Dag 92-94 – 20. – 22. august

Jaktdag 1

Like etter frokost var vi alle klare til å dra ut i viddeomgivelsene og speide etter dyr. Tor, Jon og Trygve dro østover fra hytten til en liten topp, og hele Lyssandklanen dro nordover. Observasjoner og rykter skulle ha det til at det hovedsakelig var små bukkeflokker vest på vidden, og at dyrene som vi ønsket kontakt med, sto lenger østover. Reinsdyrløyvene vi hadde var “Simle/ungdyr, og da er det antagelig kun ett og annet dyr, som vi i beste fall kan felle i en bukkeflokk.

Etter litt trasking, var alle mann på plass og kikret etter dyr. På jaktradioen fikk vi inn signaler om at det var sett småflokker mot sørvest fra vår posisjon, og at flere av disse flokkene var påskutt. Det gikk ikke så lang tid før vi kunne se en liten flokk på rundt 15 dyr noen kilometer unna mot en topp i sør. Dyrene beveget seg over en liten snøfonn, og vi ble liggende å følge med på både dyr og aktivitet på jaktradioen, før vi bestemte oss for å bevege litt på oss. Dette var det siste vi skulle se av dyrene, og vi vendte tilbake til hytten senere på dagen tomhendt. Rundt middagsbordet fikk vi vite at dersom vi hadde blitt sittende på posten i en god time til, så hadde det kommet en flokk springende rett i fanget vårt! Slikt er det aldri godt å vite, men veldig irriterende å høre om etterpå. Vi trøstet oss med en ny god 3-retters middag, og håpet på det beste neste dag.

Jaktdag 2

Igjen var det ut i jaktklær etter frokost, og denne dagen gikk vi vestover fra hytten, og Lyssandene gikk mot sør hvor det ble felt dyr i går. Vi andre spaserte opp på en ny topp, hvor det var veldig god oversikt i de fleste retninger. Vi hadde radiokontakt med to andre jegere fra Askøy som var i samme området som oss, og etter noen timer fikk vi beskjed over radio at dyr var observert, og at vi måtte holde godt øye mot nordvest. Reinsdyrene er ekstremt godt kamuflert i dette terrenget, og på mystisk vis forduftet de til tross for en avgrensing mot et vann og spioner på alle kanter. Mulig vi må ta en tur til optikeren når jakten er over.

Dagen var preget av mye mindre aktivitet på jaktradioen enn hva det var i går, og ingen dyr ble sett med egne øyner. Vi vendte igjen tomhendt tilbake til Litloshytten og begynte planlegging av neste jaktdag.

Jaktdag 3

Nå var de fleste fra Lyssandfamilien enten dratt tilbake, eller bare ventet på helikoptertransport ut igjen, inkludert vår femte jeger Thomas. På Litlos var det noen artige viruset som bredde om seg med den ugang som var mulig. Flere av gjestene hadde kastet opp, mange ble dårlig og energiløs, og de aller fleste fikk fart på fordøyelsen. Dette resulterte i at kun Trygve og Bård gikk nordover, Tor gikk på en liten haug like i nærheten av hytten, og Jon hadde radiovakt fra sengen sin. Etterhvert måtte Tor kaste inn håndkle sitt også, og dro tilbake til sofaen. Om mulig, var det enda mindre aktivitet på jaktradioen enn hva det var i går, og det eneste andre jegere diskuterte over radioen var når de fikk transport ut fra vidden. Det var helt tydelig at de få dyrene som var på vestsiden av vidden, nå var vandret østover, og i 16.00 tiden dro Trygve og Bård tomhendt tilbake til Litloshytten. Det ble bestemt at jakten for denne gang var over, og at vi må reise opp igjen å hente dyrene i september.

Dag 91 – 19. august

Vi har tatt oss fri i månedsvis for å gå på Norge på langs, og som Jon sa det “nå skal vi ha fri fra frien”. Det var nå bare en dag igjen før jakten på reinsdyra begynte og vi var på Litlos for å gjøre oss klar til akkurat dette. Vi begynt dagen med en spasertur ut i terrenget for å kikre etter dyr, og gikk til fjelltoppen Flautenuten ca 1,5 time fra hytten. Her hadde vi god oversikt i alle retninger, og satt med kikkerten i 3-4 timer før vi dro tilbake mot hytten. Intet sett og intet hørt ble dessverre oppsummeringen av denne utflukten.

