Dag 16 – 5. juni

Jøye meg så mye hotellfrokost vi klarte å stappe i oss denne morgenen! Det viser seg at det er en pågående landsomfattende konkurranse for hoteller i Norge, der det konkurreres om å ha den beste frokosten. Thon Hotel Kautokeino har vunnet i sitt fylke og har videre kvalifisert seg til semifinalen med 29 andre hoteller i landet. Dette har vi stor forståelse for, og midt i frokostbuffeten står kokken og tar i mot bestillinger på mat enten du vil ha speilegg, bacon, omelett, eller pannekaker. Pannekakene var tjukke, saftige, nærmest karamelliserte og rullet i fett. Som om de visste at det var akkurat denne typen kost vi var ute etter. De var rett og slett himmelske på smak!

Nå er det like før vi skal tilbake til virkeligheten, teltlivet, og fersk frysetørket kaffi hver morning.
Vi pakker sekken, som nå er noen gode kilo tyngre enn da vi ankom hotellet, og starter ferden vår mot nye plasser vi enda ikke har besøkt. Neste delmål er Kilpisjarvi i Finland, ca. 6 dager unna.

Det blir en god mil på asfalt ut fra Kautokeino før vi svinger inn på turiststien igjen, og det var utrolig godt å komme seg i terrenget igjen til tross for luksuslivet på hotellet. Fremdeles er det utrolig fint terreng å bevege seg i, og akkurat dette kommer vi nok til å savne med Finnmark. I dag er det nemlig siste dag og natt i dette fylket før vi skal inn i Troms!

Etter noen timer med tråkking i terreng, går vi forbi en reinsdyrinngjerding med noen små hytter, campingvogner og en lavvo. Her fikk vi inntrykk av at eierne av bosetningen hadde forlatt stedet som om det plutselig hadde brøtet ut en livstruende epedimi. Det fløt med boss og skrap overalt, både innvendig og utvendig, og det var langt i fra et hyggelig syn helt i turiststien på vidden.

Når vi hadde tatt unna noen høydemeter til, tar vi oss en velfortjent pust i bakken. Hadde vi bare vært her en god del uker senere, kunne vi virkelig fråtset i multebær.

Hele dagen og kvelden er preget av en kjølig vind som tvinger oss ned i soveposene når vi sitter samlet rundt stormkjøkkenet til middag. Vi hadde plukket med oss en stor pakke bacon og pannekaker fra Coop’en i Kauto, og nå skulle vi finne ut om Jon hadde samme kokkekunskapene som kjøkkensjefen på hotellet. Jon kjemper på mot baconet og pannekakerøren i lang tid helt til kulden tar godt tak i marg og bein. Klokken blir ca 00.30 før alle er ferdigspiste, og vi trekker inn i de mobile eneboligene våre.

Dag 15 – 4. juni

Hotellfrokost… det er godt det. Vi sitter i frokostbuffeten i timesvis og inntar kalorier. Hviledagen kjennes ut for beina våre at dette var på høy tid, og vi skal nyte hver en time av denne dagen. Etter hvert ruslet vi ned på Coop jernvaren som virker å ha alt fra leker til vinmopol, og ikke minst posten. I dette depotet her kommer mye gode forsyninger fra mange av våre gode sponsorer.

Til turen er vi blitt sponset med energibarer fra Eat Naturals, og det skal bli godt å fylle sekkene våre med disse gode næringskildene som er lett å hente frem i småpauser. Det er helt avgjørende for energinivået vårt og ikke minst humøret at vi får tilstrekkelig med næring, og frem til nå har disse energibarene fra Eat Naturals vært helt suverene.

En stor takk til Monica Åkvik hos Norgesmøllene som har hjulpet oss med frokostgrøt i porsjonspakker og som er ypperlig til vårt bruk.

Vi er også sponset med sunn og god næring fra naturalis.no med alt fra tørkede blåbær (blåbærene er super gode og smaker ypperlig sammen med frokostgrøt) og nøtter til algetabeletter og Roo-bar energibarer. Dette er med å på gi viktige og næringsrike variasjoner i frokostgrøten vår med litt tørket frukt til dette måltidet.

