Dag 36 – 25. juni

Den kjølige natten utviklet seg etter hvert til en fantastisk sommermorgen som vi kunne nyte med en utendørs frokost. Patrik danderte en herlig frokostbuffet til seg selv like ved boligen sin.

Det klare blåaktige vannet her indikerer antagelig at det er en god og varm badeplass, slik som den blå lagune på Island…

Etter en lang og avslappende sommermorgen, pakket vi sekkene våre og dro videre på vår ferd. Vi skulle nå krysse en stor elv, hvor vi heldigvis hadde sett en bro, i alle fall trodde vi… Det var noe vesentlig som manglet kan man si! Vi begynte å innse at her snakket vi om en skikkelig crocse-elv, og Jon og Trygve gikk til det de mente var nærmeste beste plass for vading. Det ble øverst i elven hvor elven rant ut fra det islagte vannet på Norsk side. Patrik ville prøve lykken, og gikk nedover elven for å lete etter en enklere og noe grunnere passasje.

Det var vanskelig å klare å se hele veien hvor dyp elven var, og Jon den ivrige, fikk kjapt tatt av seg buksene og vadet i bokser og ulltrøye. Trygve fikk derfor gleden av å se hvor det var lurt å gå, og ikke minst se Jon gå dypere og dypere i elven. Til tross for at Trygve skjønte at han skulle gjennom det samme, så lo han gått da halve sekken til Jon var under vann.

Da både Trygve og Jon var kommet seg over den iskalde elven og fått på seg tørre klær, kom Patrik gående tilbake opp dit vadingen måtte foregå. Beina til Jon og Trygve var såvidt nedi bunnen av elven, så det var mye latter da Patrik fikk beskjed om å ta av seg alle klær og pakke alt vanntett. Fra Patrik satte sine føtter uti det nedkjølte vannet på ene siden, til han var crawlet seg over på andre siden, tok det ganske nøyaktig 2 minutter. Den fettløse kroppen til Patrik med minimal isolasjon, var godt nedkjølt før de tørre klærne var kommet på og varmen tilbakeført. Vi håper å få lagt ut en video av denne svømmeøkten ved en senere anledning.

Oppdatert 11. juli 2016: Videoklipp

Sitat Jon etter den drøye elven: “Det er viktig å kjenne at du lever. Hvis du ikkje kjenner at du lever, er du sannsynligvis dau!”

Videre på ferden var det jo fint vær og varmt i luften, så den nylig kjølige opplevelsen glemte vi kjapt. Nå var fokuset videre å finne stien som ikke var så fryktelig godt merket i dette området. Vi var nok i det litt kreative hjørnet denne dagen, for vi prøvde oss på noen snarveier utenom stien. Det fungerte greit på første forsøket, men endte opp i en skikkelig kupert berg og dalbane på andre forsøket. Her tapte vi både tid og krefter, og vi endte til slutt opp med å finne stien ved en ny elv som ikke så helt god ut for oss vade over. Nå var det fine sommerværet blitt omgjort fra en flott sommerdag til en overskyet og kjølig høstdag. Vi gikk litt opp og ned langs elven for å finne en plass å forsere elven, men fant ingen god vadeplass. Jon gjorde til slutt er forsøk, som nesten endte i at han ble en del av elven og måtte komme slukøret tilbake til elvebredden han kom fra.

Vi befant oss nå akkurat innenfor Sveriges grenser, og det hele endte med at vi vandret videre opp langs elven for og gå rundt vannet som lå innenfor Norges grenser. Her var jo selvsagt enda en elv, men etter litt vurdering og planlegging klarte vi til slutt å komme oss over på riktig side.

Dagen med snarveiene endte med å sette opp teltene våre rundt en kjølige midnatt, ganske nøyaktig 15 kilometer unna vårt egentlige mål for dagen. En liten nedtur for oss alle, men den optimistiske Jon sa like før vi gikk i posen at “Eg stemmer for blå himmel og fint vær i morgen” og sa god natt.