Senere i dag ventet vi resten av jaktlaget vårt inn med helikoptertransport, og da vi kom tilbake til hytten i 16.30 tiden, var første jeger Tor Nagelgaard på plass. De to siste på jaktlaget, far og sønn, Bård og Thomas Lyssand, var ikke så langt bak i løypen heller. Bård skulle feire 60-årsdagen sin på Litlos, og hadde derfor med en del av familien sin opp, men de fleste måtte gå til fots inn fra Røldalsiden. Kl 19.00 var det igjen klart for en ny 3-retters middag, og etter middag ble vi sittende å prate i stuen til aggregatet ble slått av og lyset slukket i 23.00 tiden. Nå var det om å gjøre å få sovet best mulig før jaktstarten i morgen kl 07.00, og det til tross for høylytte fiskere som hadde pokerspill og nachspiel i byggets 2. etasje i timesvis etter vi var lagt oss.

Fredag 12 august – Endelig fredag!

Etter at Jon og Trygve gikk direkte fra Prestholt til Ustaoset, valgte jeg å fortsette, som planlagt, mot Haugastøl hvor jeg skal møte samboeren min, Siv. Fra Prestholt valgte jeg å holde meg i høyden, slik at jeg kunne ta unna de fleste av de gjenstående 15 kilometerne i terrenget. I starten gikk det greit å holde høyden og fremdriften var forholdsvis bra, inntil jeg valgte å skrå nedover mot Ustevatn og hovedveien. Her møtte jeg på en elv, som var såpass bred og dyp, at jeg valgte å følge elveløpet istedenfor å få skoene overfylt med vann. Etter en liten stund fant jeg et passende sted å krysse elven, men det skulle vise seg å være et heller dårlig valg. Her kom jeg inn i et svært kupert terreng med tett bjørkeskog og glatte mosebelagte steiner. Etter å ha kjempet meg gjennom skog og ur, kom jeg omsider frem til en hyttevei, som ledet ned til hovedveien. Ved hovedveien sjekket jeg Google, og fant ut at jeg fremdeles hadde 7,5 kilometer igjen til Haugastøl – omtrent 4 kilometer mer enn jeg hadde trodd, og både humør og motivasjon fikk seg en liten trøkk.

Jaja, ingenting å gjøre med det – her er det bare å kjempe på i vind og øs pøs regnvær. Etter vel 1,5 timer ankom jeg endelig Haugastøl Hotell, og jeg gikk rett i resepsjonen for å få nøkkel til rommet, og ikke minst tilgang til husets tørkerom. Etter at telt, liggeunderlag, sovepose og alt av klær var hengt til tørk, bar det rett til rommet for en lang og varm dusj.

Etter planen skulle toget til Siv være fremme på Ustaoset være fremme klokken 18:45, men på grunn av arbeid langs Bergensbanen var toget blitt litt forsinket. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves og klokken halv åtte banket det på døren. Der sto Siv, som jeg ikkje har sett på nøyaktig (dvs i morgen) 12 uker.

Etter at bagasjen til Siv var kommet på plass, gikk vi rett i spisesalen for å nyte en treretters middag og et glass vin. Resten av kvelden tilbrakte vi på rommet, og hvor vi kunne oppdatere hverandre på det som hadde skjedd ila de siste 12 ukene.

Lørdag 13 august – Fra Haugastøl til Krækkja.

Etter en god natt søvn og en bedre frokost, var det tid for å pakke sekken og ta fatt på den første etappen over Hardangervidda – Haugastøl til Krækkja. Dagens tur er oppgitt til å være omlag 12-13 kilometer, og skal etter planen ta rundt 5 timer. Like før klokken 11 var vi ferdig med utsjekk og vi vandret avgårde i retning Krækkja. Været var på bedringens vei, og etter en time og to dukket solen tidvis frem. Turen til Krækkja er en fin tur med litt stigning i starten, før det flater ut og hvor en går langs flere flotte småvann.

Litt ut på ettermiddagen ankom vi Krækkja, hvor vi fikk bestilt oss både rom (selvsagt med køyesenger), treretters middag og frukost. Etter at vi hadde fått skiftet klær og fått innlosjert oss tok vi turen inn i peisestuen for å nyte en velfortjent øl, mens vi ventet på middagen. Etter å ha besøkt en rekke betjente turisthytter, må det være lov å si at maten her var av den enkle sorten, og kanskje litt under det man burde kunne forvente. Uansett, gode og mette tuslet vi omsider fra matsalen og inn i peisestuen for å nyte et glass rødvin, før vi skulle ta kvelden.

Søndag 14 august – Fra Krækkja til Stigstuv.

Værmeldingen for de kommende dagene og helgen har i lengre tid vært lovende, men det ser ut til at vi må vente enda noen dager på at finværet skal slå skikkelig til.

