Dag 55 – 14. juli

Vi våknet til det vi kan kalle perfekt spaseringsvær i Børgefjell, altså overskyet og med en vindstyrke som hverken er for lav eller for kraftig. Målet for dagen var å nå Namsvatnet, og dermed gjøre oss ferdig med Børgefjell nasjonalpark i mot slutten av dagen. Dette kom også til å være siste dag i Nordland, da Nord Trøndelag sin fylkesgrense ligger kun 5-6 km nord for Namsvatnet. Gjennom Børgefjell er det ingen merkede stier, så vi var titt og ofte ute med GPS’en for å kontrollere at vi var på rett sted i terrenget.

Børgefjell har rikelig med både myrer og morenerygger, og alle disse var forholdsvis tørre og faste å vandre over. Dagens ruten gikk gjennom svakt kupert terreng, uten de store og bratte toppene, og vi klarte således å holde et brukbart tempo gjennom nasjonalparken.

Lunsjen ble fortært like ved et vann hvor reindriften ved Børgefjell har en hytte. Under lunsjen skinte solen, og vi fikk en utrolig herlig lunsjtime der vi benyttet anledningen til å “låne” noen vedkubber som lå i ferdig kløyvet i en stor haug utenfor hytten. Ingenting er som bål til lunsj hvor vi også får mulighet til å trylle vekk litt søppel som har hopet seg opp i sekken.

Vi dro videre fra den flotte hytteplassen og estimerte at det var drøye 3 timer spasering frem til Namsvatnet. Mesteparten av distansen var svakt nedover, og det var fint å vandre de to første timene frem til vi satt på en åskam og kunne skimte Namsvatnet i det fjerne.

Den siste etappen på rundt 6 kilometer gikk i fra åpent og fint landskap til mer myrlendt terreng og tett bjørkeskog. Det føltes som at vi gikk og gikk, men aldri kom nærmere det store vannet som var målet vårt. Men selvsagt kom vi jo nærmere, og til slutt var vi endelig der vi ville. Ved Namsvatnet går det båtrute som veldig mange NPL’er benytter seg av da det er en stor omvei rundt vannet. Her valgte Patrik å gå for båtalternativet slik at foten skulle få litt etterlengtet hvile, mens Jon og Trygve ville fullføre og ta omveien rundt vannet.

Det ble derfor til at Patrik overnattet i Viermahytta som lå like ved båtkaien, og Jon og Trygve avsluttet kvelden med å vade over “Storelva” som lå like ved, slik at de ikke trengte å starte neste dag med å vade en stor elv. Derfra var det noen hundre meter videre langs vannet til en flott teltplass, og kveldsbålet kunnet fyres på stranden, før det bar rett i soveposen for en god natt søvn.

Dag 54 – 13. juli

Vi forlot Hattfjelldal Camping forholdsvis tidlig, og hadde nå ca 27 kilometer på vei innover Susendalen, før vi skulle entre Børgefjell nasjonalpark. Det er ikke spesielt spennende å gå langs veier, det må jo bare nevnes, men vi tar i det minste unna mange kilometer ganske hurtig.

Etter mange timer på vei i dag også, var det godt å slappe litt av ved foten til nasjonalparken og hvile fotbladene litt. Vi fikk oss litt lunsj her, før vi begynte på oppstigningen mot fjellheimen igjen. Målet var å gå 4-6 kilometer til vi var kommet oss over tregrensen, og at vi hadde funnet en fin teltplass. Etter ca halvannen times gange fant vi en fin teltplass som lå like i nærheten av en elv. Det hadde vært en varm og solrik dag, og Trygve fikk tatt seg et bad og skylt seg litt før middagen. Vannet begynner nå å bli forholdsvis temperert, og det er ikke spesielt ubehagelig å ta seg en dukkert lenger.

Etter at teltene var rigget, ble vi liggende å slappe av på liggeunderlagene utenfor teltplassen til Patrik, da han hadde teltplassen med mest panoramautsikt. Det var litt for lite trekk til at myggen holdt seg unna, så da var det bare å pakke seg inn etter beste evne.

