikke lå over elven, men i stedet lå fint plassert på elvebredden like ved. Vi tenkte her at svenskene burde få seg et brokurs hos oss Nordmenn eller 10, da de til nå hadde levert noen virkelig krevende stier, og elver som nærmest ikke kunne forseres uten risiko for liv og helse. Vi ble virkelig oppgitt da vi så en liten bro over et lite søkk like etter elven hvor det ikke engang var vann eller behov for noe bro. Da tenkte vi: Jepp, svenskevitsene stemmer!

image

image

Vi gikk nå på en del av Nordkalottleden, og skulle etterhvert bevege oss nedover i terrenget hvor bjørkelandskapet startet igjen. I tillegg til myggen måtte vi nå kjempe oss igjennom en overgrodd bjørkejungel.

image

image

Etter en lang og forferdelig dag takket være myggen, kom vi til slutt utmattet frem til vannet hvor vi skulle campe. Her fikk vi kjapt satt opp teltene, satt vann på kok, og fyrt oss et noe forsinket Sankthansbål hvor vi samtidig benyttet anledningen til å brenne unna søppel som hadde hopet seg opp over de siste dagene. Så snart vannet kokte, kastet vi oss inn i myggfri sone inne i teltet, og forsøkte å sove med en kropp bombadert av myggstikk rundt ankler, knær, albuer, skuldre, rygg og hodebunn.

image

Nordkapp – Lindesnes sommeren 2016