Etter frokost og pakking av sekk bar det igjen ut på tur, og i dag skal vi gå fra Krækkja til Stigstuv, en privat hytte som ligger omlag 17 kilometer fra Krækkja. I halvgrått vær la vi ut på tur, og etter 2-3 timer var vi klare for en rask matpause i den kjølige vinden. Maten ble fortært i rekordfart, og etter ytterligere noen timer med vandring ankom vi endelig Stigstuv. Stigstuv skulle vise seg å være en koselig hytte, hvor vi fikk anledning til å møte mange kjekke folk på tur.

Etter litt avslapping i peisestuen, var vi igjen klare for en ny treretter. Og her leverte kjøkkenet virkelig varene – det startet med skogsoppsuppe, etterfulgt av reinsdyrsteik, skutt av kokken, og fromage til dessert. En artig ting med å bo på slike hytter er at man blir utrolig fort kjent med de andre som bor der, iom at man som regel sitter til bords i lag og man har en felles interesse for friluftsliv. Etter en bedre middag og en god prat med de andre beboerne tuslet vi inn i peisestuen for å slappe av i noen timer, før vi skulle ta kveld.

Mandag 15 august – Fra Stigstuv til Sandhaug.

I følge værmeldingen, skulle det fra mandag av skinne opp og bli varmere, men da vi våknet i dag var det lavtliggende tåke og bare 4 grader – altså perfekt sommertemperatur. Etter en god frokost var det igjen tid for å komme seg ut på stien i retning mot Sanhaug. Planen i dag er å komme seg, om været tillater det, et stykke forbi Sandhaug og slå opp teltet der.

I fra Stigstuv fulgte vi stien til Tinnhølen, og i det vi krysset broen var solen i ferd med å kjempe seg ut av tåken. Etter ytterligere et par timer gange var 4 grader omgjort til 18, og det var nå i ferd med å bli knallblå himmel, endelig! Litt utpå ettermiddagen kom vi frem til Sandhaug, hvor vi fikk kjøpt oss en leskende øl, før vi skulle fortsette vandringen frem til en passende teltplass.

Etter en times vandring fant vi en passende teltplass. Patrik slo opp teltet, mens Siv tok seg av matlagingen på primusen. Middagen ble fortært i nydelig kveldssol. Da solen var gått ned, var det tid for å innlosjere seg i teltet, for en god natt søvn.

Tirsdag 16 august – Fra Sandhaug til Litlos.

I dag våknet vi til strålende vær og sol-oppvarmet telt. Her var det bare å pakke med seg liggeunderlag og sovepose, og gjøre seg klar for å nyte morgenkaffen og frokosten i solsteiken. Herlig!

I dag har vi planlagt å passere Besså turisthytte, som er stengt for sesongen, og fortsette mot Litlos, hvor vi tenker å ta en pause, før vi vandrer et lite stykke mot Hellevassbu og slår camp.

Etter noen gode timer på beina kommer vi frem til Litlos i strålende solskinn. Her benytter vi anledningen til å få oss en kald øl, en pose chips og få kjøpt et brød, før vi igjen tok fatt på stien mot Hellevassbu. Kroppen kjentes lett og god og vi tok unna en god time, før vi slo leir på et høydedrag med storslått utsikt mot Litlos og de omkringliggende fjellene. Solen var i ferd med å gå ned og så snart teltet var rigget og middagen fortært, var vi klare for å innta horisontalen for noen timer.

Onsdag 17 august – Fra Litlos til Hellevassbu.

Da vi våknet trodde vi at godværet hadde forlatt oss, men da vi åpner teltduken ser vi atter blå himmel og solskinn, bare ikke akkurat der vi hadde valgt å reise teltet. Vi pakker derfor ut av teltet og bærer det med oss bort i solsteiken. Her får teltet stå til tørk, mens vi nyter morgenkaffen og frokosten i strålende solskinn. Etter en god og lang frokost er teltet blitt såpass tørt at vi kan pakke det ned og komme i gang med dagens etappe mot Hellvassbu. Turen fra Litlos til Hellevassbu er oppgitt til å ta omlag 5 timer, og på veien skal flere fjellpass forseres.

Litt ut på ettermiddagen kommer vi frem til Hellevassbu. Solen skinner og etter et kort besøk i Hellevassbu, finner vi oss et egnet lunsj/middag sted hvor vi kan steike pannekakene som vi har båret med oss fra Haugastøl. Valget faller på en liten holme som ligger noen hundre meter fra turisthytten. Pannekakene smaker nydelig, og vi blir liggende å slappe av i vel 2 timer, før vi igjen kommer oss på beina. Målet for dagen var å komme seg et lite stykke forbi Hellvassbu, men etter en god og næringsrik middag er energien tilbake og vi fortsetter vandringen i enda et par timer, før vi velger å slå leir på en liten hylle med utsikt mot de høye fjellene i området.