Dag 53 – 12. juli

Vi våknet opp til sol på den flotte gården, og ruslet bort til matsalen for frokost kl 09.00. Her hadde Siri dekket på bordet til oss med nybakt brød fra steinovnen, mange typer oster fra gården, hjemmelagde spekepølser, gravet røye og mye mer snadder. Hun lurte på om vi hadde alt vi trengte, eller om vi savnet noe, og da spurte vi om de hadde melk. Her var svaret selvsagt at det var i tilfelle kun geitemelk, men at ystingen av all melken kanskje var begynt. Hun kom straks tilbake med en mugge melk og hadde akkurat klart å karre til seg en liter fra den store kjelen hvor oppvarmingen allerede var begynt. Det ble da en godt temperert geitemelk til frokostbuffeten, og for noen av oss var dette første gang vi fikk smake slik melk. Ikke så verst på smak, faktisk minnet den mye om honningmelk, og hadde den vært kjølig og ikke rundt 20 grader, hadde den nok smakt mye det samme som ordinær kumelk.

Etter den helt suverene frokosten, smurte vi lunsjniste av restene, og spurte fint om vi kunne få en liten omvisning av geitefjøset og fiskefjøset. Det var Siri som viste oss rundt i geitefjøset, hvor hun fortalte litt om prosessen rundt melking som ble gjennomført to ganger om dagen, morgen og kveld. Etterpå bar det videre til fiskefjøset hvor det var deres sønn Marius som viste oss rundt og forklarte oss litt om prosessen rundt røyeoppdrett. Det skulle nå satses litt ekstra på oppdrett, og de var i ferd med å bygge ut fjøset, for å dermed kunne øke produksjonen. I fiskefjøset var de i full gang med å flytte fisken til nye kar, et arbeid som utføres manuelt med håv og bøtte/kar. Det så rimelig tungt ut!

Vi dro avgårde fra Sæterstad gård både mett og fornøyd rundt kl 12.00, og hadde da ca 4 mil foran oss på vei inn mot Hattfjelldal, hvor vi skulle plukke opp neste forsyning. Det var også mye fint å se langs veiene, og på denne etappen brukte vi like under 7 timer.

Vi fikk hentet pakken på Coop’en i Hattfjelldal, og fikk tilbake teltene våre. Vi fikk og fylt opp matlagrene våre for neste etappe mot Røyrvik. Etterpå bar det videre til en liten campingplass som lå like utenfor det lille tettstedet, hvor vi fikk laget oss litt mat og sjekket inn på et lite rom for overnatting.

Dag 52 – 11. juli

Vi sto opp til blå himmel og strålende sol, og alle var glad og blid, utenom Trygve som uten han visste det hadde valgt barnesoverommet med kort seng. Lite søvn eller ikke, så måtte vi av gårde fra Gressvasshytta, og denne dagen visste vi skulle bli tung med over 4 mil på tapetet.

Jon og Patrik valgte å gå for shorts, og Trygve valgte Goretexbuksen. Her var det enkelt og greit valget mellom pest eller kolera, altså myggstikk eller varme og svette. Vi åpnet dagen med et vanvittig høyt tempo. Mulig det var mygg og klegg i kombinasjon som jaget oss litt. Etter nesten to timer gjennom skog og myr, dukket det opp en liten Statsskog-gamme hvor vi kunne søke ly fra solsteiken og få noen minutter i fred fra disse udyrene.

Etter gammeoppholdet, var det heldigvis litt stigning i terrenget med gradvis mindre trær og mer vind. Vi kom til slutt ut på en kant hvor vi kunne nyte den flotte utsikten ned mot Steikvasselv, hvor vi hadde planer om å finne en plass for å innta dagens lunsj.

Da vi kom ned til Steikvasselv gikk vi forbi en flott strand hvor vi valgte å ta lunsjpausen vår. Her fikk vi fyrt et solid bål med skikkelig glolager. Mot slutten av lunsjpausen kom det sigende et skybrudd med heftige regndråper over oss, og vi måtte pakke ned alt av utstyr raskt for å unngå at alt skulle bli vått.

