Dag 26 – 15. juni

I dag våkner vi til betraktelig bedre vær enn i går. Når vi står opp er det litt tåke, men det ser ut som om den skal slippe taket, og at vi endelig skal få en dag med sol.

I går kveld ble vi enige om å komme oss tidlig avgårde om været tillot det, og noen minutter over klokken 08:00 setter vi kursen mot Dærtahytten som er 17 kilometer unna, og som er vårt første delmål på dagens etappe. Dagen starter med en stigning opp mot 1000 meter og dagens første fjellpass. Oppstigningen frem til 700-750 meter går fint og vi merker godt at både bein og kropp har nyt godt av gårsdagens “hviledag”. Etterhvert har solen kommet frem og Trygve finner ut at han skal gå i baroverkropp for å få litt farge på kroppen, og det selvsagt uten bruk av solkrem. Han fikk smertelig erfare at å bevege seg i sol og snø uten solkrem, er mye det samme som grillfunksjonen i en steikeovn. Passer du ikke på til enhver tid, så blir du/steiken brent før du vet ordet av det. Ble noen små blemmer ut av dette prosjektet.

Da vi nærmer oss 800 høydemeter begynner vi å møte mer og mer nysnø, og etter en liten halvtime befinner vi oss nærmest i et bunnløst terreng av ny og gammel snø. Det som bare for en kort stund siden så ut til å bli en flott dag i fjellet, er nå i ferd med å bli starten på det som skal bli den tyngste dagen på ekspedisjonen så langt. Timene går og på det tyngste og kjipeste klarer vi kun å legge tilbake en knapp kilometer i timen. Vi vasser i snø opp til hoftene, og dagens første delmål ved Dærtahytten føles uendelig langt unna. Etter 7 lange timer når vi endelig frem til Dærtahytten og det er tid for en velfortjent lunsj på trappen til hytten.

Etter lunsj setter vi kursen innover dalen og frem mot et litt lavere fjellpass og forhåpentligvis en litt enklere krysning, men også her møter vi på snø og vi får ytterligere noen timer med snø fra midt på leggen og opp til hoftene. Den nye overraskelsen i dette området var myren under den gamle og nye snøen.

Etter nye gode 15 kilometer og 5 timer kommer vi frem til dagens siste fjellpass, hvor stemningen er todelt for hva vi skal gjøre. Jon vil være fornuftig å slå leir, og Patrik og Trygve ønsker å gjøre seg ferdig med dette fjellet, å komme seg over til Dividalen. Avstemningen er klar, men vi beslutter å innta et varmt måltid og få litt næring før vi skulle krype over den siste høyden og milen. Vi fyrer opp stormkjøkkenet og sluker hver sin Real turmat, før vi haster i gang med den siste etappen.

Det var en iskald trekk som kjølte oss godt ned under kveldsmaten, så det gikk ikke lange tiden før vi sprang oppover den siste bakken. De siste 10 kilometerne går relativt greit og når klokken er halv to på natten, ankommer vi endelig Dividalshytta. Alle 3 er nå klare for å få opp teltene og komme seg i posen så fort som mulig, men til vår store forbauselse viser det seg at en av hyttene er åpen og på plassen utenfor står det et enslig telt. Litt nølende entrer vi hytta for å se om det muligens er sengeplass til tre personer til, og vi blir enda mer forundret når vi finner ut at hytten er tom. Vi antar at det er de som har satt opp telt som har låst opp hytten og siden vi ikke har nøkkel bestemmer vi oss for å skrive en lapp til “teltfolket”. Hei. Vi er 3 personer som går Norge på langs, men som dessverre har klart å miste hyttenøkkelen vår. Vennligst vekk oss før dere drar/pakker sammen. Mvh Oss tre som overnatter her. Så fort lappen er skrevet og klærne er hengt opp til tørk, bar det rett i bingen for noen timer med svært velfortjent søvn kl halv tre.

Dag 25 – 14. juni

Fytt i rakkeren så deilig det var å våkne opp i en varm og tørr hytte etter en natt på madrass. Vi står opp og ser ut vinduet, og får litt hakeslepp. Det er hvitt ute som om det skulle vært desember, og tåken ligger lavt. Tilsynsmannen er meget oppgitt over YR som egentlig hadde meldt fint vær. Vi kommer oss skikkelig på beina og inntar frokosten og avventer litt med å gå, i håp om at været skal endre seg til det som er meldt. Timene går og snø endrer seg til regn igjen, og tåken letter aldri.