I det vi ankom teltplassen var solen gått ned og det var begynt å bli godt kjølig ute. Teltet ble reist i rekordfart og vi kom kjapt i soveposen.

Torsdag 18 august – Fra Hellevassbu til Haukeliseter.

Igjen våknet vi til at solen skinte på teltduken, i alle fall i hele 15 sekunder. Været i dag er betydelig gråere, og utsiktene for nok en dag i strålende solskinn ser heller dårlig ut. Morgenkaffen og frokosten i dag ble derfor av den raske sorten, og etter kun en liten time var vi klare til å ta fatt på dagens oppgave – Haukeliseter!

Avstanden mellom Hellvassbu og Haukeliseter er oppgitt til å være 22 kilometer, og gårsdagens kvelds etappe brakte oss et godt stykke på veien. Etter noen timers gange og noen korte pauser klatrer vi over det siste høydedraget og vi kan endelig skimte Ståvatn, som ligger like ved Haukeliseter turistsenter.

Omlag klokken halv tre om ettermiddagen er vi fremme ved Haukeliseter, og vi får kjapt ordnet oss et rom med dusj og ikke minst senger med rene sengeklær – det er ren luksus etter noen dager i telt.

Etter en god dusj og litt avslapping, tok vi turen til matsalen for en bedre middag. Valget falt på Haukeliseters egne kjøttkaker med tilbehør. Og ja, de smakte himmelsk! Etter middag ble vi sittende å slappe av med et glass “fjellvin” (DNT sin egen vin) og ikke minst nyte tanken om at i morgen skal vi ha en hel hviledag (det blir Patrik sin første hviledag siden vi alle lå småsyke en mil utenfor Røros).

Fredag 19 august – Endelig hviledag!

Et av høydepunktene med å overnatte på slike steder er selvsagt det å få ligge i en ren seng, men vel så viktig er frokosten. Det å bli servert frokost og ha valgfrihet mellom flere typer brød, masser av pålegg, juice, melk med mer, er selvsagt et stort høydepunkt for oss, og i slike anledninger spiser vi gjerne til vi “skjems”.

Haukeliseter er et populært sted, spesielt i helgene, og vi ble derfor nødt til å ta den siste natten i Stabburet. Stabburet er et 6-mannsrom som man deler med andre. For oss hadde dette ingen betydning og vi fikk kjapt ryddet ut fra rommet og innlosjert oss i Stabburet.

Dagen ble for det meste tilbragt i peisestuen, hvor vi kom i snakk med et hyggelig par fra Stavanger, og som skulle reise med bussen utpå ettermiddagen.

Resten av dagen ble brukt til å slappe av, spise samt planlegge videre rutevalg mot Lindesnes.

Lørdag 20 august. Påan igjen! Haukeliseter til Bjåi/Hovden.

I dag forventer vi det blir en lang og tung dag, og vi stiller derfor i frokostkøen sammen med pensjonistene (en turbuss med pensjonister) som har inntatt Haukeliseter. Etter å ha kjempet mot krykker og gåstoler for å komme frem til frokostbuffeten, er det endelig vår tur til å nyte maten.