Vi hadde ikke helt settlet overnattingen heller, så vi ringte til Sæterstad gård som lå et stykke unna. Her fikk vi avtalt at vi kunne få både overnatting og middag når vi kom frem, antageligvis rundt klokken 23:00. I tillegg fikk vi bestilt frokost, og mulighet til å smøre med nistepakke til lunsj dagen etterpå. Etter lunsjen begynte vi på del 2 av dagen, som var en nesten identisk reprise av første del av dagen, altså varme, mygg, tett skog og myr. Etterhvert som vi kom oss opp i høyden avtok myggen og terrenget ble gradvis enklere å ferdes i.

Omsider fikk vi passert dagens siste fjelltopp, og vi skulle nå ha noen gode kilometer på vei, og deretter inn igjen i terrenget den siste lille milen inn mot Sæterstad Gård. Etter ganske nøyaktig et halvt døgn etter at vi forlot Gressvasshytta, ankom vi Sæterstad Gård og her ble vi tatt veldig godt i mot av ekteparet Siri og Knut. Det var nettopp bygget et helt nytt gjestehus hvor vi ble innlosjert, og her var det strøkent og høy standard. Vi avtalte at middagen kunne være klar om ca 20 min og kunne dermed ta oss en rask dusj og ta på oss besteklærne våre – altså de plaggene vi har som lukter vondt og ikke grusomt.

Vi tuslet bort til gårdsrestauranten etter dusjen, og fikk servert røye med nypoteter, salat, fetaost, rømme og smeltet smør. Det aller meste vi fikk servert var laget på gården da de her har eget fiskefjøs med oppdrett av røye og eget gårdsysteri. Dette måltidet seilte rett til topps av mat vi til nå hadde spist på turen. Helt himmelsk på smak og vi spiste antagelig for minst dobbelt så mange personer da vi var ihjelsultet.

Etterpå bar det videre til luksusboligen og til hver vår utrolig behagelige seng.

Dag 51 – 10. juli

Vi sto opp like over 09.00 og så litt på Bonanza på TV, før vi etterhvert ruslet bort til frokosten som var avtalt at skulle stå klar til kl 10.00. Vi kom til duk og dekket bord med brød, egg, melk, juice, kaffi og variert med pålegg. Dette er det som skal til for at vi virkelig føler at livet smiler til oss.

Det ble en lang og bedagelig frokost, og vi slo av en prat med vertsskapet som ga oss gode tips om rutevalg for veien videre mot Børgefjell nasjonalpark og ikke minst Nord Trøndelag.

Det var med tungt hjerte vi omsider måtte forlate Umbukta fjellstue sent om ettermiddagen, for å nå Gressvasshytta og neste overnattingssted innen midnatt. I Umbukta fikk vi kjøpt med oss et brød og noe pålegg til lunsj, men vi fikk dessverre ikke tak i nye batterier til trackeren, så vi blir dessverre “usynlige” i en periode fremover.

Solen tittet frem så snart vi begynte å gå, og vi fikk et kanonflott vær for spaseringen. Vi hadde ganske høyt tempo ut for Umbukta, da vi var mitt i dypeste kleggparadis. Mye kupert og krevende terreng tømte oss raskt for energi, og litt ut på kvelden måtte vi innta brødmaten vi hadde kjøpt tidligere om ettermiddagen. Her satt vi da i en dal med utsikt mot Okstindan, og så snart solen forsvant, sank temperaturen betydelig og myggen strømte til matfatet. Vi spiste så fort vi kunne og skyndte oss iskalde videre mot demningen ved enden av Gressvatnet.

Etter en lang, veldig lang time med hurtig gange, ankom vi endelig Gressvasshytta. Klokken var nå passert midnatt, men til tross for tidspunktet klarte ikke Jon å styre seg, og begynte å lage deig til rundstykker da han fant alle nødvendige ingredienser til dette i hytten. Rundstykkene ble stekt i en flott vedovn med integrert bakerovn, så det gikk ikke lange stunden før vi spiste nydelige nybakte rundstykker til nattmat. Etter at rundstykkene og maten var fortært, ruslet den ene etter den andre til hvert sitt soverom.

Dag 50 – 9. juli

Da natten endelig var over, kunne det telles ca 3 timer søvn totalt og en stille gretten turgjeng på morgenkvisten. Litt komisk var det allikevel da vi fant myggnetting liggende under sengene i morgentimene, noe som kanskje kunne reddet nattesøvnen. Det var imidlertid lys i enden av tunnelen da målet for dagen var Umbukta fjellstue som vi hadde hørt så mye positivt om.