Neste stopp for oss er et nytt fjellpass og to (begge over 1000 MOH) før vi kommer til Dividalen, og først ut er Dærtahytten etter 17 km. Arne Steinar forteller at det er her folk som regel sitter værfast grunnet den høye og åpne beliggenheten. Etter noen timer kommer det to eldre karer til innom hytten som har vært på isfiske. Den ene av disse på 77 år og er en erfaren og dreven fjellmann, som i dag for første gang gikk igjennom isen. Redningstauet som de hadde med lå visst ikke helt som det skulle, og var en stor og god floke. 77 åringen klarte med ispiggene sine på tredje forsøket å komme seg opp på egen hånd, og hadde da løpt tilbake til Statsskoghytten som lå like ved for å få på seg tørre klær og gjenvinne varmen. En imponerende bragd når en tenker på hvor tunge klærne blir når de er våte.

Vi spør pent om vi ikke kan overta hyttenøkkelen til isbryteren, men han tør ikke å gi oss kona sin nøkkel som de har hatt i alle år. Vi blir sittende å høre på gode historier og spille kort en stund til, og vi blir til slutt enig om at dersom de melder bedre bær i morgen, så sover vi her en natt til. Det er mye kjekkere å gå i fjellet når man har sikt og fint vær, og ikke kun ser de neste 50-100 meterne.

Vi får tips om at det er noe dekning ca en kilometer unna hytten, og Trygve tar med IPaden og får sjekket værvarselet. Det meldes betydelig bedre vær dagen etter med sol og varme, og vi bestemmer oss da for å ta oss en “værfast” dag på hytten.

Dag 24 – 13. juni

Vi rekker akkurat å pakke campen vår å komme oss avgårde før regnet er på vei fra Kilpis og innover vår vei. Vi rekker å komme oss til lunsjplassen vår ved Gappohytten etter 12 km før regnet er her for fullt.

Vi skulle nå etter lunsj passere en strekning opp mot 1000 meter, og skiltet mot neste turhytte sa at det var 18 km til Rastohytten. Da vi var i Reisadalen Nasjonalpark, kom det frem at Trygve hadde prestert å sende hjem DNT turnøkkelen hjem da vi var i Kautokeino. Hvordan han klarte det, undres vi alle over enda. Vi regnet derfor med at det ville bli en kald, våt og kummerlig natt i telt.

Da vi hadde begynt oppstigningen fra Gappohytten mot fjellpasset, ble snøen dypere og dypere, og regnet ble fort byttet ut med sludd og snø, og en herlig vind. Her fikk vi vår første skikkelige utfordring for lårene, og syren i beina var i full produksjon. Det eneste Jon og Patrik tenkte på gjennom hele fjellpassasjen var for en klovn sistemann var, som hadde klart å sende hjem den eneste nøkkelen til turhyttene, og at vi derfor skulle ha en rimelig kjip natt.

Etter 6 kjipe timer med snø og vind fikk vi endelig øye på Rastohytten, og vi så i det minste et mål for leirplassen vår. Vi var rimelig gjennomvåte og kalde da vi nærmet oss hytten, og noen hundre meter unna hytten ser vi plutselig en mann som kommer ut av hytten for sin siste kveldsblås før han skal ta kveld. Det viser seg at en frivillig i turlaget hadde tilsyn på hytten, og hadde kommet opp noen timer tidligere for å gjøre litt dugnadsarbeid. Dette var en meget hyggelig mann ved navn Arne Steinar, og hytten var god og varm og senger og madrasser var klare for oss. Vi lurte på hva vi hadde gjort for å fortjene et slikt hell, og Trygve slapp så langt litt for billig unna feilgrepet sitt med nøkkelen.

Dag 23 – 12. juni

Med en søndagsåpen K-marked, startet vi dagen med pakking av sekker og handling av matvarer og andre godiser, før vi på nytt gikk i gang med å utforske nytt terreng.

Etter noen kilometer på asfalt var det rett inn i det finske naturreservatet “Malla”, som strekker seg helt inn til Treriksrøysa, hvor den norske, svenske og finske landsgrensene møtes. Det var hit turen skulle gå i dag, og videre mot Goldahytten som tilhører Tromsturlag. Ved inngangen til naturreservatet var det et oppslag med litt info, og det var så mange punkter med forbud at vi knapt turde å gå inn dit.