Etter frokost, pakking og utsjekk, var vi klare til å forlate Haukeliseter klokken 09.30. Første del av dagens etappe følger samme trasé som til Holmvassbu, men etter 6-7 kilometer svinger stien mot Bjåen østover, og vi har sterke mistanker om at det her i fra er så som så med merkingen. På Sandhaug traff vi en eldre kar som hadde gått denne etappen for noen år siden, og etter hva han fortalte kunne vi forvente å ta i bruk både kart og kompass. Første del av ruten var bedre merket enn hva vi hadde forventet, men etter noen kilometer blir merkingen (det kan virke som om ruten er nedlagt og forsøkt fjernet, iom at de fleste merkene er borte og de fleste vardene revet/rast ned) plutselig merkbart dårligere og mere sporadisk. Etter gode 5 timer kommer vi frem til Langesævatnet, hvor vi tar en kort matpause, før vi skal ta fatt på siste halvdel av dagens etappe. Resten av dagen er preget av leting etter sti, varder og merker, og når klokken nærmer seg 20.30 nærmer vi oss Bjåen, men først skal nok et fjell bestiges. Slitne og dyvåte kommer vi endelig frem til veien ved Bjåen og vi stopper den første bilen og spør etter veien til Bjåen Fjellstue. Lykkelig vandrer vi mot fjellstuen, men etter en god kilometer møter vi noen lokale/fastboende som kan fortelle at fjellstuen er fullbooket for et dressur kurs for fuglehunder, og ikke nok med det, den andre fjellstuen som ligger 2 kilometer i motsatt retning er nedlagt. Jaja, vi snur og vandrer tilbake dit vi kom fra og tar sikte på å bestille en taxi som kan ta oss inn til Hovden. Planen var uansett å gå denne distansen i morgen, og vi kan jo ta turen tilbake i morgen for å gå etappen da. Men nei, det viser seg at taxien på Hovden har tatt ferie og ikke er operativ denne uken. Pokker! Da er det bare å begynne å gå mot Hovden, og håpe at vi får haik med noen, slik at vi slipper å gå det siste stykket i søkkvåte klær. Det er nå blitt mørkt og det kommer meget få biler som skal i retning Hovden, og de få som kommer vår vei har ingen planer om å ta opp to haikere. Når det er drygt 4,5 kilometer til Hovden Fjellstoge stopper det endelig en bil med et par som gjerne kan skydde oss inn til Hovden. Overlykkelige kommer vi oss inn bilen, og blir skysset inn det siste stykket til Hovde Støylen Hotel. Her får vi booket oss rom for kvelden. Kanskje unødvendig å si det, men en varm dusj var virkelig en innertier!

Søndag 21 august – Tilbake til Bjåen.

Etter en rolig formiddag var det klart for å komme seg tilbake til stedet hvor vi fikk haik i går kveld. Siv var godt fornøyd med egen innsats, og det ble derfor til at Patrik snørte joggeskoene og vandret til bensinstasjonen for å prøve haikelykken. Der tok det ikke lange tiden før jeg kom i snakk med en hyggelig kar som var på vei hjemover til Kristiansand, dessverre var dette i feil retning, men etter å ha forklart han at jeg gikk norge på langs og at jeg måtte få med meg det siste stykket, tilba han seg å kjøre meg. Vips og noen få minutter senere kunne jeg ta fatt på de siste 7 kilometerene inn til Hovden sentrum.

Resten av dagen gikk med til å slappe av, spise is, pakke sekker og ikke minst spise pizza.

 

Dag 90 – 18. august

Vi våkner av litt liv og leven i hytten allerede kl 06.30 og en deilig duft av nystekte rundstykker brer om seg i hytten. Aslaug er i gang med å bake rundstykker til de som bestilte dette kvelden før, noe vi ikke var lur nok til å gjøre. Vi er allikevel såpass fornuftig at vi legger oss til å sove igjen og står først opp ca kl 08.30. Nå er de fleste som overnattet på hytten enten dratt avgårde, eller er på vei ut døren for å gå til sin neste destinasjon. Etter frokosten er vi de eneste igjen på hytten, og vi sitter og prater litt med Aslaug som har sitt 20 års jubileum som hyttevakt i år. Det viser seg at hun er fra Baldersheim på Fusa, og er 80 år. Imponert blir vi selvsagt, og hun får skryt av at hun ikke tillater seg å bli gammel.

Vi begynner å labbe avgårde i retning Litlos, og gleder oss noe helt vanvittig til denne store milepælen som ligger kun noen timer sørover. De rundt 18 kilometerne etappen Hadlaskard-Litlos er, går unna i en fei, og det føles utrolig godt å begynne å kjenne seg igjen i jaktterrenget som vi gjorde oss godt kjent med i fjor. Noen kilometer sørover, kjenner vi igjen det karakteristiske fjellet “Holken”, og vet at Litloshytten ligger kun 15 minutter gange på andre siden. Vi benytter anledningen til å kikre litt etter reinsdyr mens vi er ute i det tjukkeste jaktområdet vårt, men ingen rudolfer å se.

Endelig er vi ved hytten, og det føles nesten litt uvirkelig at vi faktisk er på plass her på Litlos, nesten 3 måneder etter turen vår startet. Vi får sjekket inn på et rom, og setter oss i stuen og nyter livet til det fulle. En fra betjeningen kommer inn til oss, og lurer på om vi ønsker 3-retters middag kl 19.00. Det var jo selvsagt ikke noe å lure på, så vi stilte opp i spisesalen på oppgitt tidspunkt hvor det ble servert suppe til forrett, røykekjøtt/pølser til hovedrett, og is til dessert. Et nydelig måltid og en nydelig start på vårt opphold på Litlos.