Første etappe til Sauvasshytta var skiltet med et gammelt skilt og opplyste 15 km fra starten av dagen. Dette var nok en beregning av luftlinje, og vi brukte nesten 6 timer til denne hytten. Terrenget var tungt å bevege seg i, og vi forserte en masse myr og urer. Da vi kom opp i 900 meters høyde, kom en tett tåke som tvang oss til å finne frem gps’en da vi var i ferd med å bevege oss i gal retning.

Godt utslitt og etter en forholdsvis hard etappe ankom vi Sauvasshytta. Her oppdaget vi at batteriene på Spot trackeren som vi nettopp hadde byttet, allerede var tomme. Vi krysset fingrene for at det ville være mulig å få tak i nye batterier i Umbukta, og i verste fall blir det noen dager til vi igjen passerer en butikk igjen. På Sauvasshytta smakte lunsjen usedvanlig godt, og vi fikk strekt oss i en god halvtime, før vi igjen satt kursen mot Umbukta. Fra Sauvasshytta var det langt bedre terreng å forflytte seg i, og det var i stor grad nedoverbakke mot Umbukta.

Etter drøye to timer kunne vi skimte Umbukta og se nedover mot fjellstuen der vi skulle overnatte. Da vi banket på til fjellstuen, kom eieren Thor Inge og tok i mot oss med åpne armer, og innlosjerte oss i et lite og koselig stabbur. Vi fikk umiddelbar tilgang til dusjrommet, og fikk avtalt at hamburgertallerken skulle være klar om en halvtimes tid. Stemningen fra starten av dagen var nå forflyttet seg til motsatt side av skalaen, altså helt til topps! Måltidet var en innertier, og vi forsynte oss med både sjokoladekake og wienerbrød til dessert. For en luksus!

Etter middagen og litt nettsurfing, bar det tilbake til det koselige Stabburet for å nyte en god natt med søvn.

Dag 49 – 8. juli

Etter en god natt søvn for oss alle etter den sene spiseøkten, var vi klar til å forflytte oss videre sørover rundt kl 13.30. Siden vi var kommet oss på beina, hadde det vært regn i luften noe som også fortsatte nærmest gjennom hele dagen da vi gikk mot Kvitsteindalstunet og dagens mål.

Etter halvannen times spasering, kom vi over en liten lavvo-aktiv konstruksjon, hvor det også lå litt ved, noe som ga oss en ypperlig sjanse til hvile å få tørket oss litt etter den konstante nedbøren.

Etter en god pause i lavvoen fortsatte vi ferden videre mot en koie hvor vi så for oss at lunsjen kunne tilberedes. Her fikk vi også fyrt godt opp i vedovnen og hengt klærne til tørk, og lå strekk ut etter måltidet.

Vi fortsatte etter lunsjen mot Kvitsteindalstunet som ligger like ved Kallvatnet, og her tenkte vi at kanskje det kunne være mulig å prøve fiskelykken i kveld også. Da vi nærmet oss hytten, så vi at vannet var regulert, og tappet ned helt vanvittig mye. Det var ikke noe spesielt vakkert syn å se utover landskapet med de bare vannbreddene.

Da vi ankom Kvitsteindalstunet var det bare å innlosjere seg på nødbuen da hovedhytten var revet og en ny hytte er under oppføring. Den blir kjempeflott! Vi fikk fyrt godt i peisovnen i den lille hytten, og kanskje det var det som gjorde at ingen klarte å få en god natt søvn. Varmt, klamt og enkelte terroristmygg som suste ved ørene om natten, gjorde oss både paranoid og søvnløs.

Dag 48 – 7. juli

Vi våknet til liv i Bolnahytta like før en fra Rana turlag kom på tilsyn ved Bolnahyttetun. Vi hadde akkurat inntatt dagens frokost og kunne dermed tilby en kopp kaffi til tilsynsmannen som ble sittende å prate med oss i en liten time. Det ble også anledning til å kjøre en liten quiz fra en noe eldre spørrebok (1997 utgaven til Hjemmet) som lå i hytten og hvor pesetas var rett svar på gjeldende valuta i Spania.