Dag 35 – 24. juni

Da vi våknet til regn enda en dag, og etter den dryge etappen vi hadde dagen før, var det bare å tolme seg i soveposen til været kom på bedre tanker. Da oppholdet endelig kom sigende, fikk vi ristet av teltduken i håp om at den skulle få sjans til å tørke før vi pakket sammen sekken. Trygve var så sikker på finvær, at han hadde skylt noen klær i elven og hengt de til tørk på en stein over natten. De var om mulig enda våtere enn etter selve skyllingen.

Vi klarte imidlertid å få pakket oss ned i oppholdsvær, og været ble bedre og bedre. Den første gode milen tok vi unna på anleggsvei i området, og vi tok en liten pust i bakken ved en turisthytte like før det var slutt på veien.

Her var det slutt på moroa, og det var tilbake til terrenget, og hva er vel ikke et skikkelig terreng uten snø! Vi fikk lunsjen inntatt i en passe vindstille dal, og solen avla oss et besøk i ny og ne.

Videre etter lunsjen fryktet vi et veldig tungt terreng å gå gjennom, men så snart vi var kommet oss over en kneik, var det et fantastisk syn utover området og strålendes sol. Dagen ble allikevel lang, og selv om snøen bar oss godt, var den fremdeles mye tyngre å gå på enn vanlige stier. Sent denne kvelden fikk vi oss til slutt en super leir ved et stort vann like innenfor de svenske grenser. Det var en usedvanlig kjølig kveld og en noe oppgitt gjeng lurte på hvor sommeren var blitt av! Etter campen var etablert inntok vi et varmt måltid og kom oss relativt fort inn i teltet for å varme oss i soveposen.

Dag 34 – 23. juni

Da vi var kommet oss på beina og klar for dagens marsj, sto valget mellom å fortsette på den planlagte ruten som ville ha oss opp i 1200 meters høyde, eller ta en liten omvei og gå på Statkraft sine anleggsveier ikke så langt unna. Det var vel enstemmig enighet for å gå nærmere 4 mil på omveien, enn å risikere snøforhold som kunne vise seg å være enda verre enn det vi hadde opplevd til nå, selv om det skulle mye til.

Vi tok unna første etappe på ca 8 km bort til der anleggsveien startet, og fikk nå endelig tatt i bruk joggeskoene som vi fikk tilsendt til Abisko. Nå hadde vi en skikkelig transportetappe foran oss, og da var det bare å putte musikk på ørene og marsjere i vei. Prisen vi også måtte betale for veien, var å gå nedom en dyp dal og opp igjen en skikkelig seig bakke.

På denne transportetappen fikk vi også mange flotte omgivelser, og været ble bedre utover dagen.

Omsider kom vi frem til leirplassen vi hadde sett oss ut, og vi fikk akkurat holdt oss innenfor Norges grenser, hvor vi kunne skue utover det svenske vannet som lå like ved.

Dag 33 – 22. juni

Etter ganske nøyaktig ett halv døgn i soveposen, kviknet vi til liv og spilte kort en god stund. I dag hadde vi en halvveis hviledag, og hadde planer om kun å gå 12 kilometer sørover til Cunojavrihytta. Da vi hadde dekning siste gang før vi dro ut i ingenmannsland igjen, fikk vi sjekket værvarselet som meldte om regn og vind denne dagen.

Ganske nøyaktig kl 15.00 var vi pakket og klare for å komme oss til neste hytte, og vi hadde stort sett greit vær nesten hele veien til hytten i de 3 timene denne distansen tok. Stiene i høydemeterne 700-850 er fremdeles forholdsvis bløte, og består ofte av større eller mindre snøpartier.

