Dag 74 – 2. august

Da var det en ny dag og nye kilometer på asfalt, og dagens første delmål var Alvdal. Mye orking og stønning var det denne morningen med generelt trøtte kropper, i hvert fall frem til den første kaffikoppen var inntatt. Jon sine føtter var såpass vonde at han valgte å kjøpe nye joggesko med ultramye demping, og de gamle joggeskoene ble sendt hjem med posten. Glad, fornøyd og stolt, ledet Jon an på vårt lille tog videre ferden. Tynset var forøvrig en utrolig flott plass. En liten bygd som virket å være svært velholdt og lå antagelig i et satsningsområde. Slagordet til bygden sier vel klart å tydelig hva som skjer dersom man tar turen hit.

Med ca 24 kilometer til Alvdal, fant vi ut at vi måtte ha en lunsj, før lunsjen. Den ble da inntatt halvveis til Alvdal i en veikant like ved elven, hvor vi også fikk en prat med en godseier i området. Vi fikk også sett et rådyr som løp over veien og videre inn i skogen. En imponerende fart og sprett i dette dyret, som beveget seg som en supermonsterhare gjennom den åpne furuskogen. Det gikk selvsagt så fort at det ikke var mulig å trekke frem kameraet i tide.

Vi labbet videre og kom inn til Alvdal sentrum hvor vi handlet litt mer mat og spiste litt lunsj på Jafs. Da vi nå skulle videre inn mot fjellheimen, benyttet vi og anledningen til å lade litt elektrisk utstyr her. Etter en time fra Alvdal i regn ble vi endelig kvitt asfaltjaget for denne gang, og fikk gå over en bro med et meget imponerende elvejuv. Like etter fikk vi omsider fotografert en elg også, som sto og flekset på et jordet.

Nå kjente vi etterhvert at beina var modne for å finne en teltplass for natten, og vi ruslet en liten time innover veien til vi fant en passende flate i tjukk mose, men noe fuktig mose. Nå var det bare å rigge seg til etter beste evne på det våte underlaget og ta kvelden.

Dag 73 – 1. august

Da var faktisk august måned her, og alle tre var i passe god form etter matforgiftningen. I hvert fall god nok til at vi kunne bevege oss videre fra Os og i retning mot fjellheimen igjen. Men før fjellheimen kan begynne, må vi først igjennom to dager med forflytting på vei, og i all hovedsak asfalt, dessverre. Det var uansett bare til å starte dagen, og første stopp var Os sentrum og matbutikken Spar.

På første del av dagen fikk vi varmt og fint vær, men solen ble litt senere truet av noen særdeles mørke skyer. Slikt vær har det vært den siste tiden, og det er også meldt lignende vær i noen dager fremover. Altså, skiftende og ustabilt vær med fare for lyn og torden.

Etter nesten to mil langs vei, kommer vi etterhvert til et lite tettsted som heter Tolga og hvor vi nå var klar for dagens lunsj. Her ble det til at vi tok inn på en liten kafeteria hvor de serverte hjemmelaget karbonade-middag. Fantastisk godt, ikke fullt så billig. Etter Tolga gikk vi videre i retning Tynset som lå gode to mil unna. Vi så for oss å gå mesteparten av denne distansen i dag, slik at det kun gjensto en kort etappe inn til Tynset i morgen. Timene gikk fort, og plutselig var vi kun 7 kilometer unna Tynset. Området vi gikk i var lite egnet for telt med jorder på begge sider av veien. Vi ble derfor fort enige om å gå de siste 7 kilometerne inn mot sentrum, og heller satse på Tynset campingplass som og lå like ved matbutikken.

Da vi kom inn til Tynset var fotbladene særdeles vonde og kroppene godt slitne. Det var akkurat som om vi kollektivt gikk tom for energi på de siste 5 kilometerne. På campingplassen valgte vi å leie en liten hytte i stedet for telt, da det totalt ble litt rimeligere enn å betale leie for 3 teltplasser, utrolig nok! Dette var noe vi ikke skulle angre på da det utover kvelden kom noen små febertendenser for flere av oss. Da var det godt å ha en varm hytte med senger, og ikke minst et varmt og tørt sted hvor vi fikk tørket opp de våte sekkene våre som fikk en god regnskyll rett før vi ankom Tynset. En varm dusj var heller ikke å forakte for en kald og trøtt kropp.