Vi er ellers sponset med kaffi fra Friele, mye god spekemat fra Vossakjøt og Tommy Lyssand på Kiwi Gudridflaten har sendt med oss en god del sjokoladeplater.

Tusen takk for all god sponsing!

Dagen avsluttes med reinsdyrpizza og kortspill på hotellet, og vi er snart klar for å oppleve mer flott natur, og snart er det Reisadalen nasjonalpark som står for tur!

Dag 14 – 3. juni

Etter å a sovnet til en fantastisk midnattssol og blikkstille vann ved Biggejavri, våknet vi til 10 grader og 12 sekundmeter med vind. Vi inntok frokosten kjapt, og fikk pakket campen vår og startet arbeidsdagen.

Planen var å gå ca 3 mil i dag, og legge oss litt utenfor Kautokeino i telt, for så å ta unna den siste milen dagen etter, og ta en hviledag i “byen”. Kautokeino er plassen hvor vårt første depot hjemmefra er sendt til, og det skal bli godt å få noen nye sokker og en boksershorts. Trygve ser mest frem til å motta sin Helinox turstol som han unnlot å ta med på den første etappen. Det har medført at Jon og Patrik har godtet seg voldsomt når de har funnet frem sine stoler gjennom de siste 2 ukene.

Hele dagens etappe skal foregå på gamleveien til Kautokeino, og dette er en brei og god grusvei som kommer til å være helt suveren å ta unna kilometer på.

Når vi startet å gå, så vi fort at dagen kom til å bli ganske ensidig med lange strekk på veiene så langt øynene våre kunne se, og ganske likt landskap hele veien. Men den ene pausen etter den andre blir ferdig, og før vi vet ordet av det har vi tatt unna nærmere 2 mil til lunsjen. Da begynner vi å få dekning på telefonen våre, og vi sjekker værvarselet som melder om mye vind de neste dagene. Diskusjonen i lunsjen blir da om vi skal bare gi på ekstra med en god dagsetappe på over 4 mil, for så å unne oss 2 netter på hotell. Resultatet blir enstemmig hotellvarianten, og vi har et fristende mål for øyet.

Når vi nærmer oss Kautokeino tar vi den siste milen på asfalt, og beina våre får virkelig kjørt seg. I resepsjonen på Thon hotell Kautokeino får vi forhandlet oss et 3 mannsrom til en grei pris, og vi rekker akkurat å få oss en dusj før restauranten stenger. Her slår vi også av en hyggelig prat med President i en “reinsdyrkappkjørings” organisasjon; Mikkel-Per Sara (reindeerrace.org). Han forteller litt om seg selv og bygden, og han er en av elleve i søskenflokken sin samt at hans forfedre var med på Kautkeinoopprøret i sin tid.

Kvelden avsluttes med kokendes varmt bad i hotellets utendørs jacuzzi rundt kl 01.00. Etter kveldsbadet slukner alle mann til drømmen om hotellets frokost.

Dag 13 – 2. juni

Vi våknet igjen til sol som hadde varmet teltene til drivhus, og det var enda en ny mulighet for grøt og kaffi ved Jon sitt telt. I løpet av natten hadde det samlet seg en stor gruppe tamrein på sletten mot sør i solsteiken. Et flott skue for en flott morgenstund.

Etter frokost og pakking av sekker var det klart for å komme i gang med dagens etappe. Nå var det strake veien inn til Masi/Maze, hvor planen var middag på kroen og proviantinnkjøp på “Oves varehandel”. Etter 7-8 km var vi kommet til den lille bygden, og vi fikk knapt sett et hus, før tilbudet om kaffi var en realitet. Her var det familien “Kiil Buljo” som åpnet terrasseporten for oss, og serverte oss mange gode historier om det ene og det andre. Da vi fortalte at vi hadde tenkt oss på kroen for å oss litt mat og en øl, fikk vi info om at kroen var til salgs og at butikken var stengt mellom 14-19. Det endte da med at vi fikk servert en “long drink” på boks fra Finland, og hver sin tallerken med speilegg, karbonade og pølse til lunsj. Måltidet smakte fortreffelig for tre slitne og sultne karer – tusen takk til familien Kiil Buljo.