Da vi i de siste 10 minuttene mot hytten gikk i regn, kom vi frem til en hytte som var veldig klargjort til oss. Fullt med ved i korgene og klargjort i peisen, vann i bøttene og litt rødvin i en dunk på kjøkkenet. Da var det bare for oss å tenne en fyrstikk, fylle glassene, og blande sammen den 1 kg pannekakerøren som Patrik hadde slitt med seg ut av Coop’en. Da ble det nystekte pannekaker med bacon til middag, og den altfor store pannekakerøren ble automatisk videreført til frokost neste dag.

Litt utpå kvelden falt Jon nok en gang for å prøve fiskelykken. Etter 15 min ved vannet hørte vi han rope “kom med kamera og kniv”. Endelig hadde fiskelykken snudd, og en skikkelig flott fjellørret kunne avbildes sammen med en særdeles fornøyd fisker.

Ørreten fikk ikke lange tiden til å ligge i fred før den var filetert og stekt i masse smør. Rett og slett nydelig på smak, og vi satser på at det blir langt flere av disse.

Dag 32 – 21. juni

Da vi pakket sekkene våre i Abisko etter å ha mottatt to forsendelser og handlet på den lokale Coop’en, skjønte vi at vi ikke hadde hatt godt av å sulte de siste dagene inn mot Riksgrensen. Sekkene var fylt til randen, og mye av utstyret måtte klipses på utsiden for å få det med oss. Det var ikke mye om å gjøre før vi og måtte ha bæreposer i nevene når vi gikk.

I fra Abisko toget vi tilbake til Vokterboligen, som var et midlertidig stopp for Katterat togstasjon som var under oppussing denne sommeren. Herfra tok de to spreke Osingene beina fatt, og løp siste del av Norge på tvers etappen ned til innerste fjordarmen innenfor Narvik.

Vossingen som er litt mere fornuftig og bedagelig anlagt, valgte å avstå fra denne turen, og fortsatte mot den planlagte campen vår, hvor han i stedet sklei ut i elven som han skulle krysse på sin vei. Han klarte visst mirakuløst nok å lande på beina, men sto allikevel med vann til knærne og fylte det som kunne fylles med deilig temperert smeltevann.

Etter Osingene var kommet seg ned til havoverflaten, var det bare å snu igjen, og begynne på stigningen opp til 850 meters høyde der hvor Patrik befant seg. Med de to sekkene som var overfylte med mat, var det meget tungt å klatre oppover “Djevlepasset” som var en seig siste oppstigning før campen.

Da vi kom frem til Patrik kl 21.00, hadde han tatt inn på en kvilebu som var en liten og åpen hytte fra Narvik og Omegn Turlag. Her hadde han stormfyrt, og jobbet på spreng med å tørke sko og andre våte klesartikler. Han var imidlertid tilfreds også da han satt på en av de to sengene og spiste pasta og drakk kaffi. Dagen ble avsluttet med et varmt måltid og der Jon brukte den ene gåstaven sin til å grille pølser i vedovnen.

Dag 31 – 20. juni

Da vi sto opp, fikk vi en oppdatering fra Bjørg som er mor til Jon og depotsjef. En av to pakker var kommet til Abisko, og pakke to var sannsynligvis like rundt hjørnet i disse dager. I Sverige må man visst ha Pass som legitimasjon for å hente ut pakker, og det var noe vi heldigvis fikk vite allerede da vi var i Kilpis. Vi ordnet oss da med å få sendt opp et pass til Bjørnfjell tollstasjon etter å ha pratet med bestyreren der, og vi måtte begynne dagen med å gå til tollstasjonen. Her klarte Patrik å sjarmere seg til en kopp kaffi, og vi la en plan for videre ferd.

Da vi ikke visste helt hvordan pakken lå an i løypen, valgte vi å gå et stykke videre på vår ferd, og til den siste togstasjonen som var langs vår løype. Da kunne vi ta toget til Abisko fra denne plassen, hente pakkene våre, og toge tilbake til samme togstasjon. Vi fikk oss da en fin spasertur langs Rallarvergen som går langs toglinjen. Her stoppet vi ved “vokterboligen” som var en midlertidig togstasjon i sommer, og suste inn til Abisko herfra.