Tilsynsmannen dro omsider, og vi begynte å rydde oss ut av hytten, slik at dagens etappe kunne påbegynnes. Vi vendte nesen mot Virvasshytta som etter turskiltet å bedømme skulle være omlag 25 kilometer i retning sørover. Dagen ble delt opp i fem etapper, a ca 5 kilometer, og etter de første fire etappene kom vi frem til Corraskoia hvor vi fikk inntok lunsjen og en kopp med kaffi. Da vi til slutt fikk skikkelig fyr i vedovnen og varmen steg, kunne vi ligge utstrakt på de solide benkene og la maten synke – herlig!

De siste 5-6 kilometerne ned mot Virvasshytta gikk unna i en fei, og like før vi tok fatt på den siste nedstigningen kunne vi skue utover et fantastisk område med fjell, vann og det flotte Virvasstunet.

Da vi kom frem til hytten så vi at den ene delen av den store hytten var åpen, og at det sto to proffe fiskestenger utenfor døren. Vi stakk hodet innom døren til disse to karene som var på fisketur og hilste på, og de kunne fortelle at de var fra Jakt og Fiskeforeningen i Rana, som og den lille delen av hytten tilhørte. Om vi ville kunne vi bare låne båten deres som lå klar ved vannet, og ikke minst fiskestengene som var rustet med “Amerikaner” drag. En amerikaner fikk vi lære var et slags “lokkeredskap” som egentlig var mange store fiskekroker uten kroker, og etter disse krokløse slukene var da festet en liten trippelkrok hvor maggoten ble festet.

Vi innlosjerte oss kjapt i den store DNT hytten, og gjorde oss klar for en båttur på Virvatnet. Vi banket på hyttedøren deres igjen og fikk oss et minikurs i røyefiske, og jaggu fikk vi låne deres eneste maggotboks også!

Etter en liten halvtime i robåten, var vi kommet oss til den delen av vannet som var dypt og vi kunne endelig sette “Amerikanerne” i sving. Det gikk ikke lange tiden før Jon fikk napp, og den første lille røyen på 100-200 gram kunne kakkes ombord i båten. Forretten var reddet!

Patrik ble utålmodig, og pisket åremann Berentzen til å ro videre slik at han også kunne få sjansen til å håve inn storfisk. Snøret til Patrik var akkurat kommet skikkelig ut på dorg, og før han forsto hvordan snellen på fiskestangen fungerte, var fisken på. Omsider forsto Patrik hvordan den meget avanserte snellen fungerte, og klarte å “dra i båt” en skikkelig stor, rød og flott røye. Stemningen var til å ta å føle på, og vi kunne nesten på forhånd ta seieren om at vi skulle bli mett på røye, og slippe å spise det vi ved navn ikke ønsker å nevne.

Patrik overtok årene, og Trygve fikk overta superfiskestangen. Under Kaptein Søreide sin kyndige ledelse av skuten, ble det håvet inn ytterligere 4 nye røyefisker i forskjellige størrelser, og vi var nå sikker på at vi skulle bli gode og mette på kveldens fangst. Jon som til nå leder fjellørretkonkurransen vår, sitter nå i ledelsen med størst røye også.

Estimert røyestørrelse på Jons bidrag var 0,9-1,1 kg.
Estimert størrelse på Patriks bidrag var 0,7-0,8 kg.
Estimert størrelse på Trygve bidrag var 0,5-0,6 kg.

For Trygve og Jon sin del, var dette første røyefangst i sin fiskekarriere til nå, og begge var særs fornøyd!

Da vi hadde halt i land 6 fisker snudde vi skuten atter tilbake mot hytten, og jammen dukket ikke solen opp over vannet når vi rodde tilbake til hytten.

De største fiskene ble sløyet og filetert av Trygve, og chef Espevik sto for steking av den flotte fisken i herlig meierismør som han hadde på lur. Patrik bydde på makaroni, og Trygve hadde potetmos som ble tilberedt som tilbehør til fisken.

Rolf som hadde lånt oss båt og fiskestenger, satt og pratet med oss en stund mens vi inntok kvelds/nattmaten, og han gledet seg over at vi satt så stor pris på fiskemåltidet.