Etter en lang og god lunsj og prat, var han Jan Eirik Kiil så vennlig å sende med oss et hjemmebakt brød og en pose med vårruller som datteren hans hadde laget, før vi heiv sekkene på ryggen og vandret videre. Etter en kilometer kom vi til butikken til Ove, som var stengt slik vi var blitt fortalt. Vi slo der av en rask prat med noen lokale fjellfinner (les samer) før vi dro fra butikken, og før vi visste ordet av det, hang Selveste Ove’n ut av vinduet i 2. etasjen og ville ha litt omsetning i landhandelen allikevel. Vi la igjen litt penger i denne lille bygden, og dro videre sørover, og fant leirplass ca 4 mil nord for Kautokeino. På kvelden ble vårrullene til datteren til Kiil Buljo stekt på steikepannen til kveldsmat, og det smakte helt nydelig! Totalt har vi i dag tilbakelagt omlag 30 kilometer langs vei og i terreng. Om alt går etter planen skal vi ankomme Kauto (Kautokeino) i løpet av lørdag formiddag, og der ha vi planlagt å ta en ny hviledag før vi fortsetter ferden sørover.

Dag 12 – 1. juni

Etter en herlig halvveis hviledag på Mollisjokka, var det bare å hive seg rundt på dagens etappe. Dagen skulle i stor grad være en transportetappe, og vi visste det skulle bli en fysisk krevende dag. For å komme oss videre måtte vi enten vade, eller ta oss den frihet å sette i stand sommerbroen til turstien. Vi regnet med at det meste av snøsmeltingen var over, og at vi derfor kunne gå for brobygging.

Lunsjplassen var peilet inn, og vi ankom plassen og fant en heller stor elv (enda en..) som vi ble enig om å bli ferdig med før lunsj. Både Jon og Trygve slet godt med å ta seg over, og da sier det seg litt selv at det skulle bli enda verre for Patrik. Høy og kraftig vannstrøm gjorde opplading til lunsjen litt mer spennende enn vanlig. Vel over på andre siden var det klart for en bede lunsj med frysetørret mat – nydelig!

Etter kryssing av elven og påfølgende lunsj var alle kalde og klare for å komme seg videre. Resten av dagen bydde på litt kjølig vind, og etter noen lange timer til fots etter lunsj fant vi endelig en fin leirplass, og hvor vi bestemte oss for tilbringe natten. Da var beina godt kjørte og alle dro så fort som mulig til sine respektive eneboliger etter maten var dandert.

Fakta: Topp 3 ting vi har med oss i sekken, så langt.

1. Crocs og Frocs. Patrik kjøpte et par uoriginale Crocs (Frocs) i str. 37 i Skaidi. Brukes til å vade over elvene.
2. Vadestaver. Staver som brukes til å holde balansen under kryssing av elver.
3. Fleecejakkene fra Norrøna.

Dag 11 – 31. mai

Vi våknet til fuglekvitter og sol, og var tilsynelatende i live etter nattens naturterror. Teltene sto fremdeles, og det skal Helsport ha, at selv om de ikke svarte på vår henvendelse, så kan de lage lette, solide og svært vannbestandige telt.
Jon vekket de to andre og hadde kaffivannet klart så det var mulig å våkne, så var det bare å trekke med seg liggeunderlag og sovepose ut i solen og innta dagens dose med frokostgrøt, før vi fikk tatt en ny oppdatering av sosiale medier. Hvem skulle tro det, men på deler av Finnmarksvidda er det både 3G og 4G dekning.

Terrenget vi gikk igjennom denne dagen skulle vise seg å være helt fantastisk flott. Flatt og fint landskap og milevis med utsikt. Stiene minnet stort sett om gode traktorveier, og tidvis med sand og landskap som lignet ørken. Vi hadde steikandes sol fra start til slutt, noe som gjør at 700 milliarder med mygg er på vei til å våkne til liv, og vi fikk i dag for første gang brukt mygghatten som vi har hatt bært med oss fra start.