Det går to tog om dagen på denne ruten som er persontog, og vi tok dagens siste. Da måtte vi ordne oss en plass å sove, og det fikset vi på et vandrerhjem like i nærheten av toglinjen. I tillegg til to overnattinger i Kautokeino og to overnattinger i Kilpis, ble dette nå den femte natten vi er blitt sponset av fra 2villa.no og Byggmester Skåtøy.

Vi gikk nedom Coop Lapporten som har posten i området, og det viste seg at begge pakkene våre var kommet hit etter lang og god investigering. Vi fikk handlet inn taco til kvelden som Jon hadde drømt om i dagevis, og ellers alt vi skulle trenge til turen videre, og alt er nå klart til å ta første tog i morgen formiddag kl 11.00

Dag 30 – 19. juni

Nå var vi gode 3 mil unna Riksgrensen mot Narvik, og vi sto opp til tomme frokostposer. Vi saumfarte kjøkkenskapene etter det eldre ekteparet hadde sjekket ut og dratt, og Patrik sikret seg et måltid med Spagetti naturell, og Jon og Trygve tok til takke med en kopp med noe gjenglemt müsli og varmt vann.

Vi begynte så ferden mot noe sivilisasjon og gikk de første 11 kilometerne ut til hovedveien. Her diskuterte vi om hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle gå, og to av tre ønsket å dure på minste motstandsvei mot en kro som antatt solgte hamburger. Han siste stemte egentlig for en lunsjpause med frysetørket mat, mon tro hvem dette var..

Vi peikte på langs E-10 på asfalt, og det var noen virkelig seige 2,1 mil å ta unna med ekstremt lite mat i magesekken. Etter gode 4 timer kom vi endelig frem, og da viste det seg at kjøkkenet på “Ebbes kök” stengte kun få minutter etter vi hadde sendt inn en solid bestilling av kalorier. Vi valgte også å leie et rom på denne plassen får å hvile fotbladene våre, og fikk faktisk inn både norsk NRK 1 og TV 2 på rommet. Egentlig ganske herlig å se litt på fjernsyn igjen.

Dag 29 – 18. Juni

Dagen startet med tett og lav tåke, og da vi forserer Bardu jfl sin hytte, er det stille i leiren. Kanskje de var klok av skade, og gjemte seg for oss, så ikke vi skulle spise de helt ut av hytten.

Turen vår denne dagen begynte så bra i den tykke tåken at vi startet med å ikke finne stien, og gikk en alternativ vei første del av turen gjennom lyng og myr.

Etter en del kilometer og timer var vi blitt advart om at det var en ganske brei elv som skulle passeres. Da vi kom til plassen for vading, hev Trygve og Jon på seg crocsene, og bare kastet seg på den breie elven. Patrik var litt mer nølende, og sa han ville forsøke å gå litt lenger opp for å lete etter et smalere parti. Det var nesten så gale at Patrik sto på andre siden og tok i mot oss, og fortalte at han gikk samme vei som reinsdyrene hadde gått, nemlig over en snøbro, og så lo han. Dette var til nå det kaldeste de to andre luringene hadde fått oppleve på turen, og det gikk noen skritt før varmen krøp ned i tærne igjen.

Dagens etappe var beregnet til 25 kilometer, og igjen var det ventet en ny runde med møkkasnø. På det verste var det mer eller mindre provisoriske elver av smeltevann og slush som rant nedover fjellene, hvor det overhode ikke skulle være noen elv. Breie var de også, og det var kun Trygve som unnslapp å fylle lærstøvlene med isvann.

Dalen som vi gikk igjennom var stor og åpen, og den iskalde vinden trakk godt nedover dalen. Vi fant oss den minst vindfulle plassen for å innta lunsjen, og det var en iskald opplevelse spesielt for de med våte sko. Patrik rakk såvidt å spise ferdig maten før han dro hutrende avgårde i full Goretex bekledning med både dun og fleecejakke under.