Vi klarte nesten å spise opp alt av mat, men måtte til slutt gi oss på tap da vi var sprikkmett alle sammen. Nå var vi blitt så trøtte at det var bare å pusse tannen å krype ned i posen.

Dag 47 – 6. juli

Det ble en lang og avslappende morgen og formiddag, før vi klarte å stable oss på beina for dagens spasertur. Vi brukte antagelig så lang tid å komme oss avgårde siden vi visste det var en lang og monoton etappe med 31 km langs asfalten på E6 som ventet oss. Til slutt var det i alle fall på med joggeskoene, og vandringen kunne begynne.
Noe vi alle sammen faktisk oppdaget først nå som var mulig på telefonen, var at det fantes en egen Podcast-app som enkelt kunne tas i bruk. Vi benyttet anledningen til å laste ned mange radioprogram, og samtlige gikk å hørte på programmet “Kroppen” med Trond-Viggo Torgersen når vi spaserte den endeløse landeveien. Ikke verst å kunne lære noe, samtidig som vi forflytter oss sørover.

Etter drøye 20 km langs E6 forlater vi Fauske kommune og vi beveger oss inn i Rana kommune.

Etter ytterligere 2-3 kilometer langs E6 ankom vi endelig polarsirkelen og Polarsirkelsenteret. Her skulle vi innta dagens lunsj i den flotte restauranten, Jafs. Hamburgeren og pizzaen her smakte vel litt under forventning, men like fullt et mye bedre alternativ enn nok et måltid med frysetørret mat.

Da maten var inntatt og vi hadde slappet av i en god stund var det tid for å få tatt noen bilder, før vi skulle ta fatt på de siste 8 kilometerne inn mot Bolnahytta, en hytte som tilhører Rana Turistforening. I Bolnahytten hadde noen lagt igjen noen epler, som kjapt gikk i gapet på oss. Godt med noe frukt etter gammelt av.

Dag 46 – 5. juli

Fra Algaradhytta bar det videre sørover langs den frodige dalen vi smått hadde begynt på dagen før. Terrenget var fint å bevege seg i, og det var for det meste nedover i et ganske åpent bjørkelandskap.

Dagens delmål etter kun 8 kilometer for lunsj var en spesiell plass, og Trygve hadde lenge gledd seg til å invitere gutta inn på sin “egen” hytte, nemlig Trygvebu.

På Trygvebu fikk vi oss en liten bete mat, litt kaffi, og med innlagt strøm fikk vi ladet telefonene noen prosent også. Radioen fikk også muligheten til å spille av noen toner før vi dro derfra.

Etter lunsjen hadde vi sett oss ut en ny snarvei ned til Junkerdalen via det som var inntegnet på kartet som privat vei. Til tider på denne veien virket det som det maks hadde gått 7-8 personer de siste 25 årene. Da veien gikk helt parallelt med en elv nedover dalen, hadde det gått mye ras ned på veien, og mange plasser var veien rast ut i elven. Men dette var kun 1,5-2 km som var så gale, og veien bedret seg etter hvert.

Gjennom Junkerdalen camping fikk vi sett litt av folkene som liker myggcamping, og en svært gjennomført dukkecampinghytte som vi fikk et trang til å ta bilde av.

Nå etter Junkerdalen hadde vi hatt mer eller mindre kun nedstigning i terrenget, og nå skulle vi opp igjen ca 400 meter til over tregrensen på nytt, men før dette fikk vi gått i litt etterlengtet furuskog. Vi kjente at her kunne vi godt ha sovet i telt og med et skikkelig stort furubål på leirplassen. Men det var dessverre ikke det som var dagens plan, for vi skulle videre til Lønstua en god mil unna. Stien den siste milen var godt merket, og god å gå på, og etappen gikk fort unna.

Da vi tidlig kveld kom frem til Lønstua, var det bare å innlosjere oss hurtig å få i oss et varmt måltid. Lønstua er blant de nærmeste naboene til Saltfjellet hotell, og her hadde turlaget en avtale med hotellet at man kunne betale 50,- for et rent håndkle og en dusj. Så vi skyndte oss opp og fikk en svært etterlengtet dusj med en påfølgende pils og chips i hotellets stue. Vi ble fort trette og det gikk ikke så lang tid før det bar tilbake til hytten for en god natt søvn.