Dag 89 – 17. august

Da var det frokosten på Dyranut Fjellstova som sto for tur, og vi pakket oss ut av nabohuset som da var Dyranut turisthytte hvor vi hadde sovet. På Dyranut Fjellstove fikk vi nystekte og hjemmelaget rundstykker og lapper, med masse godt pålegg. En riktig så fin start på dagen før vi kunne begynne på dagens etappe i solsteiken. Vi hadde sett oss ut Hadlaskard turisthytte hvor vi skulle tilbringe neste natt, og etappen var beregnet til 27 kilometer.

Den siste uken har en ny type flueaktig sak dukket opp for oss, og etter Dyranut har denne fluebestanden eksplodert i antall. Det virker som om disse flygende vesener bare flyr rundt uten mål og mening, og krasjer titt og ofte inn i oss eller flyter nedover elven etter styrten som har gått mot vannet. Fluene blir et veldig enkelt bytte for fjellørreten, og en fisker viser oss et bilde han har tatt av magesekken han skar opp på en fisk som var fullstendig proppet av slike fluer. Heldigvis stikker de ikke oss på noen måte!

En ulempe for Trygve med disse korte etappene vi har foran oss nå, er at det går direkte utover søvnen når ikke kroppen får tatt seg nok ut. Det ble da ikke mer enn 1-2 timer søvn å få denne natten.  Etter å ha vandret på denne praktfulle vidden vår i nesten 7 timer, er Trygve er rimelig tom for energi etter en søvnløs natt. Heldigvis får vi nå øye på Hadlaskard nede i dalen, og det er kun en liten sjarmøretappe igjen for dagen. Når vi kommer ned til hytten, hilser vi på en eldre og veldig hyggelig hyttevakt ved navn Aslaug, som tildeler oss sengeplass i hyttens 2. etasje. Her får vi pakket oss ut av sekken og hentet frem ingredienser til dagens middag som blir risgrøt, og Jon hiver seg på tilberedningen umiddelbart. Etter et bad i elven og et klesbytte til rene og tørre klær, kan vi kaste innpå grøten. Det går ikke så lang tid før blodsukkeret stiger igjen og energinivået er sånn passe tilbake til kroppene. Da er det bare å nyte siste del av dagen langflat på terrassen, og duppe av etter beste evne.

Dag 88 – 16. august

Da var oppholdet på Krækkja over for denne gang, og søvnen var upåklagelig. I alle fall for Trygve sin del. Vi kom oss på beina i 10.00 tiden, og spiste medbrakt frokost på en benk på utsiden. Vi hadde også fått fylt termosen vår med vann, så da kunne vi også nyte en kopp kaffi og to.

Kl 11.00 var vi klar for å forlate Krækkja for å gå mot Kjeldebu, ikke langt unna Sysenvatnet. Her var dagens mål for lunsj, og vi hadde ca 12 kilometer frem til denne hytten. Været var som i går, helt nydelig med blå himmel og sol. Også stien var nærmest helt lik som gårsdagens etappe, forholdsvis flat, fin og behagelig å gå på. Etter ca to timer kunne vi se et glimt av Kjeldebu med Sysenvatnet i bakgrunnen.

På Kjeldebu var det såpass flott at vi tok en liten arbeidsfordeling. Trygve tok første skift på kjøkkenet og stekte pannekaker og bacon, mens Jon solte seg og fylte D-vitaminlagrene sine. Etter måltidet ble det oppvask på Jon og solbading på Trygve. Kanskje den beste lunsjopplevelsen til nå, og vi sneik til oss en halvtime ekstra i solen etter den obligatoriske kaffikoppen.

Til slutt måtte vi piske oss til å komme oss avgårde mot Dyranut, hvor vi hadde booket oss inn for natten. Heldigvis var denne distansen bare beregnet til ca 2 timer, så det var ikke snakk om så fryktelig langt å gå. Her kom vi opp i litt god høyde etterhvert, og fikk nyte fantastisk utsikt i alle retninger, og kunne skimte litt av Hardangerjøkulen også.

Da vi kom frem til Dyranut, klarte vi å sjekke inn på feil overnattingsplass. Det viste seg at de to byggene med 5 meters mellomrom, var to forskjellige overnattingsplasser. Vi fikk mer et inntrykk av at det var overnatting i ene bygget, og spisesal i det andre bygget. Da vi hadde rigget oss i stand på et rom og fått en dusj, gikk vi bort for å spise, og skjønte vel fort at det egentlig var her vi skulle vært. Det var litt synd dette, for vi hadde blitt fristet så veldig av matfilosofien til plassen vi egentlig skulle vært på, og det var jo derfor vi hadde booket oss inn hos de. Mat ble det uansett på oss, og vi bestilte en porsjon fjellørret med tilbehør som forøvrig smakte perfekt. Vertskapet var virkelig hyggelig, og bydde på en gratis lapp etter middag og et ønske om å spandere frokost på oss i morgen. Da var det bare å gå til sengs, og glede seg til den fristende frokosten i morgen tidlig på Dyranut Fjellstova.