Dag 72 – 31. juli

Da var det store spørsmålet om vi kunne gå noe videre i dag, eller om vi måtte ha en ny ufrivillig hviledag. Formen til Jon og Trygve var betraktelig bedre i dag, men Patrik var ikke i spesielt god form. Vi inntok litt mat, og Patrik tok en frokosthvil for å kjenne om det kunne være noe bedring på vei. Men noe bedring var dessverre ikke å oppdrive hos Patrik, og vi så oss nødt til å ta en ekstra dag i Os. Litt ut på formiddagen gikk Jon for å forlenge oppholdet med en natt, men det viste seg dessverre at campingplassen var full, og at vi måtte videre til neste campingplass som lå litt nærmere Os sentrum.

Jaja, det var ikke noe annet å gjøre da enn å pakke sekkene og ta veien fatt. En fordel som kom med dette tvangsbyttet av hytte var at vi kom en god del nærmere den søndagsåpne Sparbutikken i Os. Som alle spy-syke pasienter, bestilte også Patrik en Grandiosa da Jon og Trygve dro på butikken, men til seg selv, ordnet de en hjemmelaget pizza.

Dagen ble ellers benyttet til å hvile, spise, skrive reiseskildringer og impregnere lærstøvlene, slik at skotøyet er i tipp-topp stand til vi entrer Rondane nasjonalpark om noen få dager. Nå var det ikke annet å gjøre enn å krysse fingre og tær for at alle våknet friske og uthvilte i morgen, og igjen klare for å ta fatt på neste etappe i eventyret.

Dag 71 – 30. juli

Dagen startet urovekkende tidlig, spesielt for Trygve. Ikke lenge over midnatt kom runde nummer to med oppkast, og nattens antall timer med søvn kunne telles på en halv finger. Derimot antall oppkast måtte man ha flere hender for å telle. Det var nesten ikke til å tro at Røros som vi hadde sett sånn frem til skulle bli den værste dagen på turen til nå. Formen til Jon og Trygve var mildt sagt svært laber, og vi bestemte oss for å forsøke å gå et stykke, så kunne vi i værste fall ta inn på en campinghytte i Os (Hedmark) etter rundt 13 kilometer.

Vi startet ferden i retning Os, og la turen innom kjøpesenteret med matbutikk for å lete etter noe fristende næring. Halvveis til Os hadde Patrik gått i fra Trygve og Jon, og i den første pausen skjønte de to hvilken dårlig ide det var å legge ut på langtur i dag. Det var i hvert fall full enighet om at vi skulle ta inn på en en campinghytte asap, noe som kroppsspråket tydelig signaliserte at det var behov for.

En drøy time til på veien var det som måtte til for å komme til campingplassen, som lå ca 2 kilometer før Os sentrum. Her svingte Trygve og Jon av på automatikk, mens Patrik hadde vært i flytsonen og spasert inn til sentrum. Dette passet svært bra for hyttefolket som kunne sende handleliste på sms. Noen timer strak ut på sofaen kombinert med litt Grandiosa og brus, bidro etterhvert til at formen var stigende på de som var i dårlig form. Dessverre var det nå Patrik som skulle ut i uføret, og kroppen hans ga klar beskjed om at den solide dosen med jordbær og vaniljesaus som han nylig hadde inntatt, den skal ut igjen, og det med det samme! Forståelig nok ble dette en kveld som ble avsluttet uten spesielt mange hæler i taket.

Dag 70 – 29. juli

I dag skal vi til Røros. Vi hadde nå kun 12 kilometer inn til Røros sentrum, og dagen vi har sett frem til i lang tid var endelig her. Ikke bare på grunn av at vi skulle møte vår gode kamerat Henning Herfjord, men og på grunn av at vi kan nyte masse god mat fra denne verdensarv-plassen samt at vi nå har tilbakelagt rundt 2/3 av distansen fra Nordkapp til Lindesnes. Men før vi tok beina fatt og spaserte sjarmøretappen inn mot sentrum, skulle vi få besøk av ca 9 svært nysgjerrige ungkyr som lurte på hva i alle dager soveposen til Trygve var, og ikke minst oppdaget de hvilke fantastisk delikatesse aske egentlig er. De modigste kuene slurpet i seg den nybrente asken som om det skulle vært gelé og vaniljesaus, og de mindre modige kuene nøyet seg med å slikke en annen modig ku rundt munnen.

