Dag 59 – 18. juli
Da vi våknet til liv i 08.00 tiden, forsto vi fort at vi ikke hadde håpet hardt nok på bedre vær. Selv om det fortsatt var regn i luften var det bare å komme igang med normale rutiner, dvs frokost og dagens første kopp med kaffi. Deretter var igjen tid til å kle seg i den våte Goretexen samt pakke ned det våte teltet, før vi igjen var avgårde til kl 10.00. Første del av dagen var skog, og mer og tettere skog etterhvert som vi kom lavere i terrenget.
Vi var nå på vei kjappeste vei mot Blåfjella-Skjæker nasjonalpark, og vi gikk direkte mot en ny elv som kanskje måtte vades. Da vi var i Røyrvik hadde vi sett på flyfoto at det var noe ved elveutløpet som kun minne om en bro, men det var ikke inntegnet noe på kartet. Vi var derfor veldig spente da vi nærmet oss elven, og vi kikket med langstrakt hals over kanten og ned mot elveløpet. Vi ble ganske fornøyd da vi så noe gamle treplanker som lå over store deler av elven, men som lå litt under vann. Det så ut som om det var en gammel demning som hadde vært her, men vi tenkte at vadingen var fullt gjennomførbar. Første del av elven lå det ingen planker, og her var det litt dypere. Patrik hadde et par dager tidligere tenkt for seg selv at Crocsene mine, de trenger jeg vel ikke mere nå, og lagt de pent fra seg i en hylle i Røyrvik.
Det var i hvert fall ingen ting annet å gjøre enn å begynne klargjøringen for vading, og de som hadde Crocs igjen, tok de nå på. Patrik var denne gangen mest ivrig, og hadde fort stroppet lærstøvlene sine til sekken og begynt vadingen barbent. Trygve og Jon var akkurat klar til å starte forseringen av elven, og Patrik kom seg nesten over før de ekstremt glatte elvesteinene ikke ga nok fotfeste, og elven tok mer og mer tak i både kropp og sekk. På et øyeblikk ble både han og sekk skylt nedover noen mot elvestryket, og kampen mot elven begynte å bli litt skummel. Patrik klarte akkurat å få et siste fotfeste før han var i ferd med å bli skylt nedover elvestrykene, og ved hjelp av vadestavene klarte han merkelig nok å kjempe seg tilbake i balanse. Nå var de to andre luringene meget spent på hvordan dette skulle ende, da vannmassene fortsatt skylte over mesteparten av kroppen hans. Patrik skjønte at her må det tenkes fort, og gjorde et desperat forsøk på å slenge seg mot elvekanten på andre siden og samtidig gripe etter noen rustne jerndeler fra den gamle demningen, noe som på et mirakuløst vis faktisk akkurat lot seg gjennomføre.
I etterpåklokhetens navn, angret Trygve veldig på at han ikke heller tok frem kameraet for å filme, enn å klargjøre seg for en redningsaksjon. Situasjonen så veldig skummel ut på et tidspunkt, men det gikk ikke mange sekunder etterpå før Trygve og Jon lo så tårene trillet. Det var jo tross alt et fantastisk underholdningsbidrag utført av vår alles kjære vossing.
Med vår flaks hadde været den siste timen endret seg til ganske pent vær og mye sol. Like ved elven var det også en hytte med strand og benker hvor vi tok en velfortjent lunsjpause og Patrik begynte tørkeprosessen av alt han gikk i og bar på.
Etter lunsj fortsatte ferden vår mot Blåfjella-Skjæker nasjonalpark, og vi skulle nå inn i et område som vi egentlig gruet oss litt til. Ryktene sa at nasjonalparken i stor grad består av myr, noe som også kartene var ganske enig med ryktene om. Det virket allikevel som om vi var ganske heldig med at det hadde vært lite nedbør, og at myrene var forholdsvis tørre. Vi kunne da bevege oss stort sett rett igjennom de fleste myrpartier, og etappene gikk radig unna.
Etter noen timer til fots begynte Jon som gikk sist i rekken, å hyle og springe det han var god for. Han hadde mer eller mindre gått i samme fotspor som Trygve og Patrik, men Jon hadde da klart å tråkke på et jordvepsebol. Vepsene fikk inn 3-4 kjappe stikk på foten hans før hastigheten vår på marsjeringen var doblet, og vi kom oss unna. Vi var da moden for en pust i bakken, til vi oppdaget at vepsene ikke hadde helt gitt opp å straffe hærverkeren Jon. Sekkene kom på ryggen i et blunk, og vi gikk ytterligere en kilometer før vi tok en lang og god matpause. Doktor Berentzen hadde sendt med oss en salve for insektbitt, som vi endelig fikk brukt for, og de to andre var glade det ikke var de som var offeret.
Vi bestemte oss for å gjøre unna noen gode etapper til denne kvelden, for å nærme oss det hårete målet vårt om å nå Gressåmoen fjellgård. Etter to gode etapper, bestemte vi oss for å ta den første å beste leirplassen, og vi endte opp med å være kun en times spasering unna målet vårt og fjellgården. Selv om myrene i området var ganske tørre, var det fremdeles en myr. Og i myrområder er det spesielt to kryp som liker seg, og som vi ikke liker noe særlig, nemlig mygg og klegg. Vi var litt uenig om dette kunne være ny rekord for antall svevende torturinsekter, men vi var i alle fall ening om at det var en klar topp 5 plassering.
Litt bedre forhold ble det da vi fikk fyrt oss et stort bål, og det slo oss at vi nå brant vårt første furubål på turen. En meget fin avslutning på en lang og slitsom dag.