Dag 87 – 15. august

Da var mandagen kommet og nå var det straks tilbake til stien og hverdagen igjen, men først og fremst var det rydding av hytten som sto for tur, og her var det noen timers arbeid. Sekkene ble pakket helt ferdig, og vi lurte litt på hva som var skjedd da sekkene veide nærmest rekordmye. Det var ikke dette vi hadde sett for oss, da vi nettopp hadde sendt mye turutstyr hjem. Vi tenkte vel egentlig at nå var det lette sekker og korte etapper ned til Litlos på Hardangervidda, og alt skulle være så lett. Slik ble det ikke, og alt jaktutstyret måtte vi ha, så enkelt var det. Ruten vi hadde planer om å gå ble lagt litt om, og vi begynte første etappen mot Haugastøl langs veien. Her ble også siste deilige kakestykke fortært av Trygve like etter avmarsj.

Dagens mål var Krækkja turisthytte, som var den første turisthytten på Hardangervidda. Den første delen av dette tunet er fra 1878. I følge ut.no har det kun vært 4 bestyrere på hytten siden den gang, noe som høres ekstremt imponerende ut. Da vi kom til Haugastøl, var det bare å nyte solen litt på en benk, og slappe litt av ved starten av Rallarvegen. Her fikk vi orientert oss litt på kart, og funnet ut hvilke retning vi skulle gå mot, da vi ikke hadde kart i en liten periode fremover. Grunnen til vi ikke hadde kart var at vi la om løypen litt i forhold til hva vi egentlig hadde tenkt å gå.

Fra Haugastøl hadde vi ca 13 kilometer å gå til Krækkja, og både terreng og vær var helt fantastisk! Her fikk vi nyte flott utsikt mot fjell og vann, og sauene som beitet langs vår ferd. Med slikt flott terreng, gode stier, og bra tilbud med hytter i området, er det litt underlig at vi ikke benytter oss av dette tilbudet oftere.

Etter ca 3,5 timer kom vi frem til Krækkja, hvor sjefen sjøl, en eldre mann tok i mot oss i skranken. Vi tenkte at det var helt naturlig at ham var gammel dersom han var bestyrer nummer 4 i rekken på 134 år. Vi måtte jo selvsagt spørre han hvor lenge han hadde vært bestyrer på Krækkja, og da var svaret siden 1965, altså 51 år! Ganske så imponerende. På Krækkja var det en del pågående bygningsarbeid på tunet, så det var litt mye rot og greier rundt omkring. I kombinasjon med en middelmådig matopplevelse, skal vi ikke si at vi ble kjempeskuffet over Krækkja, men imponert ble vi nok ikke. Etter middagen var det en liten stopp i peisestuen, før vi gikk til sovesalen som vi var forvist til.

Dag 86 – 14. august

Ny dag – nye hvilemuligheter. Enda en fin morgen med traktekaffe og nystekte rundstykker, før det var OL i tvkroken. Jon som har næringsvett, gikk direkte fra sengen med sine småhaltende bein, og ned i kjelleren til kjøleskapet hvor kaken var, og begynte dagen med et stort kakestykke før han gjorde noe som helst annet. I dag skulle Martin og Juni tilbake til Os, og Trygve og Jon fikk lov å sove en natt til på hytten. Formiddagen gikk med til å pakke en del turutstyr som skulle sendes tilbake til Os, da sekken nå skal fylles med jaktutstyr som Martin hadde med opp til oss. Det er tett med turisthytter helt ned til Haukeliseter, så vi sendte derfor både telt, sovepose og liggeunderlag hjem med Martin. Dette får vi sendt tilbake når jakten er ferdig og vi ankommer Haukeliseter.

I løpet av dagen var målet egentlig bare å ikke gjøre stort annet enn å spise, hvile og spise. Jon har antagelig blitt litt dement da han gjennom hele dagen sa gjentatte ganger “hellane så mett eg er!”. Akkurat som om han hadde glemt at han sa det for 10 minutter siden. Det ble vel i tillegg gjort en del andre ting denne dagen som skopuss, pakking av sekk, og oppdatering av nettsiden vår, men i all hovedsak gjorde vi null og niks. Med huset fullt av rester etter ribbe og lasagne, samt mye sjokoladekake, var det bare å ta for seg etter beste evne. En siste herlig hviledag før det igjen er tilbake på beina i morgen.