Men finnene skal ha for stiene de lager med enkelte broderier og myrområder. Skikkelig solide planker med trenagler.

Etter ca 8-9 kilometer kom vi frem til Treriksrøysa, og det var veldig artig å få tatt oss en runde rundt betongsøylen ved Goldajavri samt å kunne besøke tre land på få sekunder.

Vi gikk deretter videre til Goldahytten, hvor vi satt opp teltene like i nærheten og benyttet oss av turlagets bålplass hvor hotdogsene ble flambert til kvelds.

Planen for morgendagen er å ta oss over et nytt fjellpass, en tur som innebærer at vi skal opp i over 1000 MOH. Da fjellene i i vest og mot Norge er betydelig brattere og høyere enn det vi til nå har vandret i, er vi veldig spente på hvor mye snø vi har i vente. Med det blotte øyet kan vi se at det nok ligger betydelig mere snø på norsk side enn det vi til nå har måttet forsere på finsk side. Dette blir spennende, og mest sannsynlig veldig tungt, men vi kan vel allerede nå fastslå at det sannsynligvis ikke er mygg der!

Dag 22 – 11. juni

Da var det på tide med ny hviledag da vi totalt har gått ca 50 mil, og som tilsvarer ca distansen Bergen-Oslo. Dette passet spesielt bra for foten til Jon. Alle tre våknet forholdsvis tidlig, og ville ha frokost så snart muligheten var der. Vi kan vel si det slik at hotellfrokosten på Lappland hotellet var noen divisjoner under hotellfrokosten på Thon hotell i Kautokeino, men det var allikevel godt med en forandring fra vår vanlige hverdag med frokostgrøt.

Etter frokosten var det rett tilbake til vannrett posisjon i noen timer, før vi gikk opp på den lokale og eneste butikken i Kilpisjarvi -Kilpishalli. Det skal sies at butikken var ganske så bra med greie priser og veldig bra utvalg. En mye større butikk enn hva inntrykket fra utsiden ga oss, og det virker som at det er mange nordmenn som tar turen hit for finsk harryhandel.

Dagen besto ellers av finsk sauna, kortspill og røye fra restauranten på hotellet, da vi foreløpig ikke evner å skaffe fisk selv..

Dag 21 – 10. juni

Kvelden og natten før hadde begynt så bra med å komme til ferdig oppvarmet hytte, men like etterpå våre to nye venner hadde fått lagt seg til ro, begynte den ene å snorke av en helt annen dimensjon. Det viste seg nemlig at en av karene som tok seg inn på hytten var overlegen europeisk mester i snorking, og hele hytten ristet for hvert åndedrag han tok. Trygve som lå lengst vekke, orket ikke mer da kl var 03.00 og gikk ut og satte opp teltet istedet. Det var helt sinnsykt! Jon som lå nærmest, hadde øreplugger med musikk på full guffe, og selv det hjalp ikke helt.

Til tross for den sykt bråkete natten, gikk den også forbi etter hvert, og vi kom oss på beina og lo voldsomt over at det var mulig å snorke så kraftig. Vi prøvde i våken tilstand å lage snorkelyder med den samme desibel, men det var rett og slett ikke mulig.

Jon startet dagen med frokostgrøt og smertestillende for foten, og etter hvert startet vi ruslingen vår mot Kilpisjarvi som var målet for dagen, og var ca 30 km unna. Været var nå blitt bedre, og utover dagen ble det også litt blå himmel og sol. Vi sto godt på med å ta unna kilometer og var ferdig med 20 km til lunsj, hvor den siste timen var i skikkelig steinete terreng med en eneste stor ur. Da var det skikkelig godt å slappe av i solveggen på en turisthytte, helt i grensen mot hjemlandet, å nyte et lite måltid og en kopp kaffi.

Ryper var det å se også i Finland..

Noe som gjorde Patrik sulten på noe annet enn frysetørket mat.

Nå var det bare det siste lille stykket ned til Kilpisjarvi hvor planen var hotell og hamburger. Da vi omsider kom frem, var det ikke fullt så gale som en spøkelsesby, men det var jaggu ikke langt unna heller. Ikke mye liv og leven her en fredags kveld. Det viste seg at denne plassen hadde under 100 fastboende, og var bare en turistplass med masse uteiehytter. Sesongen var visst ikke startet enda. Skuffet å lei, antok vi at det ble real turmat til kvelds, fant vi frem til Lappland hotellet, og nattevakten var også bartender og resepsjonist. Han var så trivelig å fant noen pizzabiter fra kjøkkenet, og laget hver sin 3 etasjers sandwich til oss. Lykken var av en helt annen verden, og vi la oss gode og mette i en ren seng.