Da morgenshowet var over, pakket vi teltet og begynte på de to siste timene inn mot Røros hvor Elden var på programmet denne langhelgen. Elden er et utendørs musikkspill som omhandler historien om disse 3000 svenske soldatene som omkom tidlig på 1700 tallet. Stykket er tydeligvis svært populært, og det skjønte vi en uke tidligere da vi forsøkte å bestille rom på flere fullbookede hotell. Vi bestilte derfor overnatting på første og beste plass som hadde ledig rom, som ble “Fjellheimen helse og ferietun”, et slags vandrerhjem. Her var vi på plass i god tid før innsjekk var mulig, men ble likevel godt tatt i mot og vi fikk sitte i spisesalen å nyte en kopp kaffi og tre. Ikke lenge etter innsjekk dukket Henning opp som hadde kjørt i ca 3 timer fra Rena (ja han er med i en militant gruppe), og etter at alle 3 hadde tatt seg en velfortjent dusj, spaserte vi inn mot de vakre gatene i Røros.

D

Vi valgte å sette oss ned på spiseplassen “Skanckebua bar og restaurant”, før vi tok oss en liten spasertur for å se på de flotte plassene i Røros. Deretter var det en tur innom Peder Hiort mathus da vi ikke var helt mett etter første matrunde. Like før maten ble servert, fant Jon ut at han helst skulle vært innom overnattingsstedet og spist Paracet og hvilt en halvtime da han ikke følte seg helt bra. Mens Jon tuslet tilbake til Fjellheimen helse og ferietun ble resten av gjengen sittende å nyte pizzaen og en øl. Planen var at Jon skulle komme tilbake, men da spisestedet var i ferd med å stenge og Jon ikke hadde dukket opp, ba vi om å få maten hans i en doggybag. På dette tidspunktet følte spesielt Henning og Trygve at de hadde tatt “litt for mye med lystra” med matinntaket, og følte seg fullstendig sprikkmett. Tilbake på “ferietunet” vårt ble Trygve nødt legge seg nedpå grunnet overmetthetsfølelsen, og Jon var ikke noe spesielt bedre i formen sin heller. En liten stund etter Trygve hadde lagt seg ned, insisterte maten i magen på å komme opp. Også maten til Jon hadde ikke noe stort behov for å bli der den skulle være heller. Kvelden ble avsluttet på en rolig og heller uønsket måte på denne flotte plassen.

Dag 69 – 28. juli

Fra “veikanten” var det videre i retning Røros, og i det vi var pakket og klar til å dra videre, tittet solen frem og ga oss strålende vær. Etter halvannen time langs veien passerte vi Eafossen, og her fikk vi anledning til å kjøpe oss både en is og vaffel i finværet.

Vi dro så videre mot Ålen, og kom akkurat frem til Ålen senter noen minutter før været skiftet om til totalt pøsregn. En iskald beregning syntes vi selv. Her tok vi oss en lang matpause i rundt to timer til det værste været var forbi. Det tok ikke lange tiden før vi ankom Røros kommune, en plass som vi virkelig har sett frem til fra før vi startet turen.

Etter 35 kilometer tar vi av fra hovedveien og går veien om det lille tettstedet “Glåmos”, hvor vi håper å finne oss en fin teltplass for natten. Midt i dypeste bondelandet går vi inn på en liten stikkvei som krysser jernbanen og går videre mot elven Glomma. Her passerer vi en grind hvor det er plakatert med beiteområder, og ikke lange tiden etter vi har passert første grind, blir vi tatt igjen av en kar som vi først mistenker er en bonde som vil hindre oss i å slå leir her. Det viser seg imidlertid å ikke være en irritert bonde, men en hyggelig kar ved navn Hans Vintervold. Hans er tidligere bonde og nå ordfører for sin tredje periode i Røros kommune. Han har med fluestangen sin og er på vei for litt avkobling i en antatt hektisk hverdag. Han sier at om vi følger med han, kan han vise oss en fin plass med både gapahuk og bålplass, noe vi blir veldig glade for.

Vi tok et kjapt bad i Glomma, og fyrte et stort bål for å få varme og koke opp vann til den frystørkede kveldsmaten vår. Så var det bare å nyte maten så godt som mulig med en mystisk tåkestemning over elven, og en fluefiskende ordfører i bakgrunnen.

