Vi våknet til en vindfull morning, og hadde leirplassen i ca 400 meters høyde. Da var Jon så gjestfri at han ba Trygve og Patrik på frokost i teltet sitt, men innerteltet skulle han ha for seg selv. Men det var jo luksus å kveile seg inn 2 personer på en liten kubikkmeter i forteltet med le for vinden. Vi kom oss forholdsvis tidlig fra campen, og vi tok unna godt over milen før vi tok lunsj ved Bojobæskihytta til Alta turlag. Trygve hadde lenge trodd at turlaget sin universalnøkkel bare var tull, men her passet den faktisk, og turnøkkelen fikk sin første oppgave.

Etter en lang og behagelig lunsj med påfølgende tanning i solsteiken, ruslet vi videre mot målet for dagen, som var nesten 2 mil unna. Det var to crocse-elver å forsere på turen, og den ene av disse elvene var såpass dyp at den vasket både legger og lår og vel så det..

Utover dagen begynte Jon å bli litt snufsen, og tempoet på trakkingen vår var rimelig høyt. Patrik ledet an, og han hadde fått i seg såpass mye perlesukker i havregrøten at han minnet mest om en Duracellkanin. Dette førte til at Jon svettet av seg ulumskhetene sine, og at vi fikk funnet oss en leirplass forholdsvis tidlig på kvelden.

Dette skulle vise seg å være litt av en lykke å finne leirplassen så tidlig, ikke så langt unna den store innsjøen “Lesjavri”, for over denne innsjøen lå det meget mørke skyer med hint av kraftige lysglimt og påfølgende kraftige buldringer. Vi hadde akkurat satt opp telt, hentet vann fra elven og gjort oss klar for middag, så begynte det å dryppe noen dråper som etter kort tid begynte å minne om et skybrudd. Hakk i hel etter det kraftige regnet fulgte Tor på, og kom nærmere og nærmere, og i kveld virket han ilter. Vi satt oss inn i teltet til Jon, og tilberedte oss litt fersk frysetørret mat, og mitt under middagen i teltet kom et kraftig lyn og et smell som gjorde at den ene kvapp til mer enn den andre. Trygve ble litt bekymret for om teltet hans røk til eller om det var en stakkars lemenfamilie som måtte ta støyten. Vi lå gjerne litt utsatt til på den åpne sletten der den eneste gjenstanden som var høyere enn teltene var vadestaven som Jon satt opp som lynavleder.

Det var ikke så fryktelig komfortabelt i forteltet til Jon, så Trygve og Patrik løp til sine egne telt gjennom regnskyllet for en forhåpentligvis god og søvnfull natt. Det fortsatte imidlertid i timesvis med lyn, torden og regn, som snart skulle også få hjelp av noen solide vindkast. Til slutt falt den ene etter den andre i dyp søvn, med håp om det beste.