Terrenget etter lunsjen var en gledelig overraskelse med vesentlig mindre snø enn ventet, og vi ankom Lappjordshytta i 23 tiden. Utenfor hytta lå de to hunder og på hytta bodde det et eldre ektepar på rundt 80 år. Ekteparet, som tydeligvis var drevne fjellfolk, hadde vært der i noen dager og hadde tenkt seg hjemover dagen etter. Ganske imponerende å ta seg over fjellet i snø og tåke i en alder av 80 år.

Dag 28 – 17. juni

Da vi våknet på Gaskashytta, var tilsynsgjengen i full gang med dugnadsarbeidet sitt for å gjøre det flotte tunet klart for sommersesongen. Vi fikk hilse på disse hyggelige folkene, og jungeltelegrafen hadde allerede varslet at det skulle komme noen som går Norge på langs forbi den plassen, og at de ikke har hyttenøkkel. De hadde derfor tatt med en ekstra nøkkel som var tiltenkt oss, og det var isfiskemannen som gikk gjennom isen fra Rostahytten, som hadde fortalt om oss. Vi hadde jo allerede ordnet oss en nøkkel, så det var ikke behov for enda en, men vi satt jo stor pris på at de tok bryet med å ordne dette for oss.

Vi lurte litt på hva vi skulle ha som mål for dagen, for beina var godt kjørte, og det var jaggu enda en fjellovergang med antatt mye snø som skulle forseres før vi nærmet oss Abisko. Vi fikk nyss om at de to pakkene våre med matdepot som var sendt til Abisko, ikke var kommet, og at de ble noe forsinket. Vi valgte derfor kun å gå 12 kilometer til Altevasshytta, og valgte bli der over natten.

Igjen var Trygve og Patrik virkelig moden for noe annet å spise enn frysetørket mat, og gruppen ble enig om en arbeidsfordeling. Jon skulle fyre i ovnen og få hytten på stell, og Trygve og Patrik skulle på matjakt. De to matjegerne dro ut i hyttefeltet ved Innset, og etter noen få minutter til fots kommer de til en hytte hvor det er parkert noen biler utenfor. Trygve foreslår å gripe den første og beste muligheten, men Patrik synes det virker litt rart å bare banke på å spør om mat, og ser helst at det skal være en mulighet for å tilfeldig komme i prat med noen. Men da vi nærmer oss hytten mer og mer, kommer det en dame ut av hytten som tenner i en sigarett, og enda en dame og to. Vi ser på hverandre og sier som Jim Carrey; “Jeg hadde en hund, og dens navn var BINGO”.

Det var en gjeng på 5 damer som kalte seg for kaningjengen, og var nå på sitt 16 år med to hytteturer for året. Det var allerede god stemning på hytten, og vi ble kjapt invitert inn for noe godt å spise å drikke sammen med Helen, May, Inger, Solveig og Anne Berit. I tillegg til restene etter oksegryten de hadde til middag, fikk vi masse deilig brødmat, rabarbrakake, speket elg, solbærlikør, flatbrød, og det meste hjemmelaget. Hvordan vi slapp inn i hytten med den lukten vi hadde brukt fire uker på å opparbeide oss, er et mysterium. Vi ble sittende her og kakle å le med damene i timesvis før vi sent på kveld fant ut at vi skulle på langtur igjen neste dag. Da var det opp til en hytte som ikke var like varm som den egentlig skulle vært..

Dag 27 – 16. juni

Klokken er 07.00, og det banker i døren på soverommet i Dividalshytta, og en dame sier “God morgen, jeg vekker dere bare slik det sto på lappen i stua jeg”. Vi kommer oss ganske raskt på beina, og får hilse på telterne; Frøydis og sin kjære mann. Med vår flaks viste det seg at de skulle på jobb, og sto derfor ekstra tidlig opp i dag.