Dag 68 – 27. juli

Fra Græslihytta var det ned i Tydalen hvor oppstigningen til andre siden av dalen begynte. Målet var i første omgang å gå til en plass kalt “Nordpå” som tidligere var en turisthytte, men nå er omgjort til et kurs og konferansesenter i privat eie. Etter Nordpå var tanken å komme oss videre en god mil i retning Røros, slik at veietappene (fra Nordpå til Røros er det 58 km langs vei) ble noe kortere de neste dagene. Vi startet på nedstigningen og kom etter kort tid inn på “Karolinerleden” som er en historisk rute i svenskenes fotspor fra tidlig 1700-tallet, hvor rundt 3000 soldater døde i fjellet under en retrett (mer detaljer om dette kan antagelig leses på Wikipedia for de som er nysgjerrig).

Etter noen timer til fots tok vi oss en velfortjent pause på en liten fjellhylle med noen flotte fritidsboliger, og vi tjuvlånte benken deres til en pust i bakken.

Vi fortsatte ferden videre over fjellet, og ankom den utrolig flotte og velstelt eiendommen Nordpå. Her fikk vi en prat med vertskapet som hadde sommerstengt på gården, men hagearbeidet kunne ikke forsømmes. Vi fikk lov til å sitte i hagen deres å lage oss et “realt” måltid, og vi fikk og inntatt en bayer som vi fikk kjøpt, til tross for at stedet var sommerstengt.

Etter lunsjen takket vi pent for gjestfriheten, og vi labbet videre i retning mot Røros. Vi hadde ikke annet mål for dagens teltplass at den skulle være en god mil fra Nordpå, og at det sannsynligvis ble i veikanten. Etter drøye to timer til fots, fant vi en liten bredde som lå mellom elven og veien. Et ypperlig sted for å slå opp telt! Her fikk vi akkurat nyte den siste halvtimen med sol, før den forsvant ned bakom fjellet.

Dag 67 – 26. juli

Etter en god natt søvn, våknet vi til nok en dag med fint og varmt vær. Værvarselet for de neste dagene spår vekslende vær med både sol og regnbyger. Vi fikk pakket ned teltene våre og betalt for overnattingen (å telte utenfor turisthyttene koster alt fra 40-70 kroner, og man får da anledning til å benytte seg av kjøkken, fellesrom og toalettfasiliteter). Like før vi var klar for å sette kursen mot Græsli, spurte den hyggelige bestyreren om vi ville ha noen kjeks med hjemmelaget prim, og det ville vi jo selvsagt. Vi spiste opp kjeksene og slappet av mens vi diskuterte den videre ruten mot Røros. Valget sto nå mellom å gå til Græsli og videre mot Kjølihytta, eller vi kan gå vestover mot Nordpå og Aunebygda. Veien over Kjøli innebærer at vi må bestige et fjell på over 1000 MOH hvor også hytten ligger, og ifølge DNT sin egen informasjon om hytten, lå den veldig værhardt til. Den andre veien om “Nordpå” gir oss omlag 60 kilometer langs vei, og etter litt vurderinger ble vi enige om at denne veien nok var både raskest og enklest.

I det vi hadde knytt siste knuten på skoen åpnet himmelen seg og regnbygene som meteorologene hadde spådd viste seg å stemme. Den første etappen gikk vi i temmelig heftig regn og vi var alle godt gjennomvåte da det var tid for pause. Patrik, som gikk i shorts, valgte å droppe den første pausen og heller fortsette mot Græslihytta når han først var blitt varm i maskineriet. Været endret seg helt etter ca 2 timer, og tidvis var det varmt og sol, men det gikk ikke lange tiden før en ny regnbyge var i gang og nok en gang var det tid for å ta på seg Gore tex jakken og snøre hetten.

Rundt kl 16.00 ankom Trygve og Jon Græslihytta, og kunne se ned i det fjerne mot hytten en staut Vossing som tok seg et lite fuglebad i den bittelille bekken ved hytten. Vi fikk innlosjert oss i hytten og hengt det som var vått til tørk (dvs. alt), og fikk lagt oss langstrakt ut på de lange sofabenkene i stuen. Det var også ganske digg å komme til en hytte forholdsvis tidlig og få slappet av en hel ettermiddag og kveld (vi har hatt for vane å slå leir i 21-22 tiden, altså ganske sent og med lite tid til annet enn spise og sove).