Dag 20 – 9. juni

Patrik som er frysepinnen av oss, hadde vært fyringsvakt gjennom natten, slik at vi sto opp til en varm og god hytte. Det var herlig å kjenne at alt av klær og utstyr var blitt tørre, for været var tilsvarende friskt som dagen før. Etter en god frokost var det bare å starte på den siste kilometeren av Norge før vi nådde Finland.

Etter en times vandring kom vi til Kopmajoki som var den første turisthytten på finsk side. Inntrykket vårt etter dette besøket var at finnene er en del foran oss når det gjelder tilbud for turgåere. Hytten var ryddig og pen, og det var mulighet for gratis overnatting og bruk av gass til oppvarming. I tillegg var det utedo, vedskjul og bod for resirkulering av avfall, alt dette uten kostnader for de som vil bruke det. Etter å ha tydet litt finsk i hyttebøker, fant vi ut at det ellers er mye som det norske turlaget sitt system, at noe er åpent, noen hytter er stengt med en type medlemsnøkkel, og andre sannsynligvis betjent.

Vi fortsatte ferden videre innover Finland, og været blåste mer og mer opp. Vi skulle noen høydemeter opp over en topp før vi mer eller mindre skulle nedover mot campen vår, og vi var på det høyeste på nesten 1000 høydemeter. Det ble lite pause frem til hvor vi skulle lunsje grunnet uværet og den kraftige og kjølige vinden med sludd og snø som kjølte oss fort ned. En liten halvtime unna lunsjhytten, var Jon litt klønete og slo leggen sin godt. Han tok frem vadestavene og edderkoppet seg ned til hytten for mat. Patrik var fornøyd at han fikk enda noen gram til vekk fra sekken sin i form av smertestillende til Jon sin fot.

Ved lunsjhytten møtte vi en finsk far og sønn som var på tur, og der var hytten allerede god og varm. Etter å ha hatt hodet godt trukket inn i hetten og kjempet mot snøstormen i noen timer ble vi godt døsig i varmen i den varme hytten, og etter lunsjen fikk vi slappet av en god stund.

Vi fortsatte ferden og ankom en ny åpen turisthytte i Meekonjärvi rundt 23 tiden. Her kom vi igjen til en ferdig oppvarmet hytte og en enslig finne på tur, og innerst i hytten var det et slags soveplatå med plass til alt mellom 4-6 personer. Patrik og Jon la seg på dette platået sammen med finnen etter middagen var inntatt, og Trygve la seg på gulvet. Karen som allerede var på hytten fortalte at det muligens kom to finske turgåere til litt senere, og det fikk han rett i. Rundt 01.00 kom det to storvokste karer som romsterte voldsomt mye og lenge, før de la seg til rette på soveplatået, og folk kunne endelig få en sjanse til å sove…

Også i Finland har de fosser!

Dag 19 – 8. juni

I dag våkner vi til lyden av motorsag og hammerslag. Da vi ankom leirplassen i går kveld var den ene av de to Statsskog hyttene opptatt av en kar med 2 hunder, og det var han som tipset oss om at vi kunne bruke robåten til å ta oss over til den andre siden av elva og til den koselige tømmerhytta. Dagen starter forøvrig på vanligvis, dvs med inntak av 2 poser Møllerens havregrøt, 2 kopper kaffi fra Friele, fylling av vann i Camelbak og pakking av sekk.

Kaptein Jon tar plass i styrhuset og geleider oss trygt over den frådende elva. Vel i havn får vi endelig anledning til å hilse på den ukjente fra i går kveld. Det viser seg at karen med de 2 bikkjene er en tømrer som tar oppdrag for Statsskog og Reisa Nasjonalpark, og hans oppdrag nå er å bygge en ny hytte for folk på tur. Vi slår av en hyggelig prat med han og det viser seg og at han er både viltvokter og kjentmann i området. Vi forteller om vår ferd mot Lindesnes, og at vi i dag har planlagt og fortsette gjennom Reisadalen og følge E1 ruten over fjellet og videre mot Kilpisjarvi. Som kjentmann undrer han seg litt over rutevalget vårt og foreslår i stedet at vi tar oss opp i terrenget bak hytten og krysser sørover over til en annen Statsskoghytte.