Dag 85 – 13. august

Da var det første dag av to hviledager som sto for tur, og vi var alle mann forholdsvis tidlig oppe for at vi ikke hadde noen spesielle planer for dagen. En fin luksus med hytten er at vi har kaffetrakter, noe som er herlig å variere med når vi hovedsakelig har drukket pulverkaffe siden starten av turen. Med nystekte rundstykker til frokost, er det ikke noe spesielt mer som vi kunne ønske oss. I 12.00 tiden måtte Jon Øyvind, Tarjei og Adrian dra tilbake til sine forpliktelser, og vi takket for en en kjempe hyggelig stund.

Vi som var igjen på hytten, dro inn til Geilo for å handle inn tilbehør til dagens middag. Vi hadde fått sendt opp en svineribbe med Martin dagen før, og julen skulle komme tidlig til høyfjellet. Igjen ble det handlet inn jordbær og plommer, i tillegg til surkålen som er en selvskreven del av kveldens måltid. Tilbake ved hytten, sto forpliktelsene ved å ha hytte i kø for unge lovende Eck.

Trygve tok seg av middagen og de andre kunne ligge på sofaen og oppdatere seg på årets OL, før det var tid for noen runder kortspill. Kl 22.00 kunne vi begynne å knaske sprø svor og innta en saftig og god ribbe som badet i eget fett, akkurat hva vi turgåere i alle fall trenger. Fullstendig utslått og mett, kryper vi bort til sofaen hvor alle har tydelige magesmerter etter å ha spist for mye igjen. Et klassisk i-landsproblem dette altså. Etter noen hundre quiz-spørsmål fra spillet “idiotkunnskap”, noe vi egentlig var forholdsvis gode på, var det ikke noe poeng å forsøke å holde seg våken lenger, og krøyp derfor til sengs.

Dag 84 – 12. august

Da var det på an igjen med en ny dag med regn, ikke noe spesielt overraskende. Men det var jo heller ingen fare da vi hadde rundt to mil frem til Ustaoset, hvor vi skulle få en oppladningshelg før jakten begynner om en uke. Så det gjorde ikke så mye at både telt og alt av turutstyret kom til å bli søkk gjennomgått igjen. Vår alles kjære Martin Skorpen Eck har familiehytte på Ustaoset, og her skulle vi møte Martin og sin kjæreste Juni denne helgen. I tillegg var det flere venner som hadde booket seg inn på en overnatting denne helgen, og dette var teknisk sjef Jon Øyvind Tøsdal, vår NPL-advokat Tarjei Hovland, og Adrian Halhjem Sælen. Med alt dette som motivasjon, pakket vi sekkene våre og labbet avgårde i regn vind og tåke.

Etter noen timer i det ufyselige været, kom vi frem til Presholtseteren. Her skilte vi lag med Patrik, som nå skulle i retning Haugastøl hvor han og venninden sin Siv Arnesen hadde booket overnatting. Siv hadde satt av en ferieuke til å være litt med Patrik på denne turen, og da passet det nokså bra og ta dette i perioden som var oppkjøring til jakten. På denne måten kan de ha noen rolige avslappende dager, og ikke ha dette kjøret med å ta unna de daglige milene.

Trygve og Jon fortsatte ned mot Ustaoset, og gikk direkte til den lokale butikken og plukket med seg Grandiosa, plommer, jordbær og fløte. Fra butikken var det bare en god kilometer til hytten, og to meget fornøyde karer fikk kommet seg i ly fra været. Denne helgen skulle bare benyttes til avslapping og lade batterier, både på oss selv og jaktradioene. Det er vel ikke å overdrive at vi har sett veldig frem til denne helgen i snart 3 måneder. Martin og Juni ankom hytten i 19.00 tiden, og Martin var rystet over at skjegget vårt ikke var lengre enn hva vi hadde klart å gro ut på denne tiden. Selv mente han at sin egen skjeggvekst ville vært mye bedre og lengre på disse 12 ukene.

Utover kvelden var allemann alle på plass, og Martin og Juni laget en skikkelig stor porsjon med Lars-Magne (les lasagne) med tilhørende salat og hvitløksbaguetter. Tarjei sin fru Jannicke Smith, hadde laget en sjokoladekake til oss som ikke bare var utsøkt på smak, men var også et kunststykke med landet vårt inntegnet i melis, og oss som turgåere med seigmenn plassert ca der hvor Ustaoset har sin beliggenhet. Det var et meget hyggelig syn å få våre venner på besøk, og vi hadde en fortreffelig aften som ble avsluttet etter vi hadde fått en time i den obligatoriske badstuen.