Dag 66 – 25. juli

Vekkerklokken var innstilt på kl 08.00, og Trygve hadde akkurat kommet seg ut av teltet før en bil stoppet ved parkeringsplassen like ved, og en kar kom ut og sa at vi ikke kunne telte på denne plassen. Vi sa høflig at dette var i orden, og at vi allerede var i gang med å pakke ned for å dra. Da vi nesten var ferdig med pakkingen, kom det jaggu enda en kar som sa at her hadde vi ikke lov å campe. Vi fikk smake litt på følelsen av hvordan John Rambo hadde det i filmen “First blood”, for de som har sett den, og det var tydelig at Meråker ikke satte spesielt pris på vårt besøk. Omsider kom vi oss vekk fra Sissels spiseri, og vi fortsatte videre opp til butikken/posten for å hente ut nye matrasjoner og kart.

Vi var alle tom for mat, så frokosten ble kjøpt og inntatt på Coop Prix, før vi startet ferden videre sørover. Målet for dagen var å komme til Schultzhytta – den første betjente DNT hytten på vår rute. Temperaturen var upåklagelig med skikkelig herlig sommervær og en passe kjølende fønvind.

Etter noen timer til beins, kom vi frem til en hytte som lå idyllisk til ved et lite vann. Foran hytten var det en stor terrasse som passet perfekt for både lunsj og påfølgende cowboystrekk med “tanning”. Fønvinden var også såpass kraftig at vi ble svært lite plaget av flygende grusomheter.

Etter lunsjen var det bare noen hundre meter til fots, før vi så oss nødt til å ta en liten avstikker opp til Kongsgruva. Gruven var på størrelse med en romslig enebolig og temperaturen inn i gruven var såpass lav at det et fremdeles lå en god del snø og is der. Et utrolig kult og imponerende syn!

Ferden fortsatte, og etter en times tid, forlot vi Nord-Trøndelag og vi kom inn i neste fylke som selvfølgelig er Sør-Trøndelag. Ut på kvelden roet vinden seg betraktelig, og med shortsen på, var vi på nytt et vandrende matfat for myggen. Tempoet ble satt opp til noe som sterkt kan minne om kappgang, og i rekordfart nådde vi Schultzhytta og dagens mål. Vi slo opp teltene like utenfor hytten, og etter et kjapt måltid var vi atter klar for soveposen.

Dag 65 – 24. juli

Vi våknet til en fantastisk flott morgen på Ferslia, og vi valgte å tilbringe både formiddagen og deler av ettermiddagen på hytten, da vi visste at vi i dag kun skulle gå 22 kilometer, og at hele etappen skulle foregå på vei. De første 10-12 kilometerne skulle vi gå på grusvei, noe som er mye bedre for beina å gå på enn asfalt.

I følge værmeldingen skulle det muligens komme noen regnbyger ila dagen, men solen skinte og vi var såpass heldige at vi kunne gå i bar overkropp nesten hele veien til Meråker. Veien fra Ferslia til Meråker går langs flere store vann, og på veien passerte vi den ene flotte fritidseiendommen etter den andre.

Vi hadde fått tips om at på Sissels spiseri i Meråker var det god mat, og at andre turgåere hadde fått teltet på den flate plenen like utenfor spisestedet. Vi la derfor snuten mot spiseriet, som vi ankom etter rundt 4-5 timer til fots. Her var det ganske bra med kunder og det virket som om de ansatte hadde alt for mye å gjøre, spesielt med tanke på at Patrik sin bestilling ble glemt. For oss var det uansett ikke noe hast, for vi fikk samtidig ladet alt av elektronisk utstyr, og vi skulle jo allikevel spørre om vi kunne få lov til å slå opp teltene våre på plenen utenfor spisestedet. Da spiseriet stengte kl 21.00, spurte vi hun som fremsto som mest ansvarshavende om det var i orden at vi sov på plenen. Hun svarte at “Hun hadde ikke sett noe, og skulle uansett snart hjem”. Vi tok dette svaret som at dette ikke skulle være noe problem, og satt opp teltene like utenfor uteserveringen. Da var det bare et bad i elven og tannpussen som gjensto, før enda en dag var over og ut.