Etter drøye 16 kilometer kom vi frem til den fantastiske Mollisjok hytta, og her besluttet vi raskt at vi ville holde oss til i morgen. Beina, rygg og hofter har fått hard medfart på de 21 milene vi har tilbakelagt siden vi forlot Nordkapp. Ved Mollisjok hytta tok vi oss turens første skikkelige bad i smeltevann, og fikk såpet inn både oss selv og en svært godt brukt ulltrøye. I kveld skal det spises, fiskes og kortstokken til Jon skal endelig komme i bruk.

Vi våknet til en vindfull morning, og hadde leirplassen i ca 400 meters høyde. Da var Jon så gjestfri at han ba Trygve og Patrik på frokost i teltet sitt, men innerteltet skulle han ha for seg selv. Men det var jo luksus å kveile seg inn 2 personer på en liten kubikkmeter i forteltet med le for vinden. Vi kom oss forholdsvis tidlig fra campen, og vi tok unna godt over milen før vi tok lunsj ved Bojobæskihytta til Alta turlag. Trygve hadde lenge trodd at turlaget sin universalnøkkel bare var tull, men her passet den faktisk, og turnøkkelen fikk sin første oppgave.

Etter en lang og behagelig lunsj med påfølgende tanning i solsteiken, ruslet vi videre mot målet for dagen, som var nesten 2 mil unna. Det var to crocse-elver å forsere på turen, og den ene av disse elvene var såpass dyp at den vasket både legger og lår og vel så det..

Utover dagen begynte Jon å bli litt snufsen, og tempoet på trakkingen vår var rimelig høyt. Patrik ledet an, og han hadde fått i seg såpass mye perlesukker i havregrøten at han minnet mest om en Duracellkanin. Dette førte til at Jon svettet av seg ulumskhetene sine, og at vi fikk funnet oss en leirplass forholdsvis tidlig på kvelden.

Dette skulle vise seg å være litt av en lykke å finne leirplassen så tidlig, ikke så langt unna den store innsjøen “Lesjavri”, for over denne innsjøen lå det meget mørke skyer med hint av kraftige lysglimt og påfølgende kraftige buldringer. Vi hadde akkurat satt opp telt, hentet vann fra elven og gjort oss klar for middag, så begynte det å dryppe noen dråper som etter kort tid begynte å minne om et skybrudd. Hakk i hel etter det kraftige regnet fulgte Tor på, og kom nærmere og nærmere, og i kveld virket han ilter. Vi satt oss inn i teltet til Jon, og tilberedte oss litt fersk frysetørret mat, og mitt under middagen i teltet kom et kraftig lyn og et smell som gjorde at den ene kvapp til mer enn den andre. Trygve ble litt bekymret for om teltet hans røk til eller om det var en stakkars lemenfamilie som måtte ta støyten. Vi lå gjerne litt utsatt til på den åpne sletten der den eneste gjenstanden som var høyere enn teltene var vadestaven som Jon satt opp som lynavleder.

Det var ikke så fryktelig komfortabelt i forteltet til Jon, så Trygve og Patrik løp til sine egne telt gjennom regnskyllet for en forhåpentligvis god og søvnfull natt. Det fortsatte imidlertid i timesvis med lyn, torden og regn, som snart skulle også få hjelp av noen solide vindkast. Til slutt falt den ene etter den andre i dyp søvn, med håp om det beste.

Etter en sen kveld dagen før var vi godt slitne da vi kom oss til hektene på formiddagen. Midnattssolen hadde omgjort teltene til 3 små drivhus, så det var ikke helt enkelt å få seg en god natt søvn. Morgenbålet med kaffekjelen ble prioritert, og etter frokosten ga vi på ny gass videre sørover.

