Da vi i månedsskifte januar/februar i år bestemte oss for at vi tar turen “Norge på langs”, var det mye som ikke var på plass. Ikke visste vi når det var lurt å starte, bare at vi satset på å dra om ca 4 måneder. Vi tenkte da at 4 måneder var godt nok med tid til å trene og planlegge denne ekspedisjonen på, og ikke minst få på plass alt nødvendig utstyr. Men tiden gikk i rekordfart og plutselig var det bare 3 uker, og mesteparten av turutstyret var ikke på plass. Da det bare var en uke igjen, begynte det virkelig å haste, og vi fikk den siste forsendelsen med mat og turutstyr to dager før vi dro.

Det sies at man alltid skal prøve å sette opp teltet før man skal på tur, men det prøvde vi ganske nøyaktig en mil sør for Nordkapp. Heldigvis var teltene fra Helsport i orden, og ganske enkle å forstå. Vi fikk veldig mye god hjelp fra familie og venner til de siste forberedelsene før vi dro, noe som var helt avgjørende for at det utrolig nok gikk så greit som det gjorde. En stor takk til Erik Rosendahl og hans kollegaer i Stadion sport, for tålmodig og god hjelp med bestillinger av turutstyr.
Også en stor takk til Privatmegleren ved Arild Vikøyr og Herman Brandt som har sponset alt av det tekniske utstyret som gjør at de i heimtraktene våre kan følge oss på turen.

Hvordan har det da egentlig gått å være på tur i en hel måned?
Svaret på det må være at det har gått overraskende greit. På den fysiske fronten så har kroppen en unik evne til å endre og tilpasse seg det nye livet med harde og krevende turer hver dag. Det gikk ikke stort mer enn en ukes tid med sekken på ryggen før vi merket stor forskjell.
Den psykiske delen har også gått veldig bra. I forkant av turen tenkte vi mye på at vi skulle være borte i 4 måneder, og forberede oss selv på hvor lenge det faktisk er. I praksis viste det seg at vi ikke tenker så mye på målet helt der nede i Lindesnes etter 120 dager, men neste depot eller tettsted hvor det er mulig å spise noe annet enn frysetørket mat.

Har ekspedisjonen til nå vært som forventet?
Da vi begynte å planlegge turen, var noe av det vi tenkte var viktig, at vi kun skulle gå på norsk side langs hele turen, da det tross alt er “Norge på langs” vi har begitt oss ut på. Det har vi åpenbart gått vekk i fra, da vi har vært innom både Finland og Sverige. Vi vet allerede nå at mange av våre gode venner kommer til å stå på Lindesnes og si; “Dere har jo ikke gått Norge på langs, prøv på nytt!”
Å gå Norge på langs, kun på norsk side, er absolutt ingen umulighet, men det krever nok en del mer planleggingstid enn vi hadde til rådighet. Alternativt kan man jo bare gå enda mer på veier, det hadde også løst saken. Det ble i alle fall til at vi går mye samme vei som resten av eventyrerne som går “Norge på langs”.
Vi tenkte som så at vi også skulle bo for det meste i telt, og unne oss en natt i hytte i ny og ne. I praksis ble dette til at vi sov i telt ved finværsdager eller opphold, og tok inn på hytte/hotell ved ruskevær og på hviledager.

Hvordan reagerer kroppene på belastningen og det å gå over 30 kilometer om dagen?

Jon
Kroppen har har stort sett taklet påkjenningene bra, men det anbefales ikke å gå på trynet/leggen når du er helt avhengig av beina. Det har vært litt slitasje på beina rundt anklene, men dette klarte jeg heldigvis å tape opp før det det utviklet seg til skikkelige gnagsår.

Patrik
I starten og ut i fra Nordkapp gikk det langt bedre enn ventet, og overtråkket som jeg hadde før avreise har ikke bydd på noen større problemer, foruten at det å gå med tapet fot i ukesvis fort kan utvikle litt irritert hud/kontakteksem.
Formen har gradvis blitt bedre og bedre, og det å gå med sekk er etterhvert blitt en naturlig del av hverdagen vår. Etter at vi tok fatt på Padjelanta i Sverige har etappene blitt lengre og pausene kortere, noe som har ført til at høyreleggen har begynt å krangle. Mye kan tyde på at en senebetennelse er under oppseiling, og at hyppige og korte pauser derfor må innføres, i alle fall for en periode.

Trygve
Det har stort sett gått greit, og den lille muffinsmagen jeg klarte å legge på meg før vi dro, kom meget bra til nytte. Etter den første måneden skjønte jeg på fotbladene mine at jeg hadde forsømt vedlikeholdsplikten min, og var etter dette ganske nøye med å vaske de oftere og smøre de med fet krem. Huden blir ganske hard og udelikat, og man blir ganske nummen og følelsesløs i flere av tærne. Dette husker jeg også var et symptom som de fleste i militæret pådro seg etter mye gåing i starten, så dette anser jeg som ufarlig. Akillesen var også litt øm da vi hadde gått en ukes tid, og det kan nok enkelt forklares med at skoene ikke hadde fått gått mange mil før ekspedisjonen. Jeg tapet derfor begge hælene (ikke sammen) som jeg gikk med frem til Kautokeino, og har ikke hatt behov for å tape etter dette.

Reiseskildringer
Da ordet blogg er et ganske så negativt-ladet ord, velges heller ordet reiseskildring på nett. Det går mye mer tid med å skrive og overføre bilder enn hva vi hadde trodd. Alle reiseskildringer er skrevet av Trygve og Patrik i samarbeid, hvor den ene skriver et utkast, og den andre leser igjennom og rettskriver og supplerer med mer tekst. Vi håper de som leser reiseskildringene våre synes det er spennende å lese, og kom gjerne med innspill om noe savnes.