Denne kryssingen gjør at vi sparer beina våre for en halvdags marsj og ca ytterligere 20 kilometer. Oppstigningen bak hytten er bratt, men vi kommer oss likevel ganske raskt oppi høyden og opp over tregrensen. Her er det betraktelig mer vindfullt og det skal ikke gå lang tid før moder jord finner ut at det er på høytid med en real dose med sludd. Det som lenge så ut til å bli en fin tur over fjellet, er nå snudd om til å bli en kamp i snøstorm – ikke akkurat det vi hadde håpet på.

Like over kl 20.00 ankommer vi Somahytten i grensen mot Finland. Vi var godt kalde og noe våt etter mange timer i sludd og kuling. Her ved hytten på fjellet var det faktisk et vedskjul som vi kunne kløyve ved, og en liten vedovn i hytten. Vi stormfyrte i mange timer og klarte omsider å få lunk i den kalde hytten, og få klærne våre hengt til tørk. Da været underveis hadde vært så guffent, valgte vi å droppe lunsjen, og måtte derfor spise lunsj og middag i samme måltid.

Da varmen hadde inntatt kroppene våre og humøret var på topp igjen, var det noen gode runder med kortspill og speket reinsdyrsnabb fra Vossakjøt.

Dag 18 – 7. juni

Fra leirplassen var det kun nedstigning mot Reisadalen, og her ser vi i det fjerne turens første furutre. Det er slike småting som dette som gjør dagene ekstra trivelig når man har gått i bjørkeskog og viddelandskap i ukesvis.

Veien ned fra fjellet mot Reisadalen er bratt og kronglete, og endrer seg fort til noe som fort kunne vært en del av Narnia. Et utrolig vakkert terreng og vi er snart inne i et parti med bare store flotte furutrær.

Vi velger i et veiskille å ta en omvei for å se Imofossen, og det kommer vi definitivt ikke til å angre på. Den mektige elven og fossen har skapt en trang og bratt elvegate og vi følger alle nyfikent med hvor fossefallet ender.

Reisadalen nasjonalpark innfrir definitivt forventningene våre, og den ene etter den andre plassen dukker opp som en ny perle i denne dalen. Dagens lunsj inntar vi ved en av hyttene til Troms turlag. En flott hytte med tilhørende badstue – dronningstua.

Været starter som overskyet, glir over i noe pent vær, for så å endre til vind og regn når vi nærmer oss slutten av nasjonalparken. Vi er innstilt på en våt og kummerlig natt i telt, men vi treffer plutselig på en hytte fra Statsskog som ligger på andre siden av elven, og robåten er klar ved elvebredden. Våte og sultne setter vi oss opp i båten og kaptein Jon ror oss på plan over elven.

Ved hytta er veden klar til kløyving, og vi får fort varmen opp inne i hytten slik at vi, klær og utstyr får tørket. En fantastisk overraskelse fra vår alles kjære stat.

Dag 17 – 6. juni

Etter en kjølig kveld og natt, er vi igjen heldig med morgenværet og sol. Vi er i underkant av 3 mil fra Kautokeino og ser at vi enda har litt mobildekning. Vi skal nå inn mot Reisadalen og antar vi blir mange dager uten dekning, så vi oppdaterer oss og nettside så mye som mulig før vi drar.

Etter en god time til fots, kommer vi til en topp på 600 meters høyde, og vi er nå helt i grenseland mellom Finnmark og Troms. Vi ser også mer og mer fjell i horisonten, og antar vi får en litt tyngre tid fremover med opp og nedstigninger i vårt neste fylke. Vi skal nå bevege oss ned mot Reisavannet, og planen er å sette teltplassen noen kilometer utenfor selve Reisadalen.

Når vi nærmer oss Reisavannet ser vi at vegetasjonen begynner å ta seg opp, og vi går inn i et flott og frodig landskap. Det er en og annen mygg rundt oss, men det er overraskende hvor billig vi har sluppet fra denne plagen foreløpig.

Vi møter på en nysgjerrig rev som lenge sitter og ser på oss, og springer litt frem og tilbake i skogkanten, og en times tid etterpå ser vi en fjellrev, men den stikker avgårde før vi rekker å ta et bilde.

Det blir en lang og tøff dag, og alle er klar for et kjapt måltid før soveposen blir et faktum.