Turløypen “E1” som vi følger var enten mangelfull, eller ikke merket gjennom deler av nasjonalparken, så vi styrte litt på med å være sikker på rutevalget vårt. Dagen ble preget av mye crocsing over elver, og deriblant en elv som var så brei at beina virkelig fikk kjølt seg ned. Etter denne elven passet det da godt med lunsj og en varm kopp kaffi, samt å duppe litt i ettermiddagssolen.

Resten av kvelden holdt vi et greit tempo for å ta unna litt kilometer, og kom oss til leirplassen i 22.00 tiden. Både Patrik og Trygve var såpass sulten at real turmaten falt i smak hos begge! Etter maten takket alle for seg og returnerte til hver sin enebolig for en ny natt og forhåpentligvis litt bedre søvn.

Vår nye venn Stein spiste frokost sammen med oss før vi alle pakket og heiv oss på beina videre sørover. Etter ca 1 km dro Stein fra oss da vi skulle krysse en elv, og vi byttet til Crocs. Stein gikk kun i joggesko og suste gjennom elv og myr uten at noe stoppet han, så da var det ikke tid for å vente på oss. Vi takket for hyggelig samvær og crocset over elven etter hvert vi også.

I dag var det både bra vær og fint terreng, så vi fikk spist en del kilometer på etappene mellom pausene. Ut mot kvelden entret vi Stabbursdalen nasjonalpark. Her var det rett og slett nydelig terreng med flere fine fiskevann, og ryper, ender og gjess flyr det overalt.

Etter en lang dag til fots finner vi turens flotteste plass så langt hvor vi slår leir. Med midnattssol og vindstille får vi en fantastisk kveld med bål, og på nytt utfordrer vi fiskelykken. Vi håpte på kilosørreten, men endte i stedet opp med den noe kjedeligere varianten av frysetørret lammegryte. Allikevel var det ikke noe å klage på når vi fikk sove på en plass som dette og som lett kunne vært en del av paradis.

Vi hadde sett værvarselet fra dagen før, og alle valgte derfor å droppe teltet, og sove under åpen himmel. Vi regnet med at midnattssolen skulle holde oss varm og tørr. Det skyet heller litt til og ble litt vindfullt, men det gikk allikevel greit. Utover dagen ble været bedre og bedre, og terrenget vi beveget oss i var aldeles nydelig.
Her var det også nære på før vi trakket rett opp i reiret til ternemoren, eller en annen fugl.

Denne dagen var første på turen hvor vi hadde klart å stå opp i fornuftig tid, og begynte å vandre kl 10.00. Vi var fremme ved leirplassen vår ganske nøyaktig 12 timer etterpå, men da hadde vi også lunsjpause på 2 timer da vi plutselig fikk inn 4G signaler midt inne på vidda.

Like etter vi slo leir, møtte vi vår første turgåer så langt på turen. Han hadde tatt oss igjen, og hadde god hastighet på forflytningen sin. Dette var da en kar ved navn Stein Rypdal (rypdal.net) som var bitt av reisedilla, og hadde for noen dager siden startet på Nordkapp for å gå til samme destinasjon som oss, Lindesnes. Han var akkurat ferdig med en 12 måneders reise rundt i verden, og skjeggveksten hans var og preget av dette. Så nå skulle han gå Norge på langs, eller så langt han klarte før han eventuelt fikk napp på en av jobbsøknaden sine.

Det var en hyggelig kar som hadde svært lite baggasje, men Trygve klarte likevel på mirakuløst vis å bytte til seg en Real turmat mot en amerikansk mashed potatoes, og tar en soleklar ledelse over Patrik i deres interne byttekonkurranse.

Fakta: Stein sin oppakning veier 6,7 kilo og inneholder alt av klær, telt, sovepose, liggeunderlag og mat. Våre sekker veier, etter at vi har kvittet oss mens skiene, ca 20-25 kilo. Den store forskjellen i vekt skyldes nok at vi har et høyere komfortnivå og at vi har med langt mere mat.

Vi prøver så ofte vi kan å tøye ut skuldrene våre, slik manuellterapeut Tore Toft lærte oss.