Under en time etter at vi var blitt vekket, var sekkene ferdig pakket og vi var klare for å dra avgårde. Da kom Frøydis tilbake til oss å sa “Her, ta min nøkkel. Jeg har tre sønner, og kan se for meg han ene som er litt rotete av seg, stå her på samme måte som dere å rote rundt uten nøkkel.” Selv om Trygve “ikke” kjente seg igjen i betegnelsen “rotete”, ble alle svært glade for at et morsinstinkt hadde kommet oss til unnsetning, og at vi nå endelig hadde fått tak i en ny nøkkel til DNT hyttene.

I Rostadalen fikk vi et tips fra Arne Steinar om at det skulle være en veldig fin bålplass lenger nede i Dividalen, og vi ruslet nedover i halvsøvne etter nattens snømaraton. Ved bålplassen fikk vi slappet av noen timer og spist frokost, og Trygve husket fra militæret at en god soldat sover når han kan i felt.

Etter frokostbålet dro vi videre mot Vuomahytten som var utpekt som sted for lunsjpausen vår. Det var utrolig seigt å starte dagen med nokså utladede batterier fra den harde fysiske dagen før, og minimalt med søvn. Da vi ankom Vuomahytten, så Jon et fiskevann ca 300 meter unna hytten. Han foreslo at dersom han gikk bort til vannet og ordnet en stor røye som var nok mat til alle, så skulle vi bli der natten over. Alle syntes det var en svært god ide, og Jon styrte godt på med å lage en fristende sluk med tilleggskrok og makk, for så å ta på seg crocsene sine og ruslet bort til vannet. Etter kun få minutter var Jon tilbake i hytten, og kunne da fortelle at snøret røk på første kast, og at hele sluk opplegget aldri fikk sjansen til å friste en eneste liten fisk. Vi var bare svært heldig at han var sindig nok til å ikke hive hele fiskestangen etter, for det var visst svært fristende.

Fisk eller ikke, så ble det lunsj på oss allikevel, en spennende variant av frysetørket mat. Vi slappet av ved hytten noen timer, og alle duppet av litt etter lunsjen, før vi klarte å stable oss på beina igjen. Målet for dagen var Gaskashytta, og den lå totalt 37 kilometer unna Dividalshytta hvor vi hadde sovet noen timer natten før. Det var egentlig ganske utrolig at alle orket å gjennomføre begge disse etappene på rappen med nesten 8 mil på disse to dagene.

Vi var heldig med terrenget den første gode timen, men så dukket den samme snøen opp på denne plassen også, og vi sto igjen med snø til lårene. Den nye varianten av snø dette fjellet hadde å by på, var 20-30 cm med smeltevann under den dype snøen, så det var svært kjipt å sige helt ned til denne isslushen, som vi gjorde i ny og ne. Tåken kom også sigende etterhvert, og bydde på svært kort sikt, akkurat når den merkede stien var begravd av snøen. Etter det lange fjellpasset, lettet tåken noe og vi kunne endelig begynne på nedstigningen mot Gaskas.

Da vi omsider kom frem til Gaskas, var det igjen midt på natten, og vi tok derfor sikte på den nærmeste av de to hyttene. Her hang det en lapp hvor det sto: Obs nylakkert. Lite forsto vi av hva som var nylakkert, og Trygve åpnet like godt døren for å få et bedre overblikk over lakk situasjonen. Bare sekunder etter at døren var åpnet sto det en lettkledd mann inne i hytten, og som kunne fortelle at det var gulvet som var nylakkert og at vi måtte finne overnatting i den andre hytten. Vi takket for infoen og tuslet videre til den andre hytten, hvor vi møtte en hyggelig mann som ønsket oss velkommen, selv om vi vekte han midt på natten. Mannen i hytta kunne fortelle at de var tilsynsfolk og at de var her for å gjøre litt mindre vedlikehold, der i blant lakking av gulv. Etter en kort prat med den hyggelige mannen og litt etterlengtet varmmat